Politikk

Når posisjonen hverken kan eller vil styre

Posted by

I kommunestyret den 21. juni gjorde vi et vedtak for å sikre at vi skal klare å levere gode tjenester innen helse og omsorg og tilrettelagte tjenester ut året, til tross for enormt overforbruk. Vi har egentlig ikke noe valg. Heldigvis har vi et solid disposisjonsfond slik at vi kan dekke overforbruket uten å kutte kraftig i andre tjenester. Vi har kjøpt oss litt tid.

Både i formannskapet og fra talerstolen i kommunestyret sa undertegnede at det ikke er pengebruken i seg selv som opprører meg mest, men det at det skjer helt uten kontroll. Flere andre kommunestyrerepresentanter samtykket, og flere gav uttrykk for en ukultur i budsjettstyringen.

Første skritt mot et balansert budsjett er å få kontroll på kostnadene. Derfor foreslo jeg at kommunestyret skulle be rådmannen kartlegge behovet for nye stillingshjemler, med tanke på neste års budsjettarbeid. Bare ved å kjenne behovene kan vi vekte dem opp mot hverandre, og en noenlunde forsvarlig bruk av fond. Flere av opposisjonens medlemmer gav tydelig støtte til forslaget, som falt. Dette betyr i realiteten at flertallet har velsignet at tjenestene fremdeles blir drevet med overforbruk. De ser tydeligvis heller ikke noe behov for å gjøre noe med det. Det kan sidestilles med å slippe rattet med begge hender.

Under saken om endring av investeringsbudsjettet, var det forslaget om å utsette bygging av lasterampe på kulturhuset som utløste mest debatt. Rådmannen hadde poengtert at dette investeringsprosjektet ble vedtatt etter forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og ikke var utredet. Etter prosjektering viste det seg at lasterampen ble over dobbelt så dyr som antatt. Rådmannen foreslo derfor å utsette prosjektet til neste år, og se det i sammenheng med andre investeringsbehov på kulturhuset.

I et representantforslag fra Arbeiderpartiet ble det foreslått å bruke investeringsrammen til andre formål på kulturhuset i år, uten noen plan. Venstre foreslo at rammen i stedet skulle tilgodesees kulturformål i 2017. Ved voteringen ble det stemt over Arbeiderpartiets forslag først, mot heftige protester fra opposisjonen. Forslaget fikk flertall med posisjonens stemmer. Deretter ville ordfører at det skulle stemmes over Venstres forslag. Da måtte Fremskrittspartiets representant Diserud forklare ordføreren at selv om vi er politikere, så kan vi fortsatt ikke bruke de samme pengene to ganger. I mellomtiden hadde nok representanten fra Arbeiderpartiet tenkt seg om litt og trakk sitt forslag. Venstres forslag ble vedtatt.

Det er ikke første gang slike saker skjer. Kommunestyremøtene i Nord-Aurdal har en møteledelse preget av «Polsk riksdag«. Posisjonen fatter nesten alle sine beslutninger i gruppemøter, og hverken lytter eller argumenterer i kommunestyret. Når de kommer med forslag, blir de vedtatt prompte uten noen form for utredning. Det etterlatte inntrykk er at posisjonen hverken har en plan eller retning å navigere etter. Det forklarer mangelen på styring.

Leserinnlegg i avisa Valdres 2. juli 2016

Som man roper i skogen, får man nei

Posted by

Av Roger Granum, leder i Oppland Venstre.

Mange av våre kommuner har gjennomført folkeavstemminger og innbyggerundersøkelser om forvaltningsreformen. Innbyggerne har blitt spurt om å si ja eller nei til å fortsette som egen kommune. Innbyggerne er derimot ikke blitt spurt om de er villige til å betale for det.

Dagens kommunestruktur er både dyr og uhensiktsmessig i forhold til de oppgavene som skal løses. Et alternativ til å endre kommunegrensene kan derfor være å endre på hvilke oppgaver som skal løses i de minste kommunene.

Ingen av disse perspektivene har vært tema i folkeavstemmingene. Sånn sett er alle disse innbyggerundersøkelsene lite verdt.

Gjengitt med tillatelse

Uforståelig av Tidemandsen

Posted by

I et sammensurrium av et innlegg i avisa Valdres på lørdag, kommer Rolf Tidemandsen med noen påstander som ikke kan få stå uimotsagt. Dette svarinnlegget ble sendt avisa på søndag, men kom ikke på trykk denne uka. Derfor publiserer jeg det på bloggen før det har vært på trykk.

La oss begynne med regionreformen. Jeg vil gjøre Tidemandsen oppmerksom på at det ser ut til å være et flertall på Stortinget for å gjøre noe med fylkene våre. Samtidig diskuteres det med stor entusiasme i flere fylkesting. Det er med andre ord sannsynlig at det kommer til å skje endringer i det midterste forvaltningsnivået. Bakgrunnen for dette, er at de aller fleste regionale statlige organer allerede forholder seg til helt andre grenser enn fylkene. Eksempler på dette er politidistriktene, vegvesenet, skatteetaten, domstolene og sykehusforetakene. For å komplisere det enda mer, er listen over geografiske regioner de forskjellige etatene forholder seg til svært lang.

Regionreformen springer ut fra et behov for bedre samordning. For meg er det helt uforståelig om ikke Valdres skal ta debatten, og  ha en mening om hvilken regional tilhørighet man ønsker i framtiden. Vi bør også mene noe om hva vi ønsker at regionene skal være og hva de skal drive med. Den debatten har gått under radaren i kommunene våre, og posisjonen i fylkestinget ønsker ikke å ta den. Det er derfor jeg har tatt initiativ til den lokalt.

Flere fylker har uttalt at de ønsker seg flere nye oppgaver fra staten som følge av regionreformen. Da er svaret mitt at det må de gjerne få, men da vil jeg at kommunene skal overta mye av det fylkene driver med i dag. Forutsetningen for at det skal kunne skje, er både større og sterkere kommuner. Det er derfor region- og kommunereformen er parallelle løp.

Tidemandsen lar seg provosere til kraftig ordbruk av at mine partikolleger i Øystre Slidre henvender seg til ungdommen. Han kaller det til og med harselas med den eldre befolkningen.

Jeg kunne ikke skjønne hva Tidemandsen mente. Derfor leste jeg det glimrende innlegget til Ekerbakke og Steinsrud én gang til. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva Tidemandsen mener. Det er jo helt riktig at kommunereformen handler om den kommunen vi skal ha om 20-30 år, og da er ingen ting mer naturlig enn å henvende seg til ungdommen.

Tidemandsen argumenterer med at vi vet hva vi har. Det nesten korrekt. Jeg vil heller si at vi vet hva vi har hatt til nå. Vi kjenner bare historien. Veien videre består av ukjente faktorer, uansett hvilket alternativ vi velger.

Saken er at det vedtaket vi gjør i kommunestyrene våre den 21. juni kommer til å innebære en ny virkelighet, uansett om det blir ja eller nei.  Det å fortsette akkurat som i dag er ikke et av alternativene, fordi et nei innebærer at man har tatt et aktivt valg om å være frivillig liten.

Tidemandsen mener det tryggeste alternativet er å si nei. Han kunne ikke tatt mer feil. Det trygge alternativet er ja. Det er det alternativet vi vet mest om, og det er også det klart beste ut fra det vi vet.

Si JA til Valdres den 30. mai!

Jo, takk som byr

Posted by

 

Er det flere enn meg som husker huldretussene? Disse små underjordiske vesenene fra Ronja Røverdatterfilmen? De som gikk rundt og gjentok seg selv hele tiden; «hvorfor det, da» og «hvorfor gjør hun det på den måten»?

Jeg tenker på dem hver gang jeg hører arbeiderpartifolk sier «for lite, for sent». Nå sist Tore Hagebakken. For hvem var det som sov i timen da Norge hadde sine gullår? Hvem var det som lot være å investere i nye bein å stå på da oljepengene rant inn i statskassa?

I åtte år i opposisjon advarte vi mot de endringene som vi visste ville komme. Vi fortalte om de omstillingene og reformene vi visste var nødvendige. Da vi inntok regjeringskontorene igjen, satte vi i gang et offensivt reformarbeid som fortsatt pågår med full styrke.

Det er ikke så rent lite frekt å kalle det «for lite, for sent». Ikke la noen fortelle dere noe annet: Regjeringens økonomiske politikk virker nå kraftig for å bremse og stabilisere arbeidsledigheten. De siste to månedene har ledigheten sunket litt.

Regjeringens politikk består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det er dette vi bruker oljepengene på. 5 milliarder brukes på ekstraordinære kortsiktige tiltak i år for å bremse ledigheten. Tiltak som ikke bidrar til varige utgiftsøkninger. I tillegg kommer de langsiktige tiltakene – investeringer i infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og nye fremtidsrettede arbeidsplasser gjennom blant annet skatteletter.

Det er en feilaktig påstand Arbeiderpartiet kommer med når de sier de hadde en pakke som var tre milliarder større enn regjeringens i fjor høst. For det de utelater å fortelle er at de ville finansiere den med skatteøkninger til norske bedrifter som i sum var større enn tiltakspakken. Alle skjønner at det er et dårlig forslag hvis jeg sier «nå skal du betale meg 500 kroner ekstra i skatt, så skal du få 300 tilbake i tilskudd som du kan investere slik jeg vil».

Men det blir verre. Opplandsrepresentanten Hagebakken glemmer også å fortelle at de som skulle skattlegges hardere var arbeidsplassene på innlandet, slik at kriserammede bedrifter sør- og vestlandet kunne få kortsiktige og målrettede tiltakspakker. Det er dette Arbeiderpartiet i fullt alvor mener skal skape flere arbeidsplasser.

En annen ting Arbeiderpartiet mener er smart, er å pøse penger inn i flere offentlige arbeidsplasser. Før helga kom det en rapport Arbeiderpartiet hadde bestilt, som viste at det var opptil 70 ganger enklere å skape nye kortsiktige offentlige arbeidsplasser enn å skape nye langsiktige private. Det de glemte var å presisere at arbeidsplassene helst skulle være lønnsomme, slik at de kan bidra til å sikre velferden i årene som kommer. Det de beviste, var at det er enklere å bruke penger enn å tjene dem.

Jo, takk som byr, Hagebakken. Jeg står over.

 

Dette innlegget var svar til Tore Hagebakken (stortingsrepresentant Oppland AP) og Marianne Marthinsen (finanspolitisk talsperson i AP), og ble sendt til flere aviser i Oppland denne uka.

Mulighetsseminar

Posted by

Som et ledd i programprosessen fram mot Stortingsvalget 2017, avholdt vi et Mulighetsseminar i dag. Dette var min åpningstale.

Jan P. Syse sa: «Det er ikke nok å stå opp om morgenen, man må våkne også.» Det er godt å se at noen har etterlevd dette postulatet og tatt turen hit i dag.

Jo Benkow sa: «Det enkleste og det makeligste for enhver regjering ville være å la alt fortsette som før.»

En av de største feilene vi gjorde sist vi var i regjering, var at vi glemte å utvikle ny politikk. Derfor har det har vært en bevisst strategi fra dag én i dette regjeringsprosjektet at vi hele veien skulle bygge ny politikk. Det er derfor vi av og til ser soloutspill fra Høyre-politikere. Det er noe partiledelsen har oppfordret til, selv om det kan føre til noe støy for regjeringen.

Vi har lykkes godt – faktisk så godt at vi opplever en presse som synes det er interessant at to Høyrepolitikere kan møtes til debatt på radio og TV. Vi har en reformvillig regjering som på langt nær er mett, og som tåler å stå i stormen.

Regjeringen Stoltenberg gikk i en felle der farten i det politiske prosjektet avtok raskere enn de rakk å bytte ut statsråder. Man kan selvsagt argumentere med at de aldri hadde noen fart, ei heller noe prosjekt. Men om så er: Arbeiderpartiet har enda ikke kommet seg over kneika og begynt å utvikle ny politikk. Når vi sier de vingler i mange spørsmål, så er det nettopp fordi de ikke har inntatt noe standpunkt og kommuniserer flere budskap samtidig. Det er faktisk ikke noe nytt. «Nå vil jeg bruke Jagland-metoden med å være bevisst uklar», sa Jan Pedersen.

Høyre er et grasrot-parti, der det spirer og gror. Og for at det skal fortsette å gro, må man gjødsle. Det gjør vi i dag: For i dag deltar dere i Norges viktigste politisk verksted.

Formålet med dagen er å stille dere noen spørsmål på vegne av programkomiteen, slik at programkomiteen kan være tydelige i sitt forslag. Vi skal forsøke å sette dere i stand til å mene noe om disse spørsmålene. Så skal vi lytte til dere, og lage et felles innspill fra Valdres-foreningene. I løpet av programprosessen har dere også fått mulighet til å svare individuelt via en såkalt «Questback».

Carl Joachim Hambro sa:
«Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag.»

Det er akkurat det vi skal gjøre i dag. Vi skal være med å bygge fremtiden. En fremtid med muligheter for alle.

Velkommen til Mulighetsseminar!