Politikk

Hva er de for?

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 19. mai 2016.

”Jeg skjønner det ikke”, sa en mann jeg snakket med for noen dager siden: ”Jeg skjønner ikke hvorfor så mange bruker så mye tid på å være imot noe alle skjønner må skje”.

Han snakket om kommunereformen. Han er ikke politiker, men han er engasjert. Han står ganske langt fra meg politisk. Likevel er vi enige om at kommunereformen er nødvendig.

Og når noen spør hvorfor, så er mitt svar at svært mange av de oppgavene kommunene allerede har er blitt for store for oss. Vi klarer ikke å løse dem alene, men må samarbeide med nabokommuner. Misforstå meg rett, samarbeid er bra og kan være nødvendig i framtiden også, men nå er vi på et punkt der det har blitt lammende. Jeg vil ha en kommune som er sterk nok til å løse det meste selv. En kommune som kan løse enda flere oppgaver enn i dag, på en bedre måte.

Det er som et byggverk. Mine bestefar var småbruker og snekker. Han bodde i et lite hus, som ble bygd på i flere omganger. Etter hvert som han ble eldre, ble synet dårligere og kreftene forsvant. Og byggverket spinklere. Det aller siste påbygget var ikke spesielt bra.

Slik er det med kommunene våre også. Synet er i ferd med å forsvinne helt i virvaret av interkommunale samarbeid, og de lokaldemokratiske musklene våre tappes av behovet for likelydende vedtak. Summen av dette er at styringsevnen forsvinner.

Søskenbarnet mitt overtok bruket, og bodde der noen år også. De siste årene stod huset tomt. Det var ikke til å bo i. I fjor ble det brent ned, og nå reiser det seg et nytt, moderne og solid bygg for fremtiden på tomta.

Det er dette som må skje i kommune-Norge også. Jeg er for å bygge en ny kommune fra bunnen av. Jeg vil ikke holde på å rehabilitere noe som ikke virker inn i evigheten, støttet opp av midlertidige påbygg og ustabile overbygg.

Vi gjør dette fordi dagens kommuner ikke vil klare morgendagens utfordringer. Og vi gjør det nå, mens vi enda har tid. Innen 10-15 år er det ikke lenger snakk om vi bør gjøre det eller ikke – da må vi, og da vil vi ha det fryktelig travelt.

Vi gjør ikke dette for dagens voksne. Vi gjør det for ungdommen, slik at de skal slippe å slite med et spinkelt og utslitt byggverk om 20-30 år.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor så mange bruker så mye tid på å være imot. Det er på høy tid å konfrontere dem med hva som er deres alternativ. Deres nei er et ja til noe annet.

Hva er de egentlig for?

 

Nye kommuner uansett

Posted by

Av Sigurd Tremoen, fylkesmann i Oppland

Vi bør ikke bestemme kommunestørrelse ut fra hvor fornøyde vi er i dag, men hva som skal til for at vi og de som kommer etter oss skal være fornøyde også i framtida.

Jordmora som følger deg opp mens du er gravid. Læreren som hjelper barnet ditt å knekke lesekoden. Fastlegen som sørger for at du får riktig medisin når du er syk. Hjelpepleieren på sykehjemmet som støtter deg ut av senga om morgenen. Alle utfører de kommunale tjenester. Kommunenes viktigste oppgave er å sørge for den velferden og den tryggheten som vi som innbyggere gjerne tar for gitt.

Vi har det bra vi som bor i Oppland. Vi trives og er godt fornøyde. Det ønsker vi opplagt å ta vare på. Samtidig har kommunene, gjennom kommunereformarbeidet, gjort en grundig jobb med å belyse dagens og framtidas utfordringer. De er mange. Sett under ett har Oppland de siste fem årene hatt den svakeste befolkningsveksten i landet. I mange kommuner går folketallet feil veg. Samtidig blir befolkningen i kommunene våre stadig eldre. I dag er Oppland, sammen med Hedmark, det fylket med den høyeste andelen eldre. I 2035 forventes det at hver femte opplending er over 70 år.

En slik utvikling vil utvilsomt bety at færre hender skal ta hånd om flere med omsorgsbehov. Det er utfordrende i seg selv, og kampen om arbeidskraften blir hard. I tillegg vil eldrebølgen føre til strammere budsjetter for kommunene fordi velferdsordningene våre i all hovedsak finansieres av den yrkesaktive delen av befolkningen. Det vil bli mindre å rutte med, samtidig som vi som innbyggere vil kreve like gode og aller helst bedre tjenester.

Vi må altså få mer velferd ut av hver krone. Det stiller krav til å tenke nytt. Vi er nødt til å løse oppgavene på en annen måte enn vi gjør i dag. Spørsmålet er om kommunene er i stand til å drive den nødvendige utviklingen på egen hånd, eller om noe av løsningen ligger i å skape nye og større kommuner.

I dag har mange av våre kommuner små og sårbare fagmiljøer på flere områder, eksempelvis innen beredskap, psykisk helse og barnevern. Det er ikke uvanlig at det vi kaller små fagmiljøer betyr én person. Kapasiteten er begrenset, det er utfordrende å finne tid til kompetanseheving, utviklingsarbeid og nyskaping, og det er utfordrende å møte behovet for spisskompetanse. Når vi vet at kommunenes ansvar øker, oppgavene som skal løses blir mer komplekse og innbyggernes krav blir sterkere, blir denne utfordringen enda tydeligere.

Vil flere flytte til Toten eller Valdres om kommunene slår seg sammen? Kanskje. Vil antall arbeidsplasser øke? Kanskje. Vil det bli enklere å hevde seg i kampen om kompetent arbeidskraft? Kanskje. En kommunesammenslåing vil ikke løse alle utfordringer alene, og en kommunes attraktivitet som arbeidsgiver og bosted avhenger av mange andre faktorer enn størrelse og innbyggertall.

Det som er sikkert er at det ikke er nabokommunene som er den fremste konkurrenten om framtidige innbyggere og ansatte. Det er de folkerike områdene rundt de store byene. Det som også er sikkert er at større og sterkere fagmiljøer vil ha større handlingsrom og bedre forutsetninger for å videreutvikle tjenester til det beste for innbyggere og næringsliv.

Uansett utfall av kommunereformen vil kommunene måtte fortsette utviklingsarbeidet. For utfordringene forsvinner ikke. Alternativet til sammenslåing er ikke at alt fortsetter som før. Det må bygges nye kommuner, innenfor gamle eller nye grenser. Fylkesmannens ønske er å ruste kommunene til å ta et enda større ansvar og få enda flere oppgaver i framtida.

Før sommeren skal lokalpolitikerne i Oppland velge den kommunestrukturen de mener vil gi innbyggerne de beste tjenestene og sikre kommunene den beste utviklingen i årene som kommer. Skal de forene krefter med en eller flere nabokommuner eller skal de fortsatt stå alene? Mange av dem søker råd hos innbyggerne sine.

30. mai er det folkeavstemninger i Valdres, i Nordre og Søndre Land, på Gjøvik, Toten og Jevnaker. Du som innbygger bør gå til stemmeurnene og si din mening om hvordan din kommune best møter framtidas utfordringer.

 

Gjengitt med tillatelse.

Prøysens profeti

Posted by

Dette innlegget er sendt flere aviser i Oppland og Buskerud i litt forskjellige versjoner. Dette er versjonen som ble sendt til Avisa Valdres.

Onsdag 20. april var jeg på Hamar i felles fylkesting for Oppland og Hedmark. Det kulturelle innslaget ved fylkestinget var den glimrende forestillingen “Even, Even, Even”, der Turneorganisasjonen i Hedmark tar oss med på en reise gjennom Prøysens verker.

I ettertid har jeg tenkt på hvor profetisk forestillingen oppsummerer den viktigste saken i det felles fylkestinget.

Profetien starter egentlig før forestillingen begynner. Tittelen alene gjør det nesten umulig å ikke trekke parallellen til vår fylkesordfører, Even Aleksander Hagen, som er tidenes yngste fylkesordfører. Gromguttens fødsel er også noe av det første som skjer.

Sangen om sjarmøren Even er gjennomgangstemaet i forestillingen. Snart får vi høre at Even er uskikkelig. Han røsker i flettene til jentene, lugger og ler. Frøken tar et oppgjør, og spør om noen er slemme her. Even blir utpekt, og læreren lover at neste gang blir det ris. Også ler ‘a litt, da.

Dette kan symbolisere måten debatten rundt regionreformen ble håndtert. Etter en grundig innledning ved statssekretær Grete Ellingsen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, fikk vi høre hva fylkesordføreren og hans kollega Dag Rønning i Hedmark, foretar seg i arbeidet med regionreformen. Og det er praktisk talt ingen verdens ting. Ordskiftet etterpå hadde de to på forhånd begrenset til tre korte innlegg fra hver fylkeskommune. Til alt overmål var fire av debattantene fra posisjonen. Det var etter min mening en ufin måte å kneble den viktigste debatten i dette fylkestinget på, en debatt våre to fylkesordførere rett og slett ikke vil ta.

Som kom historien om Staselin. Prøysen var i sine unge år fjøsrøkter, eller sveiser som det ble kalt på den tiden. Og en gang hadde han ei flott ku, som han ville ha med på fesjå. Det kunne vanke en premie for kua, og kanskje litt heder og ære for sveiseren også. Men kua var lite samarbeidsvillig. Og kua, den kan symbolisere våre to fylker, som har satt seg på bakbeina i regionreformen. Likevel vanket det premie på kua, men sveiseren som hadde slitt for å oppnå noe, han opplevde at utakk er verdens lønn. Delmålet ble oppnådd, men hovedmålet uteble. For som Prøysen sier det: ”Den som kom i bladet, var a Staselin, og den dom hadde klypt bort, det va je”.

Det var flere historier. Tordivelen som ville fri til flua kan stå som en metafor for våre to fylker. Bryllup blir det nok uansett hvor mye vi stritter imot. Og om vi ikke mener noe selv, kommer noen til å mene noe for oss. Historien om snømannen Bustebartepinn er en påminnelse om at det finnes alternativer der ute. Prøysen sier “Kom skal du se på kjæresten min – jeg titter ut og du titter inn”.  Dette kan stå seg som et symbol på alternativene utenfor vårt eget fylkes grenser. Hallingdal er vår Bustebartepinn.

Prøysen minner oss på at vi må handle fort: “Uvisst å si hvor lenge jeg har’n – I morra kommer sola og tar’n”. Regionreformen er vårsola som skinner over vinter-Norge. Vi må handle nå, før reformen er over. Da kan det tenkes Bustebartepinn er en tapt mulighet.

Historien om Måltrosten er egentlig en lykkelig historie, men jeg kan ikke fri meg for at den også symboliserer noe annet. Jeg vil ikke at Valdres skal bli det redet i skogen som ingen vet av. Og selv om Trostemor er flittig, og driver fordelingspolitikk etter Senterpartiets prinsipper, er jeg redd en ungen som bare var god ikke vil nå opp i konkurransen med de tre som var flinke. Gjett hvem jeg tror den gode ungen er?

Når forestillingen går mot slutten, kommer Prøysens kanskje beste skaperverk. Det er løftet om at flittig arbeid fører frem til slutt.

“Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel, og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går, og da får du det så godt i måråkvell!”

Det er kanskje på tide å rette opp feilene fra i går. Vår grense mot Buskerud er et feilgrep som har stått siden 1679. Det er på tide å viske den ut.

 

Folkeavstemming gir ikke mer demokrati

Posted by

Leserinnlegg i Avisa Valdres 13. februar 2016

Varaordføreren i Etnedal, Linda Mæhlum Robøle (SP), vil ha folkeavstemming om kommunereformen. Dette gjør hun samtidig som hun demonstrerer at hun ikke har forstått hva reformen handler om. Sannheten er nok mer sammensatt. Jeg mistenker at hun gjør det med vilje. Samtidig opphøyer hun seg selv til demokratiets store beskytter, og sier at de partiene som ikke vil ha folkeavstemming har et forklaringsproblem.

Hvorfor? Svaret kan være at Senterpartiet i Etnedal ser seg tjent med å spre usikkerhet om reformen. Senterpartiet vet at det er mye enklere å mobilisere mot en sak enn for. Derfor bruker de en retorikk om tvang og hastverksarbeid. Samtidig  unnlater de å fortelle hva som er alternativet. Det er ikke å ta samfunnsansvar. Det er å mele sin egen kake.

I Norge har vi et representativt demokrati. Hvert fjerde år velger vi kommunestyrerepresentanter som skal sette seg inn i kompliserte saker og ta vurderinger på våre vegne. Arbeidet med å skape en ny Valdreskommune har pågått i over to år, og kan med rette sies å være komplisert. Prosessen har vært både demokratisk fundert og grundig. Det er ikke et hastverksarbeid vi skal ta stilling til. Saken var dessuten godt kjent før valget i fjor. Velgerne har med andre ord allerede hatt god anledning til å mene noe om den.

Å kreve folkeavstemminger i vanskelige spørsmål gir hverken mer demokrati eller bedre demokrati. Det er snarere å løpe fra sitt ansvar som politiker.

Jeg har et solid mandat bak mitt standpunkt. Jeg er klar til å ta mitt ansvar.

Vegard Riseng
Nord-Aurdal Høyre

 

Senterpartiets flaue knefall

Posted by

Leserinnlegg, Avisa Valdres 12. desember 2015

Onsdag 9. desember ble jeg vitne til et ganske selsomt opptrinn i Fylkestinget. Senterpartiets to Valdresrepresentanter gjorde knefall, og sviktet Valdres da Anne Lise Fredlund (SV) slo til med Arbeiderpartiets partipisk.

Dette skjedde etter at Høyre, med støtte fra Venstre, MdG og Fremskrittspartiet, først hadde sikret Senterpartiet flertall for deres eneste skolepolitiske sak i Fylkestinget. Senterpartiet ønsket å opprette et treårig studiekompetansetilbud på Dombås. Høyres forslag ville blant annet sikret kulturtilbudet på Valdres VGS, og opprettet en ny reiselivslinje som næringslivet i Valdres etterspør.

Men når partipisken smalt, snudde Senterpartiet. Både Kåre Helland og Torstein Lerhol stemte for å legge ned tilbud på Valdres vidaregåande skule.

Forliket med AP, SV og KrF gir Senterpartiet en ekstra skole, men raserer tilbud i resten av fylket. Forliket inneholder flere kostbare tilbud med få søkere. Samtidig legger man ned flere velfungerende og populære tilbud og reduserer bredden med den ene hånden, og oppretter yrkesfag med studieforberedende som vi slett ikke trenger med den andre.

Det er trist at Senterpartiets eneste skolepolitiske mål er å opprette en skole for de få på Dombås, og at de er villige til å ofre resten av fylket for det.