valdres

Odnes bommer

Posted by

Alle vil ha endring, men ingen vil forandre seg. Det vet Ivar Odnes godt. Han vet også godt at hovedårsaken til at de ble nei til kommunesammenslåing i folkeavstemmingene i Valdres, var at nei-siden lykkes med å tegne et bilde av at det var et valg mellom det trygge bestående, eller noe helt nytt, ukjent og usikkert.

Ivar Odnes vet nok godt at den fremstillingen er både unyansert og feil.

Fremtiden er ukjent for alle, ansett hvilken vei man velger, men noe vet vi likevel. Vi vet hvor vi er, og vi vet ganske mye om den samfunnsutviklingen og de utfordringene som vil treffe oss. Kommunereformen er et viktig grep for å ruste kommunene for en framtid vi vet kommer. Vi vet ganske sikkert at kommunen vil settes under press.

Det er dette som er grunnlaget for den konservative ideologien. Vi tar utgangspunkt i verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var. Og jeg låner gjerne Kåre Willochs ord: Vi må våge å forandre oss – for å bevare det som er viktig. Alternativet er ikke stillstand, men forvitring.

Så hva er viktig? Odnes peker på frihet, lokaldemokrati og effektivitet som Senterpartiets tre pilarer i kommunepolitikken. Han viser til at «tanken er at folk skal være frie fra staten, styre seg selv gjennom lokaldemokratiet, og drive lokalsamfunnet effektivt». Det er vanskelig å være mer enig.

La oss ta Odnes på ordet. Jeg er helt enig i at frihet og lokalt selvstyre er grunnleggende, og det er viktig å bevare den. Jeg er også helt enig i at lokalsamfunn, herunder kommunal sektor, bør drives så effektivt som mulig. Jeg er derimot uenig med Odnes om hvordan man best kan gjøre det. Hans svar er å beholde små kommuner, som i dag. Odnes begrunner dette med avstanden mellom folk og politikerne som skal tjene dem. Det er en enkel logikk, alt for enkel – og feil.

Jeg skal fortelle hvorfor. Siden den forrige runden med kommunesammenslåinger på 60-tallet, har det skjedd mye. Kommunene har fått langt flere og langt mer sammensatte oppgaver. Det har vært en ønsket utvikling som har overført makt og myndighet fra sentrale samfunnsinstitusjoner til kommunene. Samtidig har det skjedd flere ting parallelt. De mest synlige er nok at vi har blitt mye mer mobile, vi har blitt langt mer spesialiserte, vi jobber mer, vi får færre barn og vi får dem senere i livet. De siste 25 årene har også revolusjonert måten vi kommuniserer med hverandre på, hvem vi møter og hvilke arenaer vi treffes på. Aldri har vi vært mer tilgjengelige.

Dette er ikke unikt for Norge, det skjer over hele den vestlige verden. Som en konsekvens, har vi utviklet et velferdssamfunn som har tatt over mye som tradisjonelt har vært ivaretatt av familien, og da særlig kvinnene. Underveis har vi fått mye mer kunnskap om hva som utgjør gode tjenester, og kravene til kvalitet har økt. Alt dette ønsker vi i lagt til kommunen, som jo blir vår moderne storfamilie. Det krever at kommunene har den kompetansen og den kvaliteten vi etterspør.

De fleste norske kommune greier de grunnleggende tjenestene, men mange er nødt til å samarbeide om det mer spesialiserte. I Valdres har vi organisert flere tunge, smale eller spesialiserte tjenester i interkommunale samarbeid. Dette har vært helt nødvendig for å gi innbyggerne våre de tjenestene de har krav på og forventer, og det har vært nødvendig for å lykkes med rekruttering til mange av disse fagmiljøene.

Ulempen er at ansvaret fragmenteres ved at beslutninger flyttes lenger unna folk. For å få vedtak i de interkommunale tjenestene, kreves det nemlig likelydende vedtak i deltakerkommunene. Det betyr i praksis at sakene debatteres i representantskap og styrer før de kommer til kommunestyret. Det kan det nok bli debatt, men det er lite rom for andre vedtak siden dette vil kreve nye runder. Dette er kanskje effektivt, men det gir hverken nærhet, frihet eller lokalt selvstyre.

Så, hva er egentlig alternativene? Ett åpenbart alternativ, er at staten ser seg nødt til å ta tilbake oppgaver kommunene ikke makter og samle dem i et direktorat. Det er oppskriften til Senterpartiets foretrukne samarbeidspartner, Arbeiderpartiet. Et annet alternativ er at kommunen kjøper disse tjenestene av andre kommuner eller på det åpne markedet. Et tredje alternativ, som kanskje varmer den tidligere fylkesvaraordførerens hjerte, er å flytte kommunale oppgaver over til fylkeskommunen. Alle disse alternativene har det til felles at de vil virke sentraliserende, og da gjerne ut av regionen.

Et langt bedre alternativ, er en større kommune. Da ville langt flere slike samarbeid naturlig være lagt inn under kommunens egen virksomhet, og dermed være gjenstand for reell debatt i kommunestyret og samfunnet forøvrig. Valdres ville være en tilstrekkelig stor kommune for de aller fleste tjenestene vi skal tilby våre innbyggere.

Dette mener Odnes er sentraliserende.  Det er komplett uforståelig for meg hvordan det er mer sentraliserende å samle spesialisttjenester på færre steder i én større kommune enn å gjøre nøyaktig det samme i en region av samarbeidende mindre kommuner.  Det er i alle fall uforståelig at Odnes gambler med alternativet, å sentralisere ut av regionen.

La oss dvele litt ved dette med effektivitet. En Valdres-kommune kunne være langt mer effektiv i den forstand at vi ville være bedre i stand til å ta tak i våre utfordringer. I dag er det slik at hver enkelt kommune utarbeider, reviderer og rullerer sitt planverk uavhengig av de fem andre. Det høres kanskje ikke viktig ut, men det betyr at de seks kommunene i Valdres til enhver tid er mest opptatt av litt forskjellige ting. Det betyr også at de seks kommunene har litt forskjellige planverk og prioriteringer å støtte seg til, noe som lett kan føre til at felles beslutninger ender opp med minimumsløsninger. Den som vil minst får bestemme. Det er ikke en effektiv organisering dersom man har ambisjoner om å få til noe. Den er heller ikke særlig demokratisk.

Hvis Ivar Odnes og Senterpartiet virkelig brant for lokaldemokratiet, burde de omfavnet kommunereformen for alt den er verdt, og gjort alt de kunne for å bidra til at den ble enda bedre. Det gjør de ikke. De er bare imot, og får godt betalt for det. For som sagt, vi liker ikke å endre oss, og det vet Senterpartiet best av alle. Det er fristende å konkludere med at Senterpartiet er imot fordi det som tjener folket ikke tjener Senterpartiet.

Og til sist, Odnes: Du prøver å klistre kommunen tett til vår identitet. Du bommer. Når du treffer noen av oss i din gjerning i Oslo, spør hvor vi kommer fra. Vi vil svare Valdres med stor entusiasme. Det er vår stolthet, og det er vår identitet.

Vegard Riseng,
Kommune- og fylkespolitiker,
Høyre

 

Leserinnlegg i OA og Avisa Valdres

Prøysens profeti

Posted by

Dette innlegget er sendt flere aviser i Oppland og Buskerud i litt forskjellige versjoner. Dette er versjonen som ble sendt til Avisa Valdres.

Onsdag 20. april var jeg på Hamar i felles fylkesting for Oppland og Hedmark. Det kulturelle innslaget ved fylkestinget var den glimrende forestillingen “Even, Even, Even”, der Turneorganisasjonen i Hedmark tar oss med på en reise gjennom Prøysens verker.

I ettertid har jeg tenkt på hvor profetisk forestillingen oppsummerer den viktigste saken i det felles fylkestinget.

Profetien starter egentlig før forestillingen begynner. Tittelen alene gjør det nesten umulig å ikke trekke parallellen til vår fylkesordfører, Even Aleksander Hagen, som er tidenes yngste fylkesordfører. Gromguttens fødsel er også noe av det første som skjer.

Sangen om sjarmøren Even er gjennomgangstemaet i forestillingen. Snart får vi høre at Even er uskikkelig. Han røsker i flettene til jentene, lugger og ler. Frøken tar et oppgjør, og spør om noen er slemme her. Even blir utpekt, og læreren lover at neste gang blir det ris. Også ler ‘a litt, da.

Dette kan symbolisere måten debatten rundt regionreformen ble håndtert. Etter en grundig innledning ved statssekretær Grete Ellingsen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, fikk vi høre hva fylkesordføreren og hans kollega Dag Rønning i Hedmark, foretar seg i arbeidet med regionreformen. Og det er praktisk talt ingen verdens ting. Ordskiftet etterpå hadde de to på forhånd begrenset til tre korte innlegg fra hver fylkeskommune. Til alt overmål var fire av debattantene fra posisjonen. Det var etter min mening en ufin måte å kneble den viktigste debatten i dette fylkestinget på, en debatt våre to fylkesordførere rett og slett ikke vil ta.

Som kom historien om Staselin. Prøysen var i sine unge år fjøsrøkter, eller sveiser som det ble kalt på den tiden. Og en gang hadde han ei flott ku, som han ville ha med på fesjå. Det kunne vanke en premie for kua, og kanskje litt heder og ære for sveiseren også. Men kua var lite samarbeidsvillig. Og kua, den kan symbolisere våre to fylker, som har satt seg på bakbeina i regionreformen. Likevel vanket det premie på kua, men sveiseren som hadde slitt for å oppnå noe, han opplevde at utakk er verdens lønn. Delmålet ble oppnådd, men hovedmålet uteble. For som Prøysen sier det: ”Den som kom i bladet, var a Staselin, og den dom hadde klypt bort, det va je”.

Det var flere historier. Tordivelen som ville fri til flua kan stå som en metafor for våre to fylker. Bryllup blir det nok uansett hvor mye vi stritter imot. Og om vi ikke mener noe selv, kommer noen til å mene noe for oss. Historien om snømannen Bustebartepinn er en påminnelse om at det finnes alternativer der ute. Prøysen sier “Kom skal du se på kjæresten min – jeg titter ut og du titter inn”.  Dette kan stå seg som et symbol på alternativene utenfor vårt eget fylkes grenser. Hallingdal er vår Bustebartepinn.

Prøysen minner oss på at vi må handle fort: “Uvisst å si hvor lenge jeg har’n – I morra kommer sola og tar’n”. Regionreformen er vårsola som skinner over vinter-Norge. Vi må handle nå, før reformen er over. Da kan det tenkes Bustebartepinn er en tapt mulighet.

Historien om Måltrosten er egentlig en lykkelig historie, men jeg kan ikke fri meg for at den også symboliserer noe annet. Jeg vil ikke at Valdres skal bli det redet i skogen som ingen vet av. Og selv om Trostemor er flittig, og driver fordelingspolitikk etter Senterpartiets prinsipper, er jeg redd en ungen som bare var god ikke vil nå opp i konkurransen med de tre som var flinke. Gjett hvem jeg tror den gode ungen er?

Når forestillingen går mot slutten, kommer Prøysens kanskje beste skaperverk. Det er løftet om at flittig arbeid fører frem til slutt.

“Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel, og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går, og da får du det så godt i måråkvell!”

Det er kanskje på tide å rette opp feilene fra i går. Vår grense mot Buskerud er et feilgrep som har stått siden 1679. Det er på tide å viske den ut.