Senterpartiet

Innlegg som omtaler Senterpartiet

Odnes bommer

Posted by

Alle vil ha endring, men ingen vil forandre seg. Det vet Ivar Odnes godt. Han vet også godt at hovedårsaken til at de ble nei til kommunesammenslåing i folkeavstemmingene i Valdres, var at nei-siden lykkes med å tegne et bilde av at det var et valg mellom det trygge bestående, eller noe helt nytt, ukjent og usikkert.

Ivar Odnes vet nok godt at den fremstillingen er både unyansert og feil.

Fremtiden er ukjent for alle, ansett hvilken vei man velger, men noe vet vi likevel. Vi vet hvor vi er, og vi vet ganske mye om den samfunnsutviklingen og de utfordringene som vil treffe oss. Kommunereformen er et viktig grep for å ruste kommunene for en framtid vi vet kommer. Vi vet ganske sikkert at kommunen vil settes under press.

Det er dette som er grunnlaget for den konservative ideologien. Vi tar utgangspunkt i verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var. Og jeg låner gjerne Kåre Willochs ord: Vi må våge å forandre oss – for å bevare det som er viktig. Alternativet er ikke stillstand, men forvitring.

Så hva er viktig? Odnes peker på frihet, lokaldemokrati og effektivitet som Senterpartiets tre pilarer i kommunepolitikken. Han viser til at «tanken er at folk skal være frie fra staten, styre seg selv gjennom lokaldemokratiet, og drive lokalsamfunnet effektivt». Det er vanskelig å være mer enig.

La oss ta Odnes på ordet. Jeg er helt enig i at frihet og lokalt selvstyre er grunnleggende, og det er viktig å bevare den. Jeg er også helt enig i at lokalsamfunn, herunder kommunal sektor, bør drives så effektivt som mulig. Jeg er derimot uenig med Odnes om hvordan man best kan gjøre det. Hans svar er å beholde små kommuner, som i dag. Odnes begrunner dette med avstanden mellom folk og politikerne som skal tjene dem. Det er en enkel logikk, alt for enkel – og feil.

Jeg skal fortelle hvorfor. Siden den forrige runden med kommunesammenslåinger på 60-tallet, har det skjedd mye. Kommunene har fått langt flere og langt mer sammensatte oppgaver. Det har vært en ønsket utvikling som har overført makt og myndighet fra sentrale samfunnsinstitusjoner til kommunene. Samtidig har det skjedd flere ting parallelt. De mest synlige er nok at vi har blitt mye mer mobile, vi har blitt langt mer spesialiserte, vi jobber mer, vi får færre barn og vi får dem senere i livet. De siste 25 årene har også revolusjonert måten vi kommuniserer med hverandre på, hvem vi møter og hvilke arenaer vi treffes på. Aldri har vi vært mer tilgjengelige.

Dette er ikke unikt for Norge, det skjer over hele den vestlige verden. Som en konsekvens, har vi utviklet et velferdssamfunn som har tatt over mye som tradisjonelt har vært ivaretatt av familien, og da særlig kvinnene. Underveis har vi fått mye mer kunnskap om hva som utgjør gode tjenester, og kravene til kvalitet har økt. Alt dette ønsker vi i lagt til kommunen, som jo blir vår moderne storfamilie. Det krever at kommunene har den kompetansen og den kvaliteten vi etterspør.

De fleste norske kommune greier de grunnleggende tjenestene, men mange er nødt til å samarbeide om det mer spesialiserte. I Valdres har vi organisert flere tunge, smale eller spesialiserte tjenester i interkommunale samarbeid. Dette har vært helt nødvendig for å gi innbyggerne våre de tjenestene de har krav på og forventer, og det har vært nødvendig for å lykkes med rekruttering til mange av disse fagmiljøene.

Ulempen er at ansvaret fragmenteres ved at beslutninger flyttes lenger unna folk. For å få vedtak i de interkommunale tjenestene, kreves det nemlig likelydende vedtak i deltakerkommunene. Det betyr i praksis at sakene debatteres i representantskap og styrer før de kommer til kommunestyret. Det kan det nok bli debatt, men det er lite rom for andre vedtak siden dette vil kreve nye runder. Dette er kanskje effektivt, men det gir hverken nærhet, frihet eller lokalt selvstyre.

Så, hva er egentlig alternativene? Ett åpenbart alternativ, er at staten ser seg nødt til å ta tilbake oppgaver kommunene ikke makter og samle dem i et direktorat. Det er oppskriften til Senterpartiets foretrukne samarbeidspartner, Arbeiderpartiet. Et annet alternativ er at kommunen kjøper disse tjenestene av andre kommuner eller på det åpne markedet. Et tredje alternativ, som kanskje varmer den tidligere fylkesvaraordførerens hjerte, er å flytte kommunale oppgaver over til fylkeskommunen. Alle disse alternativene har det til felles at de vil virke sentraliserende, og da gjerne ut av regionen.

Et langt bedre alternativ, er en større kommune. Da ville langt flere slike samarbeid naturlig være lagt inn under kommunens egen virksomhet, og dermed være gjenstand for reell debatt i kommunestyret og samfunnet forøvrig. Valdres ville være en tilstrekkelig stor kommune for de aller fleste tjenestene vi skal tilby våre innbyggere.

Dette mener Odnes er sentraliserende.  Det er komplett uforståelig for meg hvordan det er mer sentraliserende å samle spesialisttjenester på færre steder i én større kommune enn å gjøre nøyaktig det samme i en region av samarbeidende mindre kommuner.  Det er i alle fall uforståelig at Odnes gambler med alternativet, å sentralisere ut av regionen.

La oss dvele litt ved dette med effektivitet. En Valdres-kommune kunne være langt mer effektiv i den forstand at vi ville være bedre i stand til å ta tak i våre utfordringer. I dag er det slik at hver enkelt kommune utarbeider, reviderer og rullerer sitt planverk uavhengig av de fem andre. Det høres kanskje ikke viktig ut, men det betyr at de seks kommunene i Valdres til enhver tid er mest opptatt av litt forskjellige ting. Det betyr også at de seks kommunene har litt forskjellige planverk og prioriteringer å støtte seg til, noe som lett kan føre til at felles beslutninger ender opp med minimumsløsninger. Den som vil minst får bestemme. Det er ikke en effektiv organisering dersom man har ambisjoner om å få til noe. Den er heller ikke særlig demokratisk.

Hvis Ivar Odnes og Senterpartiet virkelig brant for lokaldemokratiet, burde de omfavnet kommunereformen for alt den er verdt, og gjort alt de kunne for å bidra til at den ble enda bedre. Det gjør de ikke. De er bare imot, og får godt betalt for det. For som sagt, vi liker ikke å endre oss, og det vet Senterpartiet best av alle. Det er fristende å konkludere med at Senterpartiet er imot fordi det som tjener folket ikke tjener Senterpartiet.

Og til sist, Odnes: Du prøver å klistre kommunen tett til vår identitet. Du bommer. Når du treffer noen av oss i din gjerning i Oslo, spør hvor vi kommer fra. Vi vil svare Valdres med stor entusiasme. Det er vår stolthet, og det er vår identitet.

Vegard Riseng,
Kommune- og fylkespolitiker,
Høyre

 

Leserinnlegg i OA og Avisa Valdres

Tilbake til fortiden

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 23. juni 2016.

15. juni ble en trist dag for ungdommene som skal ut i videregående opplæring i Oppland de neste årene. Da vedtok Fylkestinget en ny finansieringsmodell for de videregående skolene i fylket vårt etter et forslag fra flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. En modell som i store trekk er lik den vi gikk bort fra da dagens modell ble innført i 2004. En modell som er skreddersydd for å sikre få tilbud, til få elever, i små klasser, på små skoler. Det som er trist, er at dette vil gå på bekostning av de mangfoldige tilbudene, til de mange elevene, i de større klassene, ved de større skolene.

Vedtaket er en oppfølging av en annen trist sak for ungdommen, nemlig dimensjoneringen av videregående utdanning fra desember. Sammen tegner de to vedtakene et bilde av en langt sterkere politisk styring av tilbudet til ungdommene. Resultatet er at bredden i tilbudet for fylket under ett blir langt smalere enn det kunne ha vært. Elevene får færre forskjellige tilbud å velge mellom, og det er i større grad politisk styrt hvilken skole man får gå på. Dette er et markant skritt vekk fra fritt skolevalg i videregående opplæring.

Formålet med finansieringsmodellen er å skape forutsigbarhet for skolene ved å sikre full finansiering av klasser man vedtar å opprette. Tanken bak er at en klasse koster det samme uansett hvor mange elever man har i den, dermed må finansieringen følge klassene man vedtar å opprette.

Det høres jo flott ut, men medaljen har en ufin bakside. Problemet de små skolene sliter med, er at de har for få elever, og det er ingen bedring i sikte. Elevtallet i Oppland er synkende, og det synker raskest ved flere av de minste skolene. Det kan man ikke løse med finansieringsmodeller. Det må strukturelle endringer til, som flertallet hverken har vilje eller evne til å gjøre noe med.

Budsjettene blir ikke større av at man fordeler pengene på en annen måte. Færre elever vil tvert imot føre til lavere budsjetter og enda større behov for tøffe prioriteringer. Dette skjer samtidig med at samfunnet rundt oss, inkludert den videregående utdanningen, blir stadig mer spesialisert. En finansieringsmodell som er tilpasset fortidens skole, er ikke bærekraftig. Det var derfor det var nødvendig å skifte den ut forrige gang vi hadde en tilsvarende modell.

Mindretallet, som bestod av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne, ønsket å bygge videre på dagens finansieringsmodell. Den har bidratt til en sunn konkurranse mellom skolene i Oppland. Skolene har hatt stor frihet til å skape attraktive tilbud, og de har hatt en stor egeninteresse av å fylle opp klassene. Det har gitt elevene gode tilbud å velge mellom, og skolene har hatt høy produktivitet. Dette taper vi med den nye modellen.

AP, SP, SV og KrF mener konkurranse mellom skolene er en uting. Attraktive tilbud andre steder i fylket bidrar til at elever velger bort nærskolen sin. Det bidrar til å svekke et allerede svakt og synkende grunnlag for de aller minste skolestedene. Derfor slo de samme partiene hardt ned på muligheten til å lage attraktive tilbud. I desember vedtok Fylkestinget at slike tilbud ikke skulle være søkbare. Med et pennestrøk ble ett av de større skolenes fortrinn fjernet under dekke av at tilbudene skulle være like. Det er sosialisme i praksis – likhet ved hjelp av begrensinger.

Flertallet hevder at den nye finansieringsmodellen sikrer at de tilbudene man har vedtatt blir etablert. I dagens modell er det søkningen som avgjør om et tilbud skal opprettes eller ikke. Det mente de samme partiene var for uforutsigbar for skolene. Det er også sosialisme i praksis – systemets behov settes foran formålet det skal tjene.

Finansieringsmodellen som ble vedtatt 15. juni er en massiv skjevfordeling til de minste skolene for å sikre at like tilbud skal kunne opprettes mange steder, uavhengig av elevgrunnlag. Dette kommer på toppen av forrige feilgrep fra det samme flertallet, der Fylkestinget blant annet vedtok at alle skoler skulle være kombinerte studiespesialiserings- og yrkesfagskoler. Begge disse vedtakene drar i samme retning. Det gir mer av det samme til en høyere kostnad. Prisen er mindre bredde i tilbudet i fylket som helhet.

AP, SP, SV og KrF sin skolepolitikk er en ren distriktspolitikk der ungdommen betaler prisen. Det er en svært dårlig skolepolitikk. Dessverre er det å snu ryggen til realiteter, og håpe at det går over, også svært dårlig distriktspolitikk.

Senterpartiets flaue knefall

Posted by

Leserinnlegg, Avisa Valdres 12. desember 2015

Onsdag 9. desember ble jeg vitne til et ganske selsomt opptrinn i Fylkestinget. Senterpartiets to Valdresrepresentanter gjorde knefall, og sviktet Valdres da Anne Lise Fredlund (SV) slo til med Arbeiderpartiets partipisk.

Dette skjedde etter at Høyre, med støtte fra Venstre, MdG og Fremskrittspartiet, først hadde sikret Senterpartiet flertall for deres eneste skolepolitiske sak i Fylkestinget. Senterpartiet ønsket å opprette et treårig studiekompetansetilbud på Dombås. Høyres forslag ville blant annet sikret kulturtilbudet på Valdres VGS, og opprettet en ny reiselivslinje som næringslivet i Valdres etterspør.

Men når partipisken smalt, snudde Senterpartiet. Både Kåre Helland og Torstein Lerhol stemte for å legge ned tilbud på Valdres vidaregåande skule.

Forliket med AP, SV og KrF gir Senterpartiet en ekstra skole, men raserer tilbud i resten av fylket. Forliket inneholder flere kostbare tilbud med få søkere. Samtidig legger man ned flere velfungerende og populære tilbud og reduserer bredden med den ene hånden, og oppretter yrkesfag med studieforberedende som vi slett ikke trenger med den andre.

Det er trist at Senterpartiets eneste skolepolitiske mål er å opprette en skole for de få på Dombås, og at de er villige til å ofre resten av fylket for det.