plan

På kanten av stupet

Posted by

Etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972, skal statsminister Olof Palme ha sagt: «Vi står på kanten av stupet, men nå har vi tatt et stort skritt framover». Det er kanskje ikke det klokeste man gjør når man står på kanten av et stup. Det er fristende å bruke denne glippen som metafor.

Videregående opplæring i Oppland står også foran et stup. I fylkestinget kunne assisterende fylkesrådmann Terje Kind informere representantene om en elevtallsnedgang på 600 elever i fireårsperioden. Dette er dramatisk. For fylkeskommunen, utgjør det et inntektstap i størrelsesorden 70 millioner kroner. Det er med andre ord ikke småpenger.

Det verste er at dette har vi kjent til lenge. Den varslede elevtallsnedgangen var bakgrunnen da den første strategiplanen ble bestilt i 2012. Allerede da innså fylkestinget at man måtte ta strukturelle grep. For de som lurer, det er politikerspråk for å legge ned skoler.

I ettertid har det skjedd lite. Saker som skulle vært behandlet før valget i 2015, ble utsatt fordi den politiske belastningen var for stor. Etter valget har det ikke vært politisk vilje til å ta de nødvendige grepene. Flertallet – som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – har konsekvent gjort vedtak for videregående skole som leder oss stadig lengre ut i uføret. De har med vitende lukket øynene for den utfordringen som ville komme.

Det har ikke manglet advarsler. Mindretallet i komité for opplæring og kultur, har utarbeidet en alternativ strategi basert på en politisk linje vi har stått fjellstøtt på siden 2012. Den inneholder en rekke tiltak for å møte elevtallsutviklingen. Vi tar inn over oss at færre elever betyr at vi må justere skole- og tilbudsstruktur for å opprettholde både en god bredde og kvalitet i videregående opplæring.

Det er klart det gjør vondt, men alternativet er ikke mindre smertefullt. Det innebærer å kutte for de mange, for å opprettholde tilbud for de få. Faktum er at selv ikke de få som blir prioritert vil få et godt nok tilbud.

Flertallet har forlatt en linje der kvaliteten på opplæringen er viktigst, og erstattet den med nærhet til skolen. Ironien går heller ikke tapt i at nærhet skal løses med fjernundervisning. Vi har en annen tilnærming, og mener nærhet defineres i klasserommet, i den daglige kontakten mellom lærer og elev.

Høyre har valgt å stå i den samme politikken over tid. Vi er rede til å ta det politiske ansvaret for de tøffe prioriteringene vi er nødt til å gjøre, for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten i videregående opplæring. Vi ønsker en skole som er økonomisk forsvarlig, med tydelig ledelse, dyktige lærere og gode læringsmiljø. Vi ønsker et faglig bredt tilbud med høy kvalitet, og vi ønsker et tilbud som gir muligheter for alle til å utvikle sine evner og talenter.

Kvalitet har en høy pris, men alternativet er betydelig verre. Flertallet har ikke hatt vilje til å prioritere. Deres kurs har ført til at vi billedlig talt står på kanten av stupet. I fylkestinget på Gran den 18. oktober, bestemte flertallet seg for å ta et langt skritt videre.

Denne gangen er det dessverre ikke en glipp. Hvor mange ungdommer skal få fremtiden sin ofret i fallet?

Vegard Riseng
Fylkestingsrepresentant

Teksten er publisert som leserinnlegg i flere aviser i Oppland

Plan for videregående opplæring i Oppland

Posted by

Innlegg i debatten om Plan for videregående opplæring i Oppland, 9. desember 2015. Dette er det jeg hadde planlagt å si. På grunn av taletidsbegrensing ble de siste avsnittene (i kursiv) kuttet ut fra talerstolen.

 

Fylkesordfører

Plan for videregående opplæring skal handle om de store linjene. Den skal handle om hva som totalt sett er best for Opplandssamfunnet. Derfor er jeg uenig i noen av de politiske føringene som er lagt til grunn for dokumentet. Da hjelper det dessverre ikke at administrasjonen har gjort en god jobb i forhold til bestillingen.

Prinsipp nummer en: “Alle skoler skal være kombinerte skoler; yrkesfaglige og studieforberedende løp».

Dette prinsippet grunner i en oppfatning om at kombinerte skoler skaper et bedre lærermiljø. Det er noe man mener. Det kan selvsagt medføre riktighet, men det interessante er ikke i hvilken grad vi skaper skoler som er interessante å jobbe i, men i hvilken grad vi skaper skoler som gir godt læringsutbytte.

Når vi flytter på linjer og bygger ned solide fagmiljø på noen skoler med god bredde for å bygge opp igjen smalere tilbud på andre skoler, mener jeg vi gjør det stikk motsatte. Det er ikke god skolepolitikk.

Prinsipp nummer to: “Utdanningsprogram skal rendyrkes ut fra egenart og fagmiljø».

Dette høres fornuftig ut, helt til man forstår hva som menes med det. Det innebærer blant annet en begrensing, der man sier at skolene ikke lenger får lage søkbare tilbud med programfag innen f.eks idrett eller kultur, i frykt for at dette skal medføre et konkurransefortrinn.

Ærlig talt: Er det ikke bra at skolene får opprette tilbud som fremstår som attraktive, og som bidrar til økt motiovasjon og gjennomføring? Er det ikke bra at vi skaper tilbud som skaper et bredere engasjement, der skole og kulturliv, idretten, næringslivet og andre får spille på hverandre og gjøre hverandre gode?

Så til gratisprinsippet som mange har hevdet. Det store spørsmålet her er hva som er fritid, og hva som er skoleaktiviteter. For meg er dette veldig enkelt – fritimer er fritid. Det er nemlig sånn at i fritimene er elevene frie til å forlate skolen. Og når de forlater skolen, er de ikke lenger omfattet av skolens ordensreglement. Tilbud som rettes mot ungdommer i deres egne fritid, kan ikke være i strid med gratisskoleprinsippet, for det har ingen ting med skolen å gjøre.

Skal vi i være så opptatt av at alt skal være likt? For uansett hvordan vi vrir på det, så vil de som ønsker mest også bli best. De som vil trene mer, øve mer, studere mer, kommer til å gjøre det uansett. Og – de kommer til å bli flinkere. Er det virkelig vår oppgave å begrense det? Likhet kan aldri oppnås ved å begrense de som vil og kan mest. Likhet har for meg liten egenverdi uten frihet.

Jeg er bekymret for den voldsomme oppblomstringen av yrkesfag med studiekompetanse planen legger opp til. Er dette en villet utvikling? Jeg mener ikke det. Det vi gjør er i utgangspunktet bare å gi elevene litt lengre frist til å bestemme seg for hva de vil. Prisen er at de får et litt dårligere grunnlag, uansett hvilken retning de velger etterpå.

Vi må tørre å stille krav til ungdommen. Ett åpenbart krav er at de tar et utdanningsvalg, et annet er at de faktisk gjennomfører det de har valgt. Å utsette dette valget i to år, med de konsekvensene det har, er ikke en god løsning.

Bør ikke vi som fylkesting være mer opptatt av hva som gir oss mest? Hva som fungerer best, hva som skaper best bredde, og hva som bidrar til å skape med dybde?

Det får vi bare med Høyres forslag.