kommunereform

Brann og beredskap

Posted by

Fylkesmannen har etter initiativ fra fem Valdreskommuner invitert til meklingsmøte om hvordan brann og beredskap i Valdres kan samordnes bedre. Bakgrunnen synes å være økende kostnader i brannvesenet i samtlige kommuner. 

Det var kanskje ikke så lurt av fylkesmannen å la seg bruke på denne måten. Det er viktig å kjenne årsaken til at kostnadene i brannvesenet øker, og det er todelt.  

For det første er det store investeringsbehov i brannvesenet i de fem nevnte Valdreskommunene. I den sjette, nemlig Nord-Aurdal, er investeringsbehovet vesentlig mindre. Det skyldes at man i stor grad har tatt løftet. Vi har bygd en brannstasjon for framtiden. Vi har trent og skolert mannskapene våre. Vi har skiftet ut mye utstyr. Brannvesenet i Nord-Aurdal er rimelig godt rustet. 

For det andre, er det helt korrekt at man får økte kostnader. For Nord-Aurdals del handler det mye om inntektstap knyttet til tjenester man ikke lenger selger til nabokommunene. Dette er likevel en forutsigbar kostnad. Det er langt å foretrekke over å skulle bære en stor andel av opprustingen av brannvesenet i nabokommunene, samtidig som kommunen ikke fikk rimelig betalt for de investeringene man allerede hadde gjort. Inntektstapet kan vi i stedet se på det som en styrking av eget brannvesen, ved at vi har fått frigjort ressurser vi tidligere brukte i nabokommunene til bruk i egen kommune.  

Da felles brannvesen i Valdres skulle etableres, ignorerte de fem andre kommunene Nord-Aurdals forventinger og krav. Det var kanskje overraskende for noen at det endte i et brudd, men det burde ikke vært det. I etterpåklokskapens navn, synes jeg bare det er trist at vi ikke så den kommende katastrofen allerede da vi vedtok selskapsavtalen. 

Ettertiden har allerede gitt oss rett. Nå vokser utgiftene i Valdres brann og redning IKS, og dette er bare starten. Nord-Aurdal Høyre mener derfor det var en helt korrekt beslutning av kommunestyret å stå utenfor. 

Heldigvis har ordføreren, med tverrpolitisk støtte, vært tydelig på at hun ikke vil møte til mekling. Fylkesmannen gjør klokt i å la saken bero. Fylkesmannens svar burde i stedet være å spille ballen tilbake. Valdres kan godt få et felles brannvesen, men da må Valdres først bli én kommune. 

Odnes bommer

Posted by

Alle vil ha endring, men ingen vil forandre seg. Det vet Ivar Odnes godt. Han vet også godt at hovedårsaken til at de ble nei til kommunesammenslåing i folkeavstemmingene i Valdres, var at nei-siden lykkes med å tegne et bilde av at det var et valg mellom det trygge bestående, eller noe helt nytt, ukjent og usikkert.

Ivar Odnes vet nok godt at den fremstillingen er både unyansert og feil.

Fremtiden er ukjent for alle, ansett hvilken vei man velger, men noe vet vi likevel. Vi vet hvor vi er, og vi vet ganske mye om den samfunnsutviklingen og de utfordringene som vil treffe oss. Kommunereformen er et viktig grep for å ruste kommunene for en framtid vi vet kommer. Vi vet ganske sikkert at kommunen vil settes under press.

Det er dette som er grunnlaget for den konservative ideologien. Vi tar utgangspunkt i verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var. Og jeg låner gjerne Kåre Willochs ord: Vi må våge å forandre oss – for å bevare det som er viktig. Alternativet er ikke stillstand, men forvitring.

Så hva er viktig? Odnes peker på frihet, lokaldemokrati og effektivitet som Senterpartiets tre pilarer i kommunepolitikken. Han viser til at «tanken er at folk skal være frie fra staten, styre seg selv gjennom lokaldemokratiet, og drive lokalsamfunnet effektivt». Det er vanskelig å være mer enig.

La oss ta Odnes på ordet. Jeg er helt enig i at frihet og lokalt selvstyre er grunnleggende, og det er viktig å bevare den. Jeg er også helt enig i at lokalsamfunn, herunder kommunal sektor, bør drives så effektivt som mulig. Jeg er derimot uenig med Odnes om hvordan man best kan gjøre det. Hans svar er å beholde små kommuner, som i dag. Odnes begrunner dette med avstanden mellom folk og politikerne som skal tjene dem. Det er en enkel logikk, alt for enkel – og feil.

Jeg skal fortelle hvorfor. Siden den forrige runden med kommunesammenslåinger på 60-tallet, har det skjedd mye. Kommunene har fått langt flere og langt mer sammensatte oppgaver. Det har vært en ønsket utvikling som har overført makt og myndighet fra sentrale samfunnsinstitusjoner til kommunene. Samtidig har det skjedd flere ting parallelt. De mest synlige er nok at vi har blitt mye mer mobile, vi har blitt langt mer spesialiserte, vi jobber mer, vi får færre barn og vi får dem senere i livet. De siste 25 årene har også revolusjonert måten vi kommuniserer med hverandre på, hvem vi møter og hvilke arenaer vi treffes på. Aldri har vi vært mer tilgjengelige.

Dette er ikke unikt for Norge, det skjer over hele den vestlige verden. Som en konsekvens, har vi utviklet et velferdssamfunn som har tatt over mye som tradisjonelt har vært ivaretatt av familien, og da særlig kvinnene. Underveis har vi fått mye mer kunnskap om hva som utgjør gode tjenester, og kravene til kvalitet har økt. Alt dette ønsker vi i lagt til kommunen, som jo blir vår moderne storfamilie. Det krever at kommunene har den kompetansen og den kvaliteten vi etterspør.

De fleste norske kommune greier de grunnleggende tjenestene, men mange er nødt til å samarbeide om det mer spesialiserte. I Valdres har vi organisert flere tunge, smale eller spesialiserte tjenester i interkommunale samarbeid. Dette har vært helt nødvendig for å gi innbyggerne våre de tjenestene de har krav på og forventer, og det har vært nødvendig for å lykkes med rekruttering til mange av disse fagmiljøene.

Ulempen er at ansvaret fragmenteres ved at beslutninger flyttes lenger unna folk. For å få vedtak i de interkommunale tjenestene, kreves det nemlig likelydende vedtak i deltakerkommunene. Det betyr i praksis at sakene debatteres i representantskap og styrer før de kommer til kommunestyret. Det kan det nok bli debatt, men det er lite rom for andre vedtak siden dette vil kreve nye runder. Dette er kanskje effektivt, men det gir hverken nærhet, frihet eller lokalt selvstyre.

Så, hva er egentlig alternativene? Ett åpenbart alternativ, er at staten ser seg nødt til å ta tilbake oppgaver kommunene ikke makter og samle dem i et direktorat. Det er oppskriften til Senterpartiets foretrukne samarbeidspartner, Arbeiderpartiet. Et annet alternativ er at kommunen kjøper disse tjenestene av andre kommuner eller på det åpne markedet. Et tredje alternativ, som kanskje varmer den tidligere fylkesvaraordførerens hjerte, er å flytte kommunale oppgaver over til fylkeskommunen. Alle disse alternativene har det til felles at de vil virke sentraliserende, og da gjerne ut av regionen.

Et langt bedre alternativ, er en større kommune. Da ville langt flere slike samarbeid naturlig være lagt inn under kommunens egen virksomhet, og dermed være gjenstand for reell debatt i kommunestyret og samfunnet forøvrig. Valdres ville være en tilstrekkelig stor kommune for de aller fleste tjenestene vi skal tilby våre innbyggere.

Dette mener Odnes er sentraliserende.  Det er komplett uforståelig for meg hvordan det er mer sentraliserende å samle spesialisttjenester på færre steder i én større kommune enn å gjøre nøyaktig det samme i en region av samarbeidende mindre kommuner.  Det er i alle fall uforståelig at Odnes gambler med alternativet, å sentralisere ut av regionen.

La oss dvele litt ved dette med effektivitet. En Valdres-kommune kunne være langt mer effektiv i den forstand at vi ville være bedre i stand til å ta tak i våre utfordringer. I dag er det slik at hver enkelt kommune utarbeider, reviderer og rullerer sitt planverk uavhengig av de fem andre. Det høres kanskje ikke viktig ut, men det betyr at de seks kommunene i Valdres til enhver tid er mest opptatt av litt forskjellige ting. Det betyr også at de seks kommunene har litt forskjellige planverk og prioriteringer å støtte seg til, noe som lett kan føre til at felles beslutninger ender opp med minimumsløsninger. Den som vil minst får bestemme. Det er ikke en effektiv organisering dersom man har ambisjoner om å få til noe. Den er heller ikke særlig demokratisk.

Hvis Ivar Odnes og Senterpartiet virkelig brant for lokaldemokratiet, burde de omfavnet kommunereformen for alt den er verdt, og gjort alt de kunne for å bidra til at den ble enda bedre. Det gjør de ikke. De er bare imot, og får godt betalt for det. For som sagt, vi liker ikke å endre oss, og det vet Senterpartiet best av alle. Det er fristende å konkludere med at Senterpartiet er imot fordi det som tjener folket ikke tjener Senterpartiet.

Og til sist, Odnes: Du prøver å klistre kommunen tett til vår identitet. Du bommer. Når du treffer noen av oss i din gjerning i Oslo, spør hvor vi kommer fra. Vi vil svare Valdres med stor entusiasme. Det er vår stolthet, og det er vår identitet.

Vegard Riseng,
Kommune- og fylkespolitiker,
Høyre

 

Leserinnlegg i OA og Avisa Valdres

Som man roper i skogen, får man nei

Posted by

Av Roger Granum, leder i Oppland Venstre.

Mange av våre kommuner har gjennomført folkeavstemminger og innbyggerundersøkelser om forvaltningsreformen. Innbyggerne har blitt spurt om å si ja eller nei til å fortsette som egen kommune. Innbyggerne er derimot ikke blitt spurt om de er villige til å betale for det.

Dagens kommunestruktur er både dyr og uhensiktsmessig i forhold til de oppgavene som skal løses. Et alternativ til å endre kommunegrensene kan derfor være å endre på hvilke oppgaver som skal løses i de minste kommunene.

Ingen av disse perspektivene har vært tema i folkeavstemmingene. Sånn sett er alle disse innbyggerundersøkelsene lite verdt.

Gjengitt med tillatelse

Uforståelig av Tidemandsen

Posted by

I et sammensurrium av et innlegg i avisa Valdres på lørdag, kommer Rolf Tidemandsen med noen påstander som ikke kan få stå uimotsagt. Dette svarinnlegget ble sendt avisa på søndag, men kom ikke på trykk denne uka. Derfor publiserer jeg det på bloggen før det har vært på trykk.

La oss begynne med regionreformen. Jeg vil gjøre Tidemandsen oppmerksom på at det ser ut til å være et flertall på Stortinget for å gjøre noe med fylkene våre. Samtidig diskuteres det med stor entusiasme i flere fylkesting. Det er med andre ord sannsynlig at det kommer til å skje endringer i det midterste forvaltningsnivået. Bakgrunnen for dette, er at de aller fleste regionale statlige organer allerede forholder seg til helt andre grenser enn fylkene. Eksempler på dette er politidistriktene, vegvesenet, skatteetaten, domstolene og sykehusforetakene. For å komplisere det enda mer, er listen over geografiske regioner de forskjellige etatene forholder seg til svært lang.

Regionreformen springer ut fra et behov for bedre samordning. For meg er det helt uforståelig om ikke Valdres skal ta debatten, og  ha en mening om hvilken regional tilhørighet man ønsker i framtiden. Vi bør også mene noe om hva vi ønsker at regionene skal være og hva de skal drive med. Den debatten har gått under radaren i kommunene våre, og posisjonen i fylkestinget ønsker ikke å ta den. Det er derfor jeg har tatt initiativ til den lokalt.

Flere fylker har uttalt at de ønsker seg flere nye oppgaver fra staten som følge av regionreformen. Da er svaret mitt at det må de gjerne få, men da vil jeg at kommunene skal overta mye av det fylkene driver med i dag. Forutsetningen for at det skal kunne skje, er både større og sterkere kommuner. Det er derfor region- og kommunereformen er parallelle løp.

Tidemandsen lar seg provosere til kraftig ordbruk av at mine partikolleger i Øystre Slidre henvender seg til ungdommen. Han kaller det til og med harselas med den eldre befolkningen.

Jeg kunne ikke skjønne hva Tidemandsen mente. Derfor leste jeg det glimrende innlegget til Ekerbakke og Steinsrud én gang til. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva Tidemandsen mener. Det er jo helt riktig at kommunereformen handler om den kommunen vi skal ha om 20-30 år, og da er ingen ting mer naturlig enn å henvende seg til ungdommen.

Tidemandsen argumenterer med at vi vet hva vi har. Det nesten korrekt. Jeg vil heller si at vi vet hva vi har hatt til nå. Vi kjenner bare historien. Veien videre består av ukjente faktorer, uansett hvilket alternativ vi velger.

Saken er at det vedtaket vi gjør i kommunestyrene våre den 21. juni kommer til å innebære en ny virkelighet, uansett om det blir ja eller nei.  Det å fortsette akkurat som i dag er ikke et av alternativene, fordi et nei innebærer at man har tatt et aktivt valg om å være frivillig liten.

Tidemandsen mener det tryggeste alternativet er å si nei. Han kunne ikke tatt mer feil. Det trygge alternativet er ja. Det er det alternativet vi vet mest om, og det er også det klart beste ut fra det vi vet.

Si JA til Valdres den 30. mai!

En rådmanns bekjennelser

Posted by

Av Håkon Rydland, rådmann i Vestre Slidre

En herværende statssekretær konkluderte nylig med at en rådmann bare er «ordførers høyre hånd», og derfor likså godt kan permitteres. Da kan det kanskje være på sin plass å minne om at rådmennene sitter som ledere for de seks desidert største foretakene i Valdres, med til sammen rundt 2.000 ansatte. I tillegg sitter en eller flere rådmenn sentralt i de aller fleste av de rundt 30 interkommunale virksomhetene i Valdres.

Hva er så våre viktigste oppgaver? Vi skal sikre gode og trygge arbeidsforhold for våre ansatte, vi skal sikre en god og forsvarlig saksbehandling av administrative og politiske saker, og vi skal sikre et godt og tillitsfullt samarbeid mellom administrasjon og politisk ledelse både i vår egen kommune, og i et samlet Valdres.

Men det aller viktigste er at vi skal sikre gode tjenester til våre innbyggere. I dag, og i overskuelig framtid. Dette overgår langt våre øvrige oppgaver, og blir derfor tatt på høyeste alvor. Her ligger også grunnen til at vi er så opptatt av god økonomi, gode fagmiljøer, langsiktighet og forutsigbarhet.

Sammen med ordførere og fagansvarlige har rådmennene jobbet i mer enn to år med de oppgaver som regjering og fylkesmann har pålagt oss i forbindelse med kommunereformen. Vår innfallsvinkel skal ikke være politisk, men faglig. Det betyr at våre vurderinger er basert på de fakta-analyser som til enhver tid foreligger, og de fremtidsvurderinger som vi og andre fagorgan til enhver tid utarbeider. De siste endrer seg kontinuerlig, og varierer avhengig av fra hvilke hold de kommer. Dog fritar ikke dette oss fra å innarbeide disse i våre totalvurderinger, for dermed å kunne utføre vår viktigste oppgave: sikre gode tjenester til våre innbyggere, også i fremtiden.

Det har den siste tiden vært stilt spørsmål til politiske ledere om hva de mener om en mulig kommunesammenslåing, og en håndfull innbyggere har også uttalt seg. Da tillater jeg meg, både ut fra mitt ansvar som rådmann i min kommune, og som medansvarlig for styringen av en rekke fellesoppgaver i Valdres, å tilkjennegi min faglige vurdering.

Utfordringer vi står overfor

Økonomi: Økonomien i små-kommuner har forverret seg over lang tid, og helt uavhengig av hvilken regjering vi har hatt. Når folketallet går ned, går skatteinntektene ned. Rammetilskuddet fra staten – som beregnes pr. innbygger – går også ned. Samtidig har kommunene blitt pålagt tjenester som ikke er dekket av tilsvarende overføringer. Det som imidlertid forverrer dette bildet når vi ser fremover, er forholdet mellom antall personer som tilfører kommunen inntekter, og antall personer som har behov for krevende tjenester. I klartekst betyr dette at det blir færre yngre som må dekke behovene til flere eldre, som trenger ressurskrevende tjenester innen helse, pleie og omsorg.

Fagmiljøer: Kravene øker til de tjenester som skal tilbys. Særlig innenfor helse og omsorg, hvor kommunene må forholde seg til en samhandlingsreform, og til en økende brukergruppe inne rus og psykiatri. Men også innenfor skole, og håndteringen av asylsøkere og bosatte flyktninger. Dette medfører store utfordringer med å skaffe fagkompetanse til en småkommune. De som besitter denne kompetansen søker større fagmiljøer hvor de kan få utvikle seg videre, og dette ser vi bl.a. gjennom en rekke ubesatte stillinger som krever spesialkompetanse innen helse og omsorg.

Langsiktighet og forutsigbarhet: Det er svært krevende å drive en små-kommune, når ressursene er såpass begrenset at den årlige budsjettbehandlingen ofte medfører endringer i tjenestetilbudet. Ikke bare for en rådmann, men enda mer for den organisasjonen som til stadighet blir pålagt nedbemanning og innsparing. I tillegg blir selve tjenesten uforutsigbar for de brukerne som trenger den.

Hva er løsningen på disse utfordringene?

Ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til våre innbyggere, mener jeg Vestre Slidre vil stå vesentlig bedre rustet ved å være med å bygge en ny Valdres kommune. Dette løser ikke alle utfordringer, men det løser vesentlig flere enn det skaper.

Hva angår Valdres som region, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at den beste løsningen er å bygge en ny kommune for hele regionen. Dette ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til innbyggerne i Valdres. Det betyr ikke nødvendigvis at alle innbyggerne og alle grendene kommer bedre ut enn i en småkommune, men det betyr at dette er den løsningen som gagner det store flertallet. Og det er nettopp slike vurderinger som må gjøres av den som skal lede en virksomhet for fellesskapet.

Fakta-svar til noen påstander:

Jeg ser det hevdes at det skal sies opp 100 ansatte i en ny Valdres kommune. Det er nettopp dette som ikke skal gjøres. Det skal ikke sies opp en eneste ansatt, og dette står klart og tydelig i den politiske Intensjonsavtalen. Innsparingen av 100 stillinger skal skje gjennom naturlig avgang, og denne vil i hovedsak skje i administrative stillinger hvor aldersgjennomsnittet er høyest. Bare reduksjonen i antall ordførere, rådmenn og kommunalsjefer vil fort utgjøre 10 mill. kroner pr. år. Etter hvert som den nye kommunen får tilført flere og større oppgaver, vil nye stillinger bli besatt med fagkompetanse tilpasset de aktuelle tjenestene.

Jeg hører også det sies at hvis vi reduserer antall kommunalt ansatte, vil kommunens inntekter gå ned. Da har man ikke tatt til seg at skatteinntekter og rammetilskudd kommer fra alle som bor i kommunen, og ikke bare fra de som er kommunalt ansatt. Det koster mye mer for en kommunal arbeidsgiver å betale lønn til en ansatt man ikke trenger i en fremtidig administrasjon, enn hva man får igjen i skatt og rammetilskudd. Da må man i stedet fokusere på å skape nye arbeidsplasser i regionen, noe Valdres er nødt til å prioritere mye sterkere i årene fremover.

Det hevdes videre at 37 kommunestyrerepresentanter i en storkommune, ikke vil gi det samme lokaldemokratiet som 103 gjør i fem kommuner i dag. Dette er et politisk spørsmål. Dog vil jeg som rådmann påpeke at det ligger en vesentlig besparelse ved ikke å måtte betale møtegodtgjørelse og tapt arbeidsinntekt til 66 representanter hvert år. Selv mener jeg at et par millioner kroner til dette formålet i stedet bør brukes til å sikre gode tjenester til våre innbyggere. I Vestre Slidre har det nylig blitt gjort en reduksjon i antallet representanter både i kommunestyre (fra 21 til 17), og i formannskap (fra 7 til 5). Jeg har ikke registrert noen andre konsekvenser av dette, enn reduserte kostnader.

En annen kommentar er at vi heller bør «vente». Hva er det da vi skal vente på? At det blir bedre om noen år, eller at andre skal ta beslutningen slik at vi slipper det? Jeg mener faktisk at Valdres burde ha startet arbeidet med å bygge en ny Valdres kommune for lenge siden, helt uavhengig av en kommunereform. Det er vi som i dag sitter med myndighet, som har ansvaret for å sikre et tilfredsstillende tjenestetilbud i fremtiden. Både for de unge som ønsker spennende arbeidsplasser og attraktive bomiljøer, og for de eldre som trenger pleie og omsorg. Dette ansvaret utøver vi best ved å rigge oss for en annen fremtid enn den nåtid vi lever i.

Mitt råd til kommunestyret i Vestre Slidre er derfor å vedta en sammenslåing, noe jeg også har konkludert med i den vurdering de ba meg om i desember og mars.

 

Gjengitt med tillatelse