Uken før påske dukket «Kyrkjeliv» opp i postkassa. Jeg ble noe forundret da jeg leste artikkelen «Vi ønsker ikke en statlig styrt finansiert kirke i Nord-Aurdal». Artikkelen viser til kommunestyrets behandling av høringen til ny trossamfunnslov.

Jeg må nesten starte med å gjøre oppmerksom på at den nye trossamfunnsloven kommer som en konsekvens av at det ble etablert et formelt skille mellom kirke og stat i Norge. Det er ikke snakk om å gi staten styring over kirken, men at staten skal ha ansvaret for finansieringen, som for alle andre tros- og livssynsamfunn. Premisset i artikkelen er derfor feil, og egnet til å forvirre leseren. Jeg reagerer også på påstanden om at kommunestyret ikke har innsikt og ikke ville ha gjort som de gjorde dersom kirken lokalt hadde blitt hørt i saken.

Saken var som nevnt en høringssak til en lovendring. Den var av prinsipiell art, og kommunestyret svarte ut forhold rundt tilknytningen kommunen skal ha til kirken. I en slik sak er det selvsagt kommunens syn som skal komme fram, ikke kirkens. Videre er det slik at alle har anledning til å gi høringssvar. Dersom kirken mener kommunestyret avga feil svar, kunne den gitt sitt eget svar, for eksempel gjennom kirkelig fellesråd.

For meg er det tre prinsipper som er viktige. Det første er at jeg ønsker et fullstendig skille mellom kirke og stat. En logisk konsekvens er at heller ikke lavere forvaltningsnivå skal ha ansvar for kirken. Dette henger sammen med min personlige overbevisning om at politikk har like lite i religion å gjøre, som religion har i politikk.

Det andre prinsippet handler om nærhet til beslutninger. Det krever at man definerer hva som er nærhet. Da blir det fort tydelig at lokalt ikke er synonymt med nært, og at det å ta demokrati på alvor betyr å sette grenser for sin egen innflytelse.

Jeg forundrer meg over at kirken i Nord-Aurdal har større tillit til kommunestyret enn sine egne demokratisk valgte organer. Det er nemlig der styringen skal ligge. For meg er det helt uhørt at et folkevalgt organ skal bestemme over en medlemsorganisasjon. En annen side av samme sak, er at jeg synes det er vanskelig å akseptere et ansvar inn i en organisasjon jeg ikke har politisk innflytelse over.

Det tredje prinsippet handler om likebehandling av trossamfunn. Jeg ser ingen grunn til at kirken skal behandles særskilt, selv om jeg anerkjenner at kirken har noen oppgaver andre trossamfunn ikke har, herunder gravferdsforvaltningen. Slike oppgaver skal kirken selvfølgelig kompenseres for så lenge den utfører dem på vegne av fellesskapet. Høringssvaret åpner for at kommunen på sikt kan ta ansvaret for dette selv, noe som kan være fornuftig når skillet mellom kirke og forvaltning får satt seg.

Når disse prinsippene legges til grunn, blir resten av argumentasjonen i artikkelen irrelevant. Jeg har likevel lyst til å kommentere en ting. Det er direkte feil at bevilgninger til kirken ikke går på bekostning av andre saker. Når kommunen bevilger til kirken fra rammetilskuddet, er nettopp det som skjer: Gode formål og verdige ønsker vektes mot hverandre.

I vårt program står det at vi vil sikre at våre kirker og kirkegårder blir forsvarlig tatt vare på. Som kommunepolitiker vet jeg at kirkens behov langt overgår både vår evne og vilje til å prioritere midler til formålet. Jeg mener at den beste måten å sikre at kirken får de midlene som er tiltenkt dem, er å la kirken styre selv.

For ordens skyld, Høyres gruppe var delt i denne saken.

Vegard Riseng
Gruppeleder
Nord-Aurdal Høyre

Tilsvar til artikkel i «Kyrkjeliv».

Vegard Riseng

Vegard er 48 år og bosatt på Fagernes. Gift med Monica, bonusfar til to voksne jenter og bestefar til en gutt.

Vegard er representant for Høyre i Innlandet fylkesting, og sitter i hovedutvalg for kultur.

Vegard er eier og administrator for Valdresprat.