Arbeiderpartiet

Innlegg som omtaler Arbeiderpartiet

Stemmefiske med bredbånd som agn

Posted by

I følge SSB var det 67464 faste private bredbåndsabonnement i Oppland i første kvartal i år. Av disse har noe over halvparten et tilbud som ikke er tilfredsstillende, i tillegg til drøyt 4.000 husstander som ikke har noe tilbud i det hele tatt. Tore Hagebakken og Rigmor Åserud har turnert Oppland og gjort det de er best til, nemlig å bekymre seg. Denne gangen er de bekymret over bredbåndstilbudet.

Arbeiderpartiet foreslår en nasjonal satsing i NTP på 6 milliarder over 12 år, eller 500 millioner i året, for å bygge ut fiberbredbånd. Når Arbeiderpartiet nå foreslår å bruke mer enn det dobbelte enn de selv har foreslått i sine alternative budsjett denne perioden, og fire ganger så mye som de bevilget i gjennomsnitt sist de satt i regjering, vitner det om overbudspolitikk.

Like fullt er det fånyttes. For å sette det litt i perspektiv: I fjor ble det bygd fiber til 132 abonnenter i Valdres. Prislappen kom på 80 tusen kroner per tilkoblet husstand, eller 50 tusen per potensiell kunde. Hvis man skal bygge fiber til samme kostnaden i resten av fylket, snakker vi om rundt to milliarder kroner før vi er i mål – i Oppland alene. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kommer i mål. Dermed kan Hagebakken og Åserud bekymre seg like mye om fire, om åtte, og om tolv år.

Høyre har et langt mer offensivt mål. Høyre vil at 90% av husstandene skal ha et tilbud på 100 Mbit/s innen 2020. Vi skal fortsatt forsere utbygging av fiberbasert bredbånd i hele landet, men vi må også i økende grad satse på mobile løsninger. Fremtidens bredbånd er nemlig ikke stedbundet, men personlig og mobilt.

Teknologien utvikler seg fort. Det er en av årsakene til at store selskap som Google har gitt opp fibersatsingen sin i langt mer folkerike områder enn Oppland. Det er også årsaken til at Høyre, i tråd med bransjens ønsker, vil holde bredbånd utenfor den langtidsplanen NTP er.

Det å bevilge mest penger er ikke alltid den beste løsningen. Ett av grepene Høyre gjør, er å redusere utbyggingskostnadene ved å forenkle regelverk. Det har mye å si, siden kommersielle utbyggere investerer 30 ganger mer enn det gis i statlige subsidier årlig. Vi har allerede innført en ny nasjonal graveforskrift, som Telenor sier vil redusere utbyggingskostnadene med inntil 25%. Dette er politikk som virkelig betyr noe!

Oppland trenger visjonære politikere som søker bedre løsninger, i stedet for å klore seg fast i gårsdagens.

Leserinnlegg i flere Oppland-aviser

Et vennlig råd

Posted by

Jeg vet ikke helt hva Hanne Rime trodde hun svarte på i lørdagens avis. Siden det er adressert til meg, kan jeg likevel konkludere med at hun bommer grovt.

For å rekapitulere: Min kritikk var at posisjonen fatter alle sine beslutninger i gruppemøter, lar være å diskutere i de folkevalgte organene, lukker ørene for argumenter og forslag de ikke kommer på selv, og vedtar egne impulsforslag uten debatt eller utredning. Sjelden har jeg sett en så uforbeholden innrømmelse. Rime svarer ikke på kritikken, hun bekrefter den.

Hun bommer på neste kritikk også. Det er akkurat mangelen på økonomisk styring som kjennetegner et overforbruk. Vedtaket vi gjorde i juni er bare et plaster på et sår som ikke slutter å blø. Kritikken min var at posisjonen ikke engang så det nødvendig å rette opp i det underliggende problemet. Det er alt annet enn å styre mot realistiske budsjetter, det er styringsvegring.

Rime tar glatt på seg æren for det som er bra i denne situasjonen, nemlig at vi har et fond å tære på. Det er posisjonens privilegium å ta på seg æren for alt som virker, selv når det har vært tverrpolitisk enighet om det. Men det er også posisjonen som har det fulle ansvaret for alt som er feil på deres vakt. Det holder ikke å rope etter realistiske budsjetter. Man må ta ansvar for å skape dem. Det har ikke denne posisjonen gjort. Tvert imot har de stemt ned alle forslag som har kommet, og festet lit til at rådmannen skal redde dem nok en gang.

Rime skal få med et vennlig råd som hun kan diskutere på neste partimøte.

Fra posisjon er det kanskje lett å glemme at godt over halvparten av velgerne som stemte ved forrige valg, stemte noe annet enn Arbeiderpartiet. Carl Joachim Hambro sa: «Demokrati betyr slett ikke at flertallet skal herske over mindretallet. Det betyr rett og slett at flertallet tar sine beslutninger med ubetinget hensyn til mindretallets rettigheter.»

Kanskje kunne det vært lurt av Arbeiderpartiet å legge seg dette på minne, og begynne å delta i demokratiet?

Leserinnlegg i Avisa Valdres, 14. juli 2016.

Helbom fra Kolbjørnshus

Posted by

Av Kari-Anne Jønnes, fylkestingsrepresentant og opposisjonsleder, Oppland Høyre

Arbeiderpartiets Anne Marte Kolbjørnshus, fylkestingsrepresentant og leder av komité for opplæring og kultur i Oppland, bommer fullstendig i sitt innlegg når hun hevder at «noen elever får velge for alle.» Det er skremmende at hun setter forutsigbarhet for politikere og system foran elevers valgfrihet. Like skremmende er det at hun mener gamle fylkesgrenser som kunstig skiller dagens naturlige bo- og arbeidsregioner er en viktig del av skolepolitikken.

Karen Blixen var en klok dame. Hun sa «Skolen er ikke livet og livet innretter seg ikke etter skolen. Det er skolen som skal innrette seg etter livet.» Det er på tide å våkne. Elevene som i dag bor i Oppland skal konkurrere i det internasjonale arbeidsmarkedet og de fortjener den beste utdanningen de kan få. Vi vil gi dem det. Skal vi nå det målet må skolene samarbeide med næringslivet i langt større grad enn i dag. Skoler må spesialisere seg, ikke alle kan tilby alle mulige utdanningsprogram. Ikke i hver region, ikke i hvert fylke. I Høyre mener vi valgfrihet er viktig, også i utdanningssystemet. Det å fritt kunne velge hva man vil lære og hvor man skal bo er en motivasjon for mange elever.

Kolbjørnshus avslutter sitt innlegg med, sitat: «Denne saken handler om å få igjennom mest mulig høyrepolitikk mens man sitter med regjeringsmakt. Den handler ikke om et godt opplæringstilbud til alle våre elever.» Det er underholdende lesning for en som akkurat har vært vitne til hvordan Kolbjørnshus’ Arbeiderparti, Sp, SV og KrF nettopp har sørget for at det store flertallet av elevene i videregående skole i Oppland får et smalere tilbud med lavere lærertetthet mens de prioriterer et system som sikrer de små skolene forutsigbarhet. De mener en klasse med 8 elever fortjener samme ressurser som en klasse med 30. De kaller elevene i Oppland for «markedet» og sier at de ikke lenger er villige til å la «markedet råde» i videregående skole.

For Høyre er kvaliteten i tilbudet til elevene det viktigste. Alle elever skal ha et kvalitativt like godt tilbud uavhengig av bosted. For oss innebærer det å sikre at de tilbudene som gis ved hver enkelt skole er gode. Det innebærer å samle kompetansemiljøer der det er naturlig. Det handler om at vi i Oppland kan være best på f.eks reiseliv, automasjon og naturbruk, mens andre fylker som har andre forutsetninger har de beste tilbudene innen f.eks maritime fag eller realfag. Vi vil at ungdom fra andre fylker skal kunne velge å gå på skole i Oppland. Vi vil at ungdom bosatt i Oppland skal kunne velge å gå på skole på Vestlandet eller på Sørlandet hvis de vil. Elevene er ikke «våre» slik Kolbjørnshus skriver. De er selvstendige individer. De er framtida. Det er deres kompetanse vi skal leve av i åra som kommer og den kompetansen mener vi de skal få hvor de vil.

Gjengitt med tillatelse.

Tilbake til fortiden

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 23. juni 2016.

15. juni ble en trist dag for ungdommene som skal ut i videregående opplæring i Oppland de neste årene. Da vedtok Fylkestinget en ny finansieringsmodell for de videregående skolene i fylket vårt etter et forslag fra flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. En modell som i store trekk er lik den vi gikk bort fra da dagens modell ble innført i 2004. En modell som er skreddersydd for å sikre få tilbud, til få elever, i små klasser, på små skoler. Det som er trist, er at dette vil gå på bekostning av de mangfoldige tilbudene, til de mange elevene, i de større klassene, ved de større skolene.

Vedtaket er en oppfølging av en annen trist sak for ungdommen, nemlig dimensjoneringen av videregående utdanning fra desember. Sammen tegner de to vedtakene et bilde av en langt sterkere politisk styring av tilbudet til ungdommene. Resultatet er at bredden i tilbudet for fylket under ett blir langt smalere enn det kunne ha vært. Elevene får færre forskjellige tilbud å velge mellom, og det er i større grad politisk styrt hvilken skole man får gå på. Dette er et markant skritt vekk fra fritt skolevalg i videregående opplæring.

Formålet med finansieringsmodellen er å skape forutsigbarhet for skolene ved å sikre full finansiering av klasser man vedtar å opprette. Tanken bak er at en klasse koster det samme uansett hvor mange elever man har i den, dermed må finansieringen følge klassene man vedtar å opprette.

Det høres jo flott ut, men medaljen har en ufin bakside. Problemet de små skolene sliter med, er at de har for få elever, og det er ingen bedring i sikte. Elevtallet i Oppland er synkende, og det synker raskest ved flere av de minste skolene. Det kan man ikke løse med finansieringsmodeller. Det må strukturelle endringer til, som flertallet hverken har vilje eller evne til å gjøre noe med.

Budsjettene blir ikke større av at man fordeler pengene på en annen måte. Færre elever vil tvert imot føre til lavere budsjetter og enda større behov for tøffe prioriteringer. Dette skjer samtidig med at samfunnet rundt oss, inkludert den videregående utdanningen, blir stadig mer spesialisert. En finansieringsmodell som er tilpasset fortidens skole, er ikke bærekraftig. Det var derfor det var nødvendig å skifte den ut forrige gang vi hadde en tilsvarende modell.

Mindretallet, som bestod av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne, ønsket å bygge videre på dagens finansieringsmodell. Den har bidratt til en sunn konkurranse mellom skolene i Oppland. Skolene har hatt stor frihet til å skape attraktive tilbud, og de har hatt en stor egeninteresse av å fylle opp klassene. Det har gitt elevene gode tilbud å velge mellom, og skolene har hatt høy produktivitet. Dette taper vi med den nye modellen.

AP, SP, SV og KrF mener konkurranse mellom skolene er en uting. Attraktive tilbud andre steder i fylket bidrar til at elever velger bort nærskolen sin. Det bidrar til å svekke et allerede svakt og synkende grunnlag for de aller minste skolestedene. Derfor slo de samme partiene hardt ned på muligheten til å lage attraktive tilbud. I desember vedtok Fylkestinget at slike tilbud ikke skulle være søkbare. Med et pennestrøk ble ett av de større skolenes fortrinn fjernet under dekke av at tilbudene skulle være like. Det er sosialisme i praksis – likhet ved hjelp av begrensinger.

Flertallet hevder at den nye finansieringsmodellen sikrer at de tilbudene man har vedtatt blir etablert. I dagens modell er det søkningen som avgjør om et tilbud skal opprettes eller ikke. Det mente de samme partiene var for uforutsigbar for skolene. Det er også sosialisme i praksis – systemets behov settes foran formålet det skal tjene.

Finansieringsmodellen som ble vedtatt 15. juni er en massiv skjevfordeling til de minste skolene for å sikre at like tilbud skal kunne opprettes mange steder, uavhengig av elevgrunnlag. Dette kommer på toppen av forrige feilgrep fra det samme flertallet, der Fylkestinget blant annet vedtok at alle skoler skulle være kombinerte studiespesialiserings- og yrkesfagskoler. Begge disse vedtakene drar i samme retning. Det gir mer av det samme til en høyere kostnad. Prisen er mindre bredde i tilbudet i fylket som helhet.

AP, SP, SV og KrF sin skolepolitikk er en ren distriktspolitikk der ungdommen betaler prisen. Det er en svært dårlig skolepolitikk. Dessverre er det å snu ryggen til realiteter, og håpe at det går over, også svært dårlig distriktspolitikk.

Jo, takk som byr

Posted by

 

Er det flere enn meg som husker huldretussene? Disse små underjordiske vesenene fra Ronja Røverdatterfilmen? De som gikk rundt og gjentok seg selv hele tiden; «hvorfor det, da» og «hvorfor gjør hun det på den måten»?

Jeg tenker på dem hver gang jeg hører arbeiderpartifolk sier «for lite, for sent». Nå sist Tore Hagebakken. For hvem var det som sov i timen da Norge hadde sine gullår? Hvem var det som lot være å investere i nye bein å stå på da oljepengene rant inn i statskassa?

I åtte år i opposisjon advarte vi mot de endringene som vi visste ville komme. Vi fortalte om de omstillingene og reformene vi visste var nødvendige. Da vi inntok regjeringskontorene igjen, satte vi i gang et offensivt reformarbeid som fortsatt pågår med full styrke.

Det er ikke så rent lite frekt å kalle det «for lite, for sent». Ikke la noen fortelle dere noe annet: Regjeringens økonomiske politikk virker nå kraftig for å bremse og stabilisere arbeidsledigheten. De siste to månedene har ledigheten sunket litt.

Regjeringens politikk består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det er dette vi bruker oljepengene på. 5 milliarder brukes på ekstraordinære kortsiktige tiltak i år for å bremse ledigheten. Tiltak som ikke bidrar til varige utgiftsøkninger. I tillegg kommer de langsiktige tiltakene – investeringer i infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og nye fremtidsrettede arbeidsplasser gjennom blant annet skatteletter.

Det er en feilaktig påstand Arbeiderpartiet kommer med når de sier de hadde en pakke som var tre milliarder større enn regjeringens i fjor høst. For det de utelater å fortelle er at de ville finansiere den med skatteøkninger til norske bedrifter som i sum var større enn tiltakspakken. Alle skjønner at det er et dårlig forslag hvis jeg sier «nå skal du betale meg 500 kroner ekstra i skatt, så skal du få 300 tilbake i tilskudd som du kan investere slik jeg vil».

Men det blir verre. Opplandsrepresentanten Hagebakken glemmer også å fortelle at de som skulle skattlegges hardere var arbeidsplassene på innlandet, slik at kriserammede bedrifter sør- og vestlandet kunne få kortsiktige og målrettede tiltakspakker. Det er dette Arbeiderpartiet i fullt alvor mener skal skape flere arbeidsplasser.

En annen ting Arbeiderpartiet mener er smart, er å pøse penger inn i flere offentlige arbeidsplasser. Før helga kom det en rapport Arbeiderpartiet hadde bestilt, som viste at det var opptil 70 ganger enklere å skape nye kortsiktige offentlige arbeidsplasser enn å skape nye langsiktige private. Det de glemte var å presisere at arbeidsplassene helst skulle være lønnsomme, slik at de kan bidra til å sikre velferden i årene som kommer. Det de beviste, var at det er enklere å bruke penger enn å tjene dem.

Jo, takk som byr, Hagebakken. Jeg står over.

 

Dette innlegget var svar til Tore Hagebakken (stortingsrepresentant Oppland AP) og Marianne Marthinsen (finanspolitisk talsperson i AP), og ble sendt til flere aviser i Oppland denne uka.