Helbom fra Kolbjørnshus

Posted by

Av Kari-Anne Jønnes, fylkestingsrepresentant og opposisjonsleder, Oppland Høyre

Arbeiderpartiets Anne Marte Kolbjørnshus, fylkestingsrepresentant og leder av komité for opplæring og kultur i Oppland, bommer fullstendig i sitt innlegg når hun hevder at «noen elever får velge for alle.» Det er skremmende at hun setter forutsigbarhet for politikere og system foran elevers valgfrihet. Like skremmende er det at hun mener gamle fylkesgrenser som kunstig skiller dagens naturlige bo- og arbeidsregioner er en viktig del av skolepolitikken.

Karen Blixen var en klok dame. Hun sa «Skolen er ikke livet og livet innretter seg ikke etter skolen. Det er skolen som skal innrette seg etter livet.» Det er på tide å våkne. Elevene som i dag bor i Oppland skal konkurrere i det internasjonale arbeidsmarkedet og de fortjener den beste utdanningen de kan få. Vi vil gi dem det. Skal vi nå det målet må skolene samarbeide med næringslivet i langt større grad enn i dag. Skoler må spesialisere seg, ikke alle kan tilby alle mulige utdanningsprogram. Ikke i hver region, ikke i hvert fylke. I Høyre mener vi valgfrihet er viktig, også i utdanningssystemet. Det å fritt kunne velge hva man vil lære og hvor man skal bo er en motivasjon for mange elever.

Kolbjørnshus avslutter sitt innlegg med, sitat: «Denne saken handler om å få igjennom mest mulig høyrepolitikk mens man sitter med regjeringsmakt. Den handler ikke om et godt opplæringstilbud til alle våre elever.» Det er underholdende lesning for en som akkurat har vært vitne til hvordan Kolbjørnshus’ Arbeiderparti, Sp, SV og KrF nettopp har sørget for at det store flertallet av elevene i videregående skole i Oppland får et smalere tilbud med lavere lærertetthet mens de prioriterer et system som sikrer de små skolene forutsigbarhet. De mener en klasse med 8 elever fortjener samme ressurser som en klasse med 30. De kaller elevene i Oppland for «markedet» og sier at de ikke lenger er villige til å la «markedet råde» i videregående skole.

For Høyre er kvaliteten i tilbudet til elevene det viktigste. Alle elever skal ha et kvalitativt like godt tilbud uavhengig av bosted. For oss innebærer det å sikre at de tilbudene som gis ved hver enkelt skole er gode. Det innebærer å samle kompetansemiljøer der det er naturlig. Det handler om at vi i Oppland kan være best på f.eks reiseliv, automasjon og naturbruk, mens andre fylker som har andre forutsetninger har de beste tilbudene innen f.eks maritime fag eller realfag. Vi vil at ungdom fra andre fylker skal kunne velge å gå på skole i Oppland. Vi vil at ungdom bosatt i Oppland skal kunne velge å gå på skole på Vestlandet eller på Sørlandet hvis de vil. Elevene er ikke «våre» slik Kolbjørnshus skriver. De er selvstendige individer. De er framtida. Det er deres kompetanse vi skal leve av i åra som kommer og den kompetansen mener vi de skal få hvor de vil.

Gjengitt med tillatelse.

Som man roper i skogen, får man nei

Posted by

Av Roger Granum, leder i Oppland Venstre.

Mange av våre kommuner har gjennomført folkeavstemminger og innbyggerundersøkelser om forvaltningsreformen. Innbyggerne har blitt spurt om å si ja eller nei til å fortsette som egen kommune. Innbyggerne er derimot ikke blitt spurt om de er villige til å betale for det.

Dagens kommunestruktur er både dyr og uhensiktsmessig i forhold til de oppgavene som skal løses. Et alternativ til å endre kommunegrensene kan derfor være å endre på hvilke oppgaver som skal løses i de minste kommunene.

Ingen av disse perspektivene har vært tema i folkeavstemmingene. Sånn sett er alle disse innbyggerundersøkelsene lite verdt.

Gjengitt med tillatelse

Tilbake til fortiden

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 23. juni 2016.

15. juni ble en trist dag for ungdommene som skal ut i videregående opplæring i Oppland de neste årene. Da vedtok Fylkestinget en ny finansieringsmodell for de videregående skolene i fylket vårt etter et forslag fra flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. En modell som i store trekk er lik den vi gikk bort fra da dagens modell ble innført i 2004. En modell som er skreddersydd for å sikre få tilbud, til få elever, i små klasser, på små skoler. Det som er trist, er at dette vil gå på bekostning av de mangfoldige tilbudene, til de mange elevene, i de større klassene, ved de større skolene.

Vedtaket er en oppfølging av en annen trist sak for ungdommen, nemlig dimensjoneringen av videregående utdanning fra desember. Sammen tegner de to vedtakene et bilde av en langt sterkere politisk styring av tilbudet til ungdommene. Resultatet er at bredden i tilbudet for fylket under ett blir langt smalere enn det kunne ha vært. Elevene får færre forskjellige tilbud å velge mellom, og det er i større grad politisk styrt hvilken skole man får gå på. Dette er et markant skritt vekk fra fritt skolevalg i videregående opplæring.

Formålet med finansieringsmodellen er å skape forutsigbarhet for skolene ved å sikre full finansiering av klasser man vedtar å opprette. Tanken bak er at en klasse koster det samme uansett hvor mange elever man har i den, dermed må finansieringen følge klassene man vedtar å opprette.

Det høres jo flott ut, men medaljen har en ufin bakside. Problemet de små skolene sliter med, er at de har for få elever, og det er ingen bedring i sikte. Elevtallet i Oppland er synkende, og det synker raskest ved flere av de minste skolene. Det kan man ikke løse med finansieringsmodeller. Det må strukturelle endringer til, som flertallet hverken har vilje eller evne til å gjøre noe med.

Budsjettene blir ikke større av at man fordeler pengene på en annen måte. Færre elever vil tvert imot føre til lavere budsjetter og enda større behov for tøffe prioriteringer. Dette skjer samtidig med at samfunnet rundt oss, inkludert den videregående utdanningen, blir stadig mer spesialisert. En finansieringsmodell som er tilpasset fortidens skole, er ikke bærekraftig. Det var derfor det var nødvendig å skifte den ut forrige gang vi hadde en tilsvarende modell.

Mindretallet, som bestod av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne, ønsket å bygge videre på dagens finansieringsmodell. Den har bidratt til en sunn konkurranse mellom skolene i Oppland. Skolene har hatt stor frihet til å skape attraktive tilbud, og de har hatt en stor egeninteresse av å fylle opp klassene. Det har gitt elevene gode tilbud å velge mellom, og skolene har hatt høy produktivitet. Dette taper vi med den nye modellen.

AP, SP, SV og KrF mener konkurranse mellom skolene er en uting. Attraktive tilbud andre steder i fylket bidrar til at elever velger bort nærskolen sin. Det bidrar til å svekke et allerede svakt og synkende grunnlag for de aller minste skolestedene. Derfor slo de samme partiene hardt ned på muligheten til å lage attraktive tilbud. I desember vedtok Fylkestinget at slike tilbud ikke skulle være søkbare. Med et pennestrøk ble ett av de større skolenes fortrinn fjernet under dekke av at tilbudene skulle være like. Det er sosialisme i praksis – likhet ved hjelp av begrensinger.

Flertallet hevder at den nye finansieringsmodellen sikrer at de tilbudene man har vedtatt blir etablert. I dagens modell er det søkningen som avgjør om et tilbud skal opprettes eller ikke. Det mente de samme partiene var for uforutsigbar for skolene. Det er også sosialisme i praksis – systemets behov settes foran formålet det skal tjene.

Finansieringsmodellen som ble vedtatt 15. juni er en massiv skjevfordeling til de minste skolene for å sikre at like tilbud skal kunne opprettes mange steder, uavhengig av elevgrunnlag. Dette kommer på toppen av forrige feilgrep fra det samme flertallet, der Fylkestinget blant annet vedtok at alle skoler skulle være kombinerte studiespesialiserings- og yrkesfagskoler. Begge disse vedtakene drar i samme retning. Det gir mer av det samme til en høyere kostnad. Prisen er mindre bredde i tilbudet i fylket som helhet.

AP, SP, SV og KrF sin skolepolitikk er en ren distriktspolitikk der ungdommen betaler prisen. Det er en svært dårlig skolepolitikk. Dessverre er det å snu ryggen til realiteter, og håpe at det går over, også svært dårlig distriktspolitikk.

Uforståelig av Tidemandsen

Posted by

I et sammensurrium av et innlegg i avisa Valdres på lørdag, kommer Rolf Tidemandsen med noen påstander som ikke kan få stå uimotsagt. Dette svarinnlegget ble sendt avisa på søndag, men kom ikke på trykk denne uka. Derfor publiserer jeg det på bloggen før det har vært på trykk.

La oss begynne med regionreformen. Jeg vil gjøre Tidemandsen oppmerksom på at det ser ut til å være et flertall på Stortinget for å gjøre noe med fylkene våre. Samtidig diskuteres det med stor entusiasme i flere fylkesting. Det er med andre ord sannsynlig at det kommer til å skje endringer i det midterste forvaltningsnivået. Bakgrunnen for dette, er at de aller fleste regionale statlige organer allerede forholder seg til helt andre grenser enn fylkene. Eksempler på dette er politidistriktene, vegvesenet, skatteetaten, domstolene og sykehusforetakene. For å komplisere det enda mer, er listen over geografiske regioner de forskjellige etatene forholder seg til svært lang.

Regionreformen springer ut fra et behov for bedre samordning. For meg er det helt uforståelig om ikke Valdres skal ta debatten, og  ha en mening om hvilken regional tilhørighet man ønsker i framtiden. Vi bør også mene noe om hva vi ønsker at regionene skal være og hva de skal drive med. Den debatten har gått under radaren i kommunene våre, og posisjonen i fylkestinget ønsker ikke å ta den. Det er derfor jeg har tatt initiativ til den lokalt.

Flere fylker har uttalt at de ønsker seg flere nye oppgaver fra staten som følge av regionreformen. Da er svaret mitt at det må de gjerne få, men da vil jeg at kommunene skal overta mye av det fylkene driver med i dag. Forutsetningen for at det skal kunne skje, er både større og sterkere kommuner. Det er derfor region- og kommunereformen er parallelle løp.

Tidemandsen lar seg provosere til kraftig ordbruk av at mine partikolleger i Øystre Slidre henvender seg til ungdommen. Han kaller det til og med harselas med den eldre befolkningen.

Jeg kunne ikke skjønne hva Tidemandsen mente. Derfor leste jeg det glimrende innlegget til Ekerbakke og Steinsrud én gang til. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva Tidemandsen mener. Det er jo helt riktig at kommunereformen handler om den kommunen vi skal ha om 20-30 år, og da er ingen ting mer naturlig enn å henvende seg til ungdommen.

Tidemandsen argumenterer med at vi vet hva vi har. Det nesten korrekt. Jeg vil heller si at vi vet hva vi har hatt til nå. Vi kjenner bare historien. Veien videre består av ukjente faktorer, uansett hvilket alternativ vi velger.

Saken er at det vedtaket vi gjør i kommunestyrene våre den 21. juni kommer til å innebære en ny virkelighet, uansett om det blir ja eller nei.  Det å fortsette akkurat som i dag er ikke et av alternativene, fordi et nei innebærer at man har tatt et aktivt valg om å være frivillig liten.

Tidemandsen mener det tryggeste alternativet er å si nei. Han kunne ikke tatt mer feil. Det trygge alternativet er ja. Det er det alternativet vi vet mest om, og det er også det klart beste ut fra det vi vet.

Si JA til Valdres den 30. mai!

En rådmanns bekjennelser

Posted by

Av Håkon Rydland, rådmann i Vestre Slidre

En herværende statssekretær konkluderte nylig med at en rådmann bare er «ordførers høyre hånd», og derfor likså godt kan permitteres. Da kan det kanskje være på sin plass å minne om at rådmennene sitter som ledere for de seks desidert største foretakene i Valdres, med til sammen rundt 2.000 ansatte. I tillegg sitter en eller flere rådmenn sentralt i de aller fleste av de rundt 30 interkommunale virksomhetene i Valdres.

Hva er så våre viktigste oppgaver? Vi skal sikre gode og trygge arbeidsforhold for våre ansatte, vi skal sikre en god og forsvarlig saksbehandling av administrative og politiske saker, og vi skal sikre et godt og tillitsfullt samarbeid mellom administrasjon og politisk ledelse både i vår egen kommune, og i et samlet Valdres.

Men det aller viktigste er at vi skal sikre gode tjenester til våre innbyggere. I dag, og i overskuelig framtid. Dette overgår langt våre øvrige oppgaver, og blir derfor tatt på høyeste alvor. Her ligger også grunnen til at vi er så opptatt av god økonomi, gode fagmiljøer, langsiktighet og forutsigbarhet.

Sammen med ordførere og fagansvarlige har rådmennene jobbet i mer enn to år med de oppgaver som regjering og fylkesmann har pålagt oss i forbindelse med kommunereformen. Vår innfallsvinkel skal ikke være politisk, men faglig. Det betyr at våre vurderinger er basert på de fakta-analyser som til enhver tid foreligger, og de fremtidsvurderinger som vi og andre fagorgan til enhver tid utarbeider. De siste endrer seg kontinuerlig, og varierer avhengig av fra hvilke hold de kommer. Dog fritar ikke dette oss fra å innarbeide disse i våre totalvurderinger, for dermed å kunne utføre vår viktigste oppgave: sikre gode tjenester til våre innbyggere, også i fremtiden.

Det har den siste tiden vært stilt spørsmål til politiske ledere om hva de mener om en mulig kommunesammenslåing, og en håndfull innbyggere har også uttalt seg. Da tillater jeg meg, både ut fra mitt ansvar som rådmann i min kommune, og som medansvarlig for styringen av en rekke fellesoppgaver i Valdres, å tilkjennegi min faglige vurdering.

Utfordringer vi står overfor

Økonomi: Økonomien i små-kommuner har forverret seg over lang tid, og helt uavhengig av hvilken regjering vi har hatt. Når folketallet går ned, går skatteinntektene ned. Rammetilskuddet fra staten – som beregnes pr. innbygger – går også ned. Samtidig har kommunene blitt pålagt tjenester som ikke er dekket av tilsvarende overføringer. Det som imidlertid forverrer dette bildet når vi ser fremover, er forholdet mellom antall personer som tilfører kommunen inntekter, og antall personer som har behov for krevende tjenester. I klartekst betyr dette at det blir færre yngre som må dekke behovene til flere eldre, som trenger ressurskrevende tjenester innen helse, pleie og omsorg.

Fagmiljøer: Kravene øker til de tjenester som skal tilbys. Særlig innenfor helse og omsorg, hvor kommunene må forholde seg til en samhandlingsreform, og til en økende brukergruppe inne rus og psykiatri. Men også innenfor skole, og håndteringen av asylsøkere og bosatte flyktninger. Dette medfører store utfordringer med å skaffe fagkompetanse til en småkommune. De som besitter denne kompetansen søker større fagmiljøer hvor de kan få utvikle seg videre, og dette ser vi bl.a. gjennom en rekke ubesatte stillinger som krever spesialkompetanse innen helse og omsorg.

Langsiktighet og forutsigbarhet: Det er svært krevende å drive en små-kommune, når ressursene er såpass begrenset at den årlige budsjettbehandlingen ofte medfører endringer i tjenestetilbudet. Ikke bare for en rådmann, men enda mer for den organisasjonen som til stadighet blir pålagt nedbemanning og innsparing. I tillegg blir selve tjenesten uforutsigbar for de brukerne som trenger den.

Hva er løsningen på disse utfordringene?

Ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til våre innbyggere, mener jeg Vestre Slidre vil stå vesentlig bedre rustet ved å være med å bygge en ny Valdres kommune. Dette løser ikke alle utfordringer, men det løser vesentlig flere enn det skaper.

Hva angår Valdres som region, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at den beste løsningen er å bygge en ny kommune for hele regionen. Dette ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til innbyggerne i Valdres. Det betyr ikke nødvendigvis at alle innbyggerne og alle grendene kommer bedre ut enn i en småkommune, men det betyr at dette er den løsningen som gagner det store flertallet. Og det er nettopp slike vurderinger som må gjøres av den som skal lede en virksomhet for fellesskapet.

Fakta-svar til noen påstander:

Jeg ser det hevdes at det skal sies opp 100 ansatte i en ny Valdres kommune. Det er nettopp dette som ikke skal gjøres. Det skal ikke sies opp en eneste ansatt, og dette står klart og tydelig i den politiske Intensjonsavtalen. Innsparingen av 100 stillinger skal skje gjennom naturlig avgang, og denne vil i hovedsak skje i administrative stillinger hvor aldersgjennomsnittet er høyest. Bare reduksjonen i antall ordførere, rådmenn og kommunalsjefer vil fort utgjøre 10 mill. kroner pr. år. Etter hvert som den nye kommunen får tilført flere og større oppgaver, vil nye stillinger bli besatt med fagkompetanse tilpasset de aktuelle tjenestene.

Jeg hører også det sies at hvis vi reduserer antall kommunalt ansatte, vil kommunens inntekter gå ned. Da har man ikke tatt til seg at skatteinntekter og rammetilskudd kommer fra alle som bor i kommunen, og ikke bare fra de som er kommunalt ansatt. Det koster mye mer for en kommunal arbeidsgiver å betale lønn til en ansatt man ikke trenger i en fremtidig administrasjon, enn hva man får igjen i skatt og rammetilskudd. Da må man i stedet fokusere på å skape nye arbeidsplasser i regionen, noe Valdres er nødt til å prioritere mye sterkere i årene fremover.

Det hevdes videre at 37 kommunestyrerepresentanter i en storkommune, ikke vil gi det samme lokaldemokratiet som 103 gjør i fem kommuner i dag. Dette er et politisk spørsmål. Dog vil jeg som rådmann påpeke at det ligger en vesentlig besparelse ved ikke å måtte betale møtegodtgjørelse og tapt arbeidsinntekt til 66 representanter hvert år. Selv mener jeg at et par millioner kroner til dette formålet i stedet bør brukes til å sikre gode tjenester til våre innbyggere. I Vestre Slidre har det nylig blitt gjort en reduksjon i antallet representanter både i kommunestyre (fra 21 til 17), og i formannskap (fra 7 til 5). Jeg har ikke registrert noen andre konsekvenser av dette, enn reduserte kostnader.

En annen kommentar er at vi heller bør «vente». Hva er det da vi skal vente på? At det blir bedre om noen år, eller at andre skal ta beslutningen slik at vi slipper det? Jeg mener faktisk at Valdres burde ha startet arbeidet med å bygge en ny Valdres kommune for lenge siden, helt uavhengig av en kommunereform. Det er vi som i dag sitter med myndighet, som har ansvaret for å sikre et tilfredsstillende tjenestetilbud i fremtiden. Både for de unge som ønsker spennende arbeidsplasser og attraktive bomiljøer, og for de eldre som trenger pleie og omsorg. Dette ansvaret utøver vi best ved å rigge oss for en annen fremtid enn den nåtid vi lever i.

Mitt råd til kommunestyret i Vestre Slidre er derfor å vedta en sammenslåing, noe jeg også har konkludert med i den vurdering de ba meg om i desember og mars.

 

Gjengitt med tillatelse