Spørsmål om fylkesveger

Posted by

I januar 2016, bevilget fylkestinget 200 millioner kroner til ekstraordinært vedlikehold av fylkesveger, og i fjor sommer ble arbeidene utført til stor glede lokalt.

Nå har vi hatt en tøff vinter, og svakhetene viser seg. På fylkesveg 34 og 240 langs Randsfjorden sprekker dekket opp igjen. På fylkesveg 51 mellom Leira og Sanderstølen er telehivene tilbake på de samme stedene som før.

I Oppland Arbeiderblad er Statens Vegvesen sitert på at frostsikring av alle fylkesvegene vil gi en urealistisk kostnad. Det er sikkert riktig, men det er et munnhell som heter: «Når du gjør noe, gjør det fullstendig og helt, ikke stykkevis og delt». Er det ikke en god investering å frostsikre kjente problemområder, når man først gjør et omfattende arbeid langs en vei?

Spørsmålene til fylkesordføreren blir:

Hvilke rutiner finnes for å registrere og følge opp problemområder for tele langs fylkesvegene?

Vil fylkesordføreren ta initiativ til å evaluere oppgraderingene som ble gjort sommeren 2017 i lys av teleskadene som har oppstått våren 2018, og legge dette til grunn for justering av standarden vi bygger og rehabiliterer fylkesveg etter i Oppland?

 

Fylkesordførerens svar

Folk flest kjører på fylkesveg. For mange av oss, også for næringslivet vårt, er fylkesvegen minst like viktig som riksvegen. Når det gjelder fylkesvegene det stilles spørsmål om, er det

gjennomført tiltak etter Godt nok-standard. Det betyr at det er gjennomført en forbedring av bæreevne med utskifting av masse, det er gjennomført stikkrenneutskifting, grøfting og lagt asfalt. I tillegg er de verste telesprekkene og trafikkfarlige telehiv fjernet.

Ved gjennomføring etter denne metoden, vil noe telehiv fortsatt være påregnelig i perioder, og det ble derfor valgt en type mykasfalt på enkelte veger som har den egenskapen at den om sommeren er delvis selvreparerende der mindre sprekker og riss tetter seg selv. Totalt sett er vegnettet uansett periode, betydelig bedre enn det var før rehabilitering. I all hovedsak er alt av sprekker nå trukket seg tilbake og telehiv er på veg ned.

Det er vesentlig å kommentere at vi ved gjennomføring etter denne perioden har fått rehabilitert mange meter mer veg for pengene enn man ellers ville gjort. Eksempelvis har Godt nok-standarden som er brukt på fv. 34, fv. 139, fv. 240 og fv. 245 rundt Randsfjorden, i tillegg til fv. 51 frå LeiraVasetdansen, hatt en kostnad på 1600 kr/m.

Totalt er det 123 km veg som er blitt rehabilitert for 200 millioner kroner. En eventuell frostsikring av disse vegene vil anslagsvis koste 20 000 kr/m. Som sammenligning ville man da fått rehabilitert 10 km veg mot dagens 123 km.

For å registrere og følge opp problemområder for tele langs fylkesvegene våre, bruker Statens vegvesen vegbilder og befaringer ute for å registrere skader på eksisterende dekke. Supplert med nedbøyingsmålinger og innspill fra byggeledelse kan man danne seg et bilde av hva skadene skyldes. (tele, dårlig bæreevne, dårlig drenering osv). Basert på dette, lager Statens vegvesen en oversikt over foreslåtte tiltak. På senvinteren når telen er det man anser som på det verste, gjennomføres befaring ute i henhold til lista, for å se på hvordan telehiv og teleskader oppfører seg for eventuell justering av tiltak ved behov. Det gjennomføres også befaringer etter gjennomføring av tiltak for å se hvordan tiltakene har fungert og for å skaffe seg erfaring og kunnskap.

Statens vegvesen har de siste ukene befart vegene langs Randsfjorden flere ganger med sikte på å se hvordan vegene har oppført seg i vårløsningen. Resultatet slik Statens vegvesen faglig sett vurderer det, er at man i stor grad har lykkes med prosjektet.

Det har dessverre oppstått noe oppsprekking, spesielt på fv 34 fra Hov-Fluberg. På denne strekningen er det ca 200 meter med sprekker der Statens vegvesen under evalueringen ser at tiltak som stålarmering eller masseutskifting burde vært gjennomført i større grad. Denne vurderingen vil være enda grundigere ved neste rehabilitering av veger.

Per nå er det ikke grunnlag for å generelt justere på standarden vi bygger og rehabiliterer fylkesveg i Oppland. Ved ethvert utbyggingsprosjekt eller rehabiliteringsprosjekt vil hver enkelt veg være gjenstand for grundig vurdering av nødvendige tiltak, og evaluering etter denne vinteren tilsier at enkelttiltak som for eksempel stålarmering på enkelte vegpunkt muligens kan benyttes i større grad.

 

Svarreplikk

Fylkesordføreren referer til «godt nok» som prinsipp for vedlikehold av fylkesveinettet. Vel, fylkesordfører, når veiene går i oppløsning allerede året etter at de er bygget, da er det nettopp ikke godt nok.

For, dersom standarden på de rehabiliteringene vi gjør på prioritere veier ikke er god nok, vil vi aldri rekke veiene som har lavere prioritet før vi må begynne på nytt. Også de lavere prioriterte veiene har et formidabelt vedlikeholdsetterslep. Også disse veiene er viktige samferdselsårer for de som bor der de går.

Eksempler på teleskadde veier er ikke vanskelige å finne. De kommer daglig. Fylkesveg 114 Trevassvegen gjorde inntrykk på OAs utsendte fotograf. Selv kan jeg nevne omtrent samtlige fylkesveger i Valdres. Fylkesveg 250 mellom Dokka og Vingrom er et annet selvopplevd eksempel, der det forøvrig ble gjort utbedringer uten all verdens effekt for ett par år siden. Fylkeveg 33 over Vardalsåsen likeså.

Listen er dessverre ikke uttømmende. Vi som ferdes langs veiene vet hvor problemområdene er. Det er betryggende at fylkesordføreren kan bekrefte at Statens vegvesen har tilfredsstillende rutiner til å registrere slike områder. Jeg forventer at det følges opp.

Jeg hadde håpet at det ville resultere i et nytt prinsipp for vedlikehold av fylkesveiene, der «godt nok» erstattes av «fullstendig og helt».

 

 

Spørsmål i Fylkestinget 24. april 2018

Hvite menn som pusher 50

Posted by

Anne-Marte Kolbjørnshus problematiserer i likestillingens navn at «hvite menn som pusher 50» er overrepresentert i politikken. Jeg er en av disse hvite mennene. Riktignok har jeg fremdeles noen få år på meg før jeg «pusher 50», men jeg er nærme nok til å føle meg truffet.

Problemet med Kolbjørnshus sitt utspill, er at det i seg selv er trangsynt og diskriminerende. Underforstått forteller Kolbjørnshus at hvite menn som pusher 50 ikke er berettiget en mening. En slik ytring er i likestillingens navn et like stort problem som det hun forsøker å adressere. Kolbjørnshus underkommuniserer også at hun selv har en betydelig maktposisjon. Hun unnlater dessuten å nevne at flertallet hun representerer, både har fylkesordføreren og ordførere i 24 av de 26 kommunene i Oppland. Blant dem er det 18 menn og 7 kvinner. Hva med å rydde i eget hus?

Jeg tilhører en generasjon menn som alltid har fått høre at vi skal la kvinner slippe til. Jeg tilhører også den første generasjon menn, som med største selvfølge anerkjenner at kvinner er like dyktige som menn i sine respektive kompetansefelt. Som barn av 70-tallet, representerer jeg også den første generasjonen der kvinner har hatt like gode muligheter som menn. På grunn av sterke mødre som brøytet vei. Og på grunn av fedre som ikke bare lot det skje, men som innså det åpenbare i at deres døtre skulle ha samme muligheter som dem selv.

Det at andelen kvinner i lederroller og posisjoner er økende, skyldes i stor grad at min generasjon menn har gitt rettmessig plass for kvinnene. Det har selvsagt vært en kamp, det har vært en modningsprosess, og det har tatt lang tid. Vi er ikke engang helt i mål, men de generasjonene før oss der menn var klart overrepresentert, er i ferd med å fases ut.

Utviklingen har gått i riktig retning i lang tid, og det finnes vel ingen arenaer som er mer åpen for alle enn politikken, ingen arenaer som er mer gjennomregulert for å sikre sammensatt representasjon. Jeg er bekymret for den retorikken Kolbjørnshus representerer. Dersom unge menn får høre at de er uønsket i politikken så snart de blir litt voksne, er vi på ville veier. Det må gå an å snakke fram stemmer man mener er underrepresentert uten å stigmatisere, uten å fortelle noen at de må tøyle sitt engasjement.

Jeg vil ha dette engasjementet, jo flere som bidrar, jo bedre. Jeg bryr meg ikke om det er menn eller kvinner, unge eller gamle, mørke eller lyse, skjeive eller streite. Alle har en verdi. Jeg tror det beste i oss dyrkes fram ved at vi heller utfordrer hverandre. I Høyre er mangfold en verdsatt kvalitet. Mangfold gror best der man velger å inkludere, ikke ved å ekskludere.

Det er nemlig noen faktorer som kjennetegner oss mellom 40 og 50 som kan forklare at det er mange av oss i politikken. For det første er det svært mange av oss i befolkningen generelt. Vi er etterkrigsgenerasjonens barnekull. Vi har skaffet oss en solid livserfaring. De fleste av oss er i en stabil livssituasjon. Mange er ferdig med små barn, og har mer ledig tid, samtidig som vi fortsatt har nok energi til å engasjere oss i noe som er større enn oss selv. En viss overrepresentasjon henger sammen med noe så enkelt som at det er svært god tilgang på kandidater.

Kolbjørnshus problematiserer også dette at enkelte deler av politikken er mannsdominert, for eksempel innen samferdsel. Her tar Kolbjørnshus tak i et gammelt kvinnesaksmantra, der det nobleste man kan gjøre er å velge utradisjonelt. Jeg mener det er lite som har skadet kvinnesaken mer enn dette evinnelige maset om at kvinner må velge som menn for å bli vellykkede og respekterte. Hvor blir det da av mangfoldet, og hva slags budskap formidler man til de som ønsker å velge tradisjonelt?

Helt siden ungdommen har jeg vært opptatt av at verdien vi skal strebe etter er likeverd, ikke likhet. I en verden der likeverd er førende, er det ingen verdens ting galt i å følge sitt interessefelt og velge tradisjonelt. Det som er feil, er når man konsekvent snakker ned tradisjonelle kvinnevalg. Det bidrar ikke til å gjøre dem mer attraktive, hverken for kvinner eller menn. Det som er feil, er å presse unge kvinner og menn inn i roller de ikke er komfortable med. La dem blomstre og utvikle seg i den retningen som passer dem best som individer, ikke som kjønn.

Norge fikk nettopp sin første kvinnelige utenriksminister. Også jeg lot meg rive med en stund, helt til jeg kom på at vi har både kvinnelig statsminister og kvinnelig finansminister. Det er ikke lenger noe unikt i Norge å være kvinne og inneha krevende verv, rett og slett fordi det ikke er spesielt unikt å være kvinne. At det har blitt slik, er en berikelse for oss alle. Selv om noen fremdeles må være først, håper jeg Ine Marie Eriksen Søreide vil bli husket fordi hun er god når fasit gjøres opp en gang i framtiden, ikke fordi hun tilfeldigvis var første kvinne.

Hvis vi skal skape en ny likestillings- og mangfoldskultur, er det kanskje langt flere enn hvite menn som pusher 50 som må vike plass. Kanskje er fremadstormende kvinner i 30-åra den neste gruppen som må tre litt til side? Har du tenkt på det, Kolbjørnshus?

I politikken er det mange hensyn å ta, nettopp for å sikre mangfold. Like fullt håper jeg for min egen del at jeg har fått tillit fordi noen har sett at jeg duger, ikke fordi jeg er hvit mann som pusher 50. Og jeg lover – når det kommer utfordrere som er bedre enn meg, viker jeg gjerne plassen. For meg er politikken viktigst, ikke personene som til enhver tid har posisjonene. Det gjelder ikke minst når det kommer til meg selv.

Ikke gjør meg til et problem på grunn av mitt kjønn og min alder, Kolbjørnshus.

Publisert som svarinnlegg til Anne-Marte Kolbjørnshus sitt innlegg med samme tittel i Opplands-aviser

På kanten av stupet

Posted by

Etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972, skal statsminister Olof Palme ha sagt: «Vi står på kanten av stupet, men nå har vi tatt et stort skritt framover». Det er kanskje ikke det klokeste man gjør når man står på kanten av et stup. Det er fristende å bruke denne glippen som metafor.

Videregående opplæring i Oppland står også foran et stup. I fylkestinget kunne assisterende fylkesrådmann Terje Kind informere representantene om en elevtallsnedgang på 600 elever i fireårsperioden. Dette er dramatisk. For fylkeskommunen, utgjør det et inntektstap i størrelsesorden 70 millioner kroner. Det er med andre ord ikke småpenger.

Det verste er at dette har vi kjent til lenge. Den varslede elevtallsnedgangen var bakgrunnen da den første strategiplanen ble bestilt i 2012. Allerede da innså fylkestinget at man måtte ta strukturelle grep. For de som lurer, det er politikerspråk for å legge ned skoler.

I ettertid har det skjedd lite. Saker som skulle vært behandlet før valget i 2015, ble utsatt fordi den politiske belastningen var for stor. Etter valget har det ikke vært politisk vilje til å ta de nødvendige grepene. Flertallet – som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – har konsekvent gjort vedtak for videregående skole som leder oss stadig lengre ut i uføret. De har med vitende lukket øynene for den utfordringen som ville komme.

Det har ikke manglet advarsler. Mindretallet i komité for opplæring og kultur, har utarbeidet en alternativ strategi basert på en politisk linje vi har stått fjellstøtt på siden 2012. Den inneholder en rekke tiltak for å møte elevtallsutviklingen. Vi tar inn over oss at færre elever betyr at vi må justere skole- og tilbudsstruktur for å opprettholde både en god bredde og kvalitet i videregående opplæring.

Det er klart det gjør vondt, men alternativet er ikke mindre smertefullt. Det innebærer å kutte for de mange, for å opprettholde tilbud for de få. Faktum er at selv ikke de få som blir prioritert vil få et godt nok tilbud.

Flertallet har forlatt en linje der kvaliteten på opplæringen er viktigst, og erstattet den med nærhet til skolen. Ironien går heller ikke tapt i at nærhet skal løses med fjernundervisning. Vi har en annen tilnærming, og mener nærhet defineres i klasserommet, i den daglige kontakten mellom lærer og elev.

Høyre har valgt å stå i den samme politikken over tid. Vi er rede til å ta det politiske ansvaret for de tøffe prioriteringene vi er nødt til å gjøre, for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten i videregående opplæring. Vi ønsker en skole som er økonomisk forsvarlig, med tydelig ledelse, dyktige lærere og gode læringsmiljø. Vi ønsker et faglig bredt tilbud med høy kvalitet, og vi ønsker et tilbud som gir muligheter for alle til å utvikle sine evner og talenter.

Kvalitet har en høy pris, men alternativet er betydelig verre. Flertallet har ikke hatt vilje til å prioritere. Deres kurs har ført til at vi billedlig talt står på kanten av stupet. I fylkestinget på Gran den 18. oktober, bestemte flertallet seg for å ta et langt skritt videre.

Denne gangen er det dessverre ikke en glipp. Hvor mange ungdommer skal få fremtiden sin ofret i fallet?

Vegard Riseng
Fylkestingsrepresentant

Teksten er publisert som leserinnlegg i flere aviser i Oppland

Stemmefiske med bredbånd som agn

Posted by

I følge SSB var det 67464 faste private bredbåndsabonnement i Oppland i første kvartal i år. Av disse har noe over halvparten et tilbud som ikke er tilfredsstillende, i tillegg til drøyt 4.000 husstander som ikke har noe tilbud i det hele tatt. Tore Hagebakken og Rigmor Åserud har turnert Oppland og gjort det de er best til, nemlig å bekymre seg. Denne gangen er de bekymret over bredbåndstilbudet.

Arbeiderpartiet foreslår en nasjonal satsing i NTP på 6 milliarder over 12 år, eller 500 millioner i året, for å bygge ut fiberbredbånd. Når Arbeiderpartiet nå foreslår å bruke mer enn det dobbelte enn de selv har foreslått i sine alternative budsjett denne perioden, og fire ganger så mye som de bevilget i gjennomsnitt sist de satt i regjering, vitner det om overbudspolitikk.

Like fullt er det fånyttes. For å sette det litt i perspektiv: I fjor ble det bygd fiber til 132 abonnenter i Valdres. Prislappen kom på 80 tusen kroner per tilkoblet husstand, eller 50 tusen per potensiell kunde. Hvis man skal bygge fiber til samme kostnaden i resten av fylket, snakker vi om rundt to milliarder kroner før vi er i mål – i Oppland alene. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kommer i mål. Dermed kan Hagebakken og Åserud bekymre seg like mye om fire, om åtte, og om tolv år.

Høyre har et langt mer offensivt mål. Høyre vil at 90% av husstandene skal ha et tilbud på 100 Mbit/s innen 2020. Vi skal fortsatt forsere utbygging av fiberbasert bredbånd i hele landet, men vi må også i økende grad satse på mobile løsninger. Fremtidens bredbånd er nemlig ikke stedbundet, men personlig og mobilt.

Teknologien utvikler seg fort. Det er en av årsakene til at store selskap som Google har gitt opp fibersatsingen sin i langt mer folkerike områder enn Oppland. Det er også årsaken til at Høyre, i tråd med bransjens ønsker, vil holde bredbånd utenfor den langtidsplanen NTP er.

Det å bevilge mest penger er ikke alltid den beste løsningen. Ett av grepene Høyre gjør, er å redusere utbyggingskostnadene ved å forenkle regelverk. Det har mye å si, siden kommersielle utbyggere investerer 30 ganger mer enn det gis i statlige subsidier årlig. Vi har allerede innført en ny nasjonal graveforskrift, som Telenor sier vil redusere utbyggingskostnadene med inntil 25%. Dette er politikk som virkelig betyr noe!

Oppland trenger visjonære politikere som søker bedre løsninger, i stedet for å klore seg fast i gårsdagens.

Leserinnlegg i flere Oppland-aviser

17. Mai-tale

Posted by

Tale til kransenedleggelse ved monumentet over falne fra Valdres 1940-1945, 17. mai 2017

 

Kjære landsmenn!

Gratulerer med dagen!

Nasjonaldagen er en dag for feiring, men også for ettertanke.

«Også vi når det blir krevet,
for dets fred slår leir»

Det høres fredelig ut, men det handler om å være klar for væpnet konflikt. Bjørnson skrev det i fredstid, og i et fremtidsperspektiv. Han spådde at også vi – barn av fedre og mødre som har kjempet for dette landet – skal reise oss i kamp for å sikre dets fred og frihet når behovet melder seg.

Og det har blitt krevet. Det er enda ikke 80 år siden Norge ble okkupert av en fremmed makt.

Hans Majestet kong Haakon den 7. sa det slik i sin radiotale 17. mai 1940: «den 9. april (ble vi) overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Angrepet markerte starten på en mørketid for landet vårt. I kampene som fulgte, var det forholdsvis store tap i Valdres, både sivile og militære. Mange ble skadet.

Kongen oppfordret folket til å stålsette seg:

«Vær forvisset om at det for de kommende slekter, (…) vil være av avgjørende betydning at dere setter alt inn for å bevare Norge som et fritt, selvstendig land.»

I dag er det knyttet usikkerhet til antallet falne fra Valdres, men vi vet at det var mange i forhold til folketallet. De var blant dem som gav sine liv da det ble krevet, slik at vi i dag kan nyte det privilegium å feire enda en nasjonaldag som et fritt land.

Kjære landsmenn – «Også vi når det blir krevet». Det gjelder oss. Vi har et ansvar for å forvalte den gaven som ble skjenket oss.

For det er ikke slik at freden har senket seg for godt. Og det er ikke slik at det kun er i strid freden og friheten kan sikres.

Det er vårt ansvar å bry oss, å bekjempe ekstremisme og farlig tankegods. Det er ikke nok å simpelthen la være å gjøre noe galt, for det motsatte av det å bry seg, det er ikke å hate, men å være likegyldig.

«Hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?»

Dikteren Nordahl Grieg spurte i diktet «Til ungdommen», og svarte:

«Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
Troen på livet vårt,
menneskets verd.»

Det Nordahl Grieg snakket om, kan oppsummeres i ett eneste ord: Tillit!

Hele det norske samfunnet er bygget på tillit. Vårt vern mot mistro, mot ekstremisme, mot terror er ikke å bygge murer men å rive dem ned og bygge broer. Og verktøyet er tillit.

Jeg har lyst til å låne Olemic Thommesens ord:

«Hvordan viderefører vi et samfunn der tilliten er stor, der mangfold verdsettes, og der deltagelse er ønsket?»

Vi må gjøre det gjennom vår egen aktive deltagelse, og ikke redusere oss selv til passive tilskuere. Fremtidens Norge må være et samfunn som vokser på mangfold. Et sted hvor kultur skapes fordi kulturer møtes. Norge skal være et lyttende samfunn! (…)

Kjære landsmenn, det starter med hver og en av oss. Hvilken dag er vel mer perfekt enn selveste 17. mai til å delta i denne nasjonale dugnaden? Spre smil og glede. Kanskje slå av en prat med noen man ikke kjenner så godt, og oppdage at dette var faktisk veldig hyggelig.

For det er her – i møter med andre mennesker man bygger felles kultur og gjensidig tillit. Det er når man ser og blir sett at man skaper menneskeverd. Og som Nordahl Grieg sa det: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred».

Det, kjære landsmenn, er arven vi forvalter. Og for den, er vi evig takknemlig de som ofret alt for Norge.

Norge takker dere.

Takk!

Fotnoter: Hold musepekeren over parenteser i teksten.