Jo, takk som byr

Posted by

 

Er det flere enn meg som husker huldretussene? Disse små underjordiske vesenene fra Ronja Røverdatterfilmen? De som gikk rundt og gjentok seg selv hele tiden; «hvorfor det, da» og «hvorfor gjør hun det på den måten»?

Jeg tenker på dem hver gang jeg hører arbeiderpartifolk sier «for lite, for sent». Nå sist Tore Hagebakken. For hvem var det som sov i timen da Norge hadde sine gullår? Hvem var det som lot være å investere i nye bein å stå på da oljepengene rant inn i statskassa?

I åtte år i opposisjon advarte vi mot de endringene som vi visste ville komme. Vi fortalte om de omstillingene og reformene vi visste var nødvendige. Da vi inntok regjeringskontorene igjen, satte vi i gang et offensivt reformarbeid som fortsatt pågår med full styrke.

Det er ikke så rent lite frekt å kalle det «for lite, for sent». Ikke la noen fortelle dere noe annet: Regjeringens økonomiske politikk virker nå kraftig for å bremse og stabilisere arbeidsledigheten. De siste to månedene har ledigheten sunket litt.

Regjeringens politikk består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det er dette vi bruker oljepengene på. 5 milliarder brukes på ekstraordinære kortsiktige tiltak i år for å bremse ledigheten. Tiltak som ikke bidrar til varige utgiftsøkninger. I tillegg kommer de langsiktige tiltakene – investeringer i infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og nye fremtidsrettede arbeidsplasser gjennom blant annet skatteletter.

Det er en feilaktig påstand Arbeiderpartiet kommer med når de sier de hadde en pakke som var tre milliarder større enn regjeringens i fjor høst. For det de utelater å fortelle er at de ville finansiere den med skatteøkninger til norske bedrifter som i sum var større enn tiltakspakken. Alle skjønner at det er et dårlig forslag hvis jeg sier «nå skal du betale meg 500 kroner ekstra i skatt, så skal du få 300 tilbake i tilskudd som du kan investere slik jeg vil».

Men det blir verre. Opplandsrepresentanten Hagebakken glemmer også å fortelle at de som skulle skattlegges hardere var arbeidsplassene på innlandet, slik at kriserammede bedrifter sør- og vestlandet kunne få kortsiktige og målrettede tiltakspakker. Det er dette Arbeiderpartiet i fullt alvor mener skal skape flere arbeidsplasser.

En annen ting Arbeiderpartiet mener er smart, er å pøse penger inn i flere offentlige arbeidsplasser. Før helga kom det en rapport Arbeiderpartiet hadde bestilt, som viste at det var opptil 70 ganger enklere å skape nye kortsiktige offentlige arbeidsplasser enn å skape nye langsiktige private. Det de glemte var å presisere at arbeidsplassene helst skulle være lønnsomme, slik at de kan bidra til å sikre velferden i årene som kommer. Det de beviste, var at det er enklere å bruke penger enn å tjene dem.

Jo, takk som byr, Hagebakken. Jeg står over.

 

Dette innlegget var svar til Tore Hagebakken (stortingsrepresentant Oppland AP) og Marianne Marthinsen (finanspolitisk talsperson i AP), og ble sendt til flere aviser i Oppland denne uka.

Mulighetsseminar

Posted by

Som et ledd i programprosessen fram mot Stortingsvalget 2017, avholdt vi et Mulighetsseminar i dag. Dette var min åpningstale.

Jan P. Syse sa: «Det er ikke nok å stå opp om morgenen, man må våkne også.» Det er godt å se at noen har etterlevd dette postulatet og tatt turen hit i dag.

Jo Benkow sa: «Det enkleste og det makeligste for enhver regjering ville være å la alt fortsette som før.»

En av de største feilene vi gjorde sist vi var i regjering, var at vi glemte å utvikle ny politikk. Derfor har det har vært en bevisst strategi fra dag én i dette regjeringsprosjektet at vi hele veien skulle bygge ny politikk. Det er derfor vi av og til ser soloutspill fra Høyre-politikere. Det er noe partiledelsen har oppfordret til, selv om det kan føre til noe støy for regjeringen.

Vi har lykkes godt – faktisk så godt at vi opplever en presse som synes det er interessant at to Høyrepolitikere kan møtes til debatt på radio og TV. Vi har en reformvillig regjering som på langt nær er mett, og som tåler å stå i stormen.

Regjeringen Stoltenberg gikk i en felle der farten i det politiske prosjektet avtok raskere enn de rakk å bytte ut statsråder. Man kan selvsagt argumentere med at de aldri hadde noen fart, ei heller noe prosjekt. Men om så er: Arbeiderpartiet har enda ikke kommet seg over kneika og begynt å utvikle ny politikk. Når vi sier de vingler i mange spørsmål, så er det nettopp fordi de ikke har inntatt noe standpunkt og kommuniserer flere budskap samtidig. Det er faktisk ikke noe nytt. «Nå vil jeg bruke Jagland-metoden med å være bevisst uklar», sa Jan Pedersen.

Høyre er et grasrot-parti, der det spirer og gror. Og for at det skal fortsette å gro, må man gjødsle. Det gjør vi i dag: For i dag deltar dere i Norges viktigste politisk verksted.

Formålet med dagen er å stille dere noen spørsmål på vegne av programkomiteen, slik at programkomiteen kan være tydelige i sitt forslag. Vi skal forsøke å sette dere i stand til å mene noe om disse spørsmålene. Så skal vi lytte til dere, og lage et felles innspill fra Valdres-foreningene. I løpet av programprosessen har dere også fått mulighet til å svare individuelt via en såkalt «Questback».

Carl Joachim Hambro sa:
«Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag.»

Det er akkurat det vi skal gjøre i dag. Vi skal være med å bygge fremtiden. En fremtid med muligheter for alle.

Velkommen til Mulighetsseminar!

Hva er de for?

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 19. mai 2016.

”Jeg skjønner det ikke”, sa en mann jeg snakket med for noen dager siden: ”Jeg skjønner ikke hvorfor så mange bruker så mye tid på å være imot noe alle skjønner må skje”.

Han snakket om kommunereformen. Han er ikke politiker, men han er engasjert. Han står ganske langt fra meg politisk. Likevel er vi enige om at kommunereformen er nødvendig.

Og når noen spør hvorfor, så er mitt svar at svært mange av de oppgavene kommunene allerede har er blitt for store for oss. Vi klarer ikke å løse dem alene, men må samarbeide med nabokommuner. Misforstå meg rett, samarbeid er bra og kan være nødvendig i framtiden også, men nå er vi på et punkt der det har blitt lammende. Jeg vil ha en kommune som er sterk nok til å løse det meste selv. En kommune som kan løse enda flere oppgaver enn i dag, på en bedre måte.

Det er som et byggverk. Mine bestefar var småbruker og snekker. Han bodde i et lite hus, som ble bygd på i flere omganger. Etter hvert som han ble eldre, ble synet dårligere og kreftene forsvant. Og byggverket spinklere. Det aller siste påbygget var ikke spesielt bra.

Slik er det med kommunene våre også. Synet er i ferd med å forsvinne helt i virvaret av interkommunale samarbeid, og de lokaldemokratiske musklene våre tappes av behovet for likelydende vedtak. Summen av dette er at styringsevnen forsvinner.

Søskenbarnet mitt overtok bruket, og bodde der noen år også. De siste årene stod huset tomt. Det var ikke til å bo i. I fjor ble det brent ned, og nå reiser det seg et nytt, moderne og solid bygg for fremtiden på tomta.

Det er dette som må skje i kommune-Norge også. Jeg er for å bygge en ny kommune fra bunnen av. Jeg vil ikke holde på å rehabilitere noe som ikke virker inn i evigheten, støttet opp av midlertidige påbygg og ustabile overbygg.

Vi gjør dette fordi dagens kommuner ikke vil klare morgendagens utfordringer. Og vi gjør det nå, mens vi enda har tid. Innen 10-15 år er det ikke lenger snakk om vi bør gjøre det eller ikke – da må vi, og da vil vi ha det fryktelig travelt.

Vi gjør ikke dette for dagens voksne. Vi gjør det for ungdommen, slik at de skal slippe å slite med et spinkelt og utslitt byggverk om 20-30 år.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor så mange bruker så mye tid på å være imot. Det er på høy tid å konfrontere dem med hva som er deres alternativ. Deres nei er et ja til noe annet.

Hva er de egentlig for?

 

Nye kommuner uansett

Posted by

Av Sigurd Tremoen, fylkesmann i Oppland

Vi bør ikke bestemme kommunestørrelse ut fra hvor fornøyde vi er i dag, men hva som skal til for at vi og de som kommer etter oss skal være fornøyde også i framtida.

Jordmora som følger deg opp mens du er gravid. Læreren som hjelper barnet ditt å knekke lesekoden. Fastlegen som sørger for at du får riktig medisin når du er syk. Hjelpepleieren på sykehjemmet som støtter deg ut av senga om morgenen. Alle utfører de kommunale tjenester. Kommunenes viktigste oppgave er å sørge for den velferden og den tryggheten som vi som innbyggere gjerne tar for gitt.

Vi har det bra vi som bor i Oppland. Vi trives og er godt fornøyde. Det ønsker vi opplagt å ta vare på. Samtidig har kommunene, gjennom kommunereformarbeidet, gjort en grundig jobb med å belyse dagens og framtidas utfordringer. De er mange. Sett under ett har Oppland de siste fem årene hatt den svakeste befolkningsveksten i landet. I mange kommuner går folketallet feil veg. Samtidig blir befolkningen i kommunene våre stadig eldre. I dag er Oppland, sammen med Hedmark, det fylket med den høyeste andelen eldre. I 2035 forventes det at hver femte opplending er over 70 år.

En slik utvikling vil utvilsomt bety at færre hender skal ta hånd om flere med omsorgsbehov. Det er utfordrende i seg selv, og kampen om arbeidskraften blir hard. I tillegg vil eldrebølgen føre til strammere budsjetter for kommunene fordi velferdsordningene våre i all hovedsak finansieres av den yrkesaktive delen av befolkningen. Det vil bli mindre å rutte med, samtidig som vi som innbyggere vil kreve like gode og aller helst bedre tjenester.

Vi må altså få mer velferd ut av hver krone. Det stiller krav til å tenke nytt. Vi er nødt til å løse oppgavene på en annen måte enn vi gjør i dag. Spørsmålet er om kommunene er i stand til å drive den nødvendige utviklingen på egen hånd, eller om noe av løsningen ligger i å skape nye og større kommuner.

I dag har mange av våre kommuner små og sårbare fagmiljøer på flere områder, eksempelvis innen beredskap, psykisk helse og barnevern. Det er ikke uvanlig at det vi kaller små fagmiljøer betyr én person. Kapasiteten er begrenset, det er utfordrende å finne tid til kompetanseheving, utviklingsarbeid og nyskaping, og det er utfordrende å møte behovet for spisskompetanse. Når vi vet at kommunenes ansvar øker, oppgavene som skal løses blir mer komplekse og innbyggernes krav blir sterkere, blir denne utfordringen enda tydeligere.

Vil flere flytte til Toten eller Valdres om kommunene slår seg sammen? Kanskje. Vil antall arbeidsplasser øke? Kanskje. Vil det bli enklere å hevde seg i kampen om kompetent arbeidskraft? Kanskje. En kommunesammenslåing vil ikke løse alle utfordringer alene, og en kommunes attraktivitet som arbeidsgiver og bosted avhenger av mange andre faktorer enn størrelse og innbyggertall.

Det som er sikkert er at det ikke er nabokommunene som er den fremste konkurrenten om framtidige innbyggere og ansatte. Det er de folkerike områdene rundt de store byene. Det som også er sikkert er at større og sterkere fagmiljøer vil ha større handlingsrom og bedre forutsetninger for å videreutvikle tjenester til det beste for innbyggere og næringsliv.

Uansett utfall av kommunereformen vil kommunene måtte fortsette utviklingsarbeidet. For utfordringene forsvinner ikke. Alternativet til sammenslåing er ikke at alt fortsetter som før. Det må bygges nye kommuner, innenfor gamle eller nye grenser. Fylkesmannens ønske er å ruste kommunene til å ta et enda større ansvar og få enda flere oppgaver i framtida.

Før sommeren skal lokalpolitikerne i Oppland velge den kommunestrukturen de mener vil gi innbyggerne de beste tjenestene og sikre kommunene den beste utviklingen i årene som kommer. Skal de forene krefter med en eller flere nabokommuner eller skal de fortsatt stå alene? Mange av dem søker råd hos innbyggerne sine.

30. mai er det folkeavstemninger i Valdres, i Nordre og Søndre Land, på Gjøvik, Toten og Jevnaker. Du som innbygger bør gå til stemmeurnene og si din mening om hvordan din kommune best møter framtidas utfordringer.

 

Gjengitt med tillatelse.

Prøysens profeti

Posted by

Dette innlegget er sendt flere aviser i Oppland og Buskerud i litt forskjellige versjoner. Dette er versjonen som ble sendt til Avisa Valdres.

Onsdag 20. april var jeg på Hamar i felles fylkesting for Oppland og Hedmark. Det kulturelle innslaget ved fylkestinget var den glimrende forestillingen “Even, Even, Even”, der Turneorganisasjonen i Hedmark tar oss med på en reise gjennom Prøysens verker.

I ettertid har jeg tenkt på hvor profetisk forestillingen oppsummerer den viktigste saken i det felles fylkestinget.

Profetien starter egentlig før forestillingen begynner. Tittelen alene gjør det nesten umulig å ikke trekke parallellen til vår fylkesordfører, Even Aleksander Hagen, som er tidenes yngste fylkesordfører. Gromguttens fødsel er også noe av det første som skjer.

Sangen om sjarmøren Even er gjennomgangstemaet i forestillingen. Snart får vi høre at Even er uskikkelig. Han røsker i flettene til jentene, lugger og ler. Frøken tar et oppgjør, og spør om noen er slemme her. Even blir utpekt, og læreren lover at neste gang blir det ris. Også ler ‘a litt, da.

Dette kan symbolisere måten debatten rundt regionreformen ble håndtert. Etter en grundig innledning ved statssekretær Grete Ellingsen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, fikk vi høre hva fylkesordføreren og hans kollega Dag Rønning i Hedmark, foretar seg i arbeidet med regionreformen. Og det er praktisk talt ingen verdens ting. Ordskiftet etterpå hadde de to på forhånd begrenset til tre korte innlegg fra hver fylkeskommune. Til alt overmål var fire av debattantene fra posisjonen. Det var etter min mening en ufin måte å kneble den viktigste debatten i dette fylkestinget på, en debatt våre to fylkesordførere rett og slett ikke vil ta.

Som kom historien om Staselin. Prøysen var i sine unge år fjøsrøkter, eller sveiser som det ble kalt på den tiden. Og en gang hadde han ei flott ku, som han ville ha med på fesjå. Det kunne vanke en premie for kua, og kanskje litt heder og ære for sveiseren også. Men kua var lite samarbeidsvillig. Og kua, den kan symbolisere våre to fylker, som har satt seg på bakbeina i regionreformen. Likevel vanket det premie på kua, men sveiseren som hadde slitt for å oppnå noe, han opplevde at utakk er verdens lønn. Delmålet ble oppnådd, men hovedmålet uteble. For som Prøysen sier det: ”Den som kom i bladet, var a Staselin, og den dom hadde klypt bort, det va je”.

Det var flere historier. Tordivelen som ville fri til flua kan stå som en metafor for våre to fylker. Bryllup blir det nok uansett hvor mye vi stritter imot. Og om vi ikke mener noe selv, kommer noen til å mene noe for oss. Historien om snømannen Bustebartepinn er en påminnelse om at det finnes alternativer der ute. Prøysen sier “Kom skal du se på kjæresten min – jeg titter ut og du titter inn”.  Dette kan stå seg som et symbol på alternativene utenfor vårt eget fylkes grenser. Hallingdal er vår Bustebartepinn.

Prøysen minner oss på at vi må handle fort: “Uvisst å si hvor lenge jeg har’n – I morra kommer sola og tar’n”. Regionreformen er vårsola som skinner over vinter-Norge. Vi må handle nå, før reformen er over. Da kan det tenkes Bustebartepinn er en tapt mulighet.

Historien om Måltrosten er egentlig en lykkelig historie, men jeg kan ikke fri meg for at den også symboliserer noe annet. Jeg vil ikke at Valdres skal bli det redet i skogen som ingen vet av. Og selv om Trostemor er flittig, og driver fordelingspolitikk etter Senterpartiets prinsipper, er jeg redd en ungen som bare var god ikke vil nå opp i konkurransen med de tre som var flinke. Gjett hvem jeg tror den gode ungen er?

Når forestillingen går mot slutten, kommer Prøysens kanskje beste skaperverk. Det er løftet om at flittig arbeid fører frem til slutt.

“Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter tel, og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går, og da får du det så godt i måråkvell!”

Det er kanskje på tide å rette opp feilene fra i går. Vår grense mot Buskerud er et feilgrep som har stått siden 1679. Det er på tide å viske den ut.