Politikk

Odnes bommer

Posted by

Alle vil ha endring, men ingen vil forandre seg. Det vet Ivar Odnes godt. Han vet også godt at hovedårsaken til at de ble nei til kommunesammenslåing i folkeavstemmingene i Valdres, var at nei-siden lykkes med å tegne et bilde av at det var et valg mellom det trygge bestående, eller noe helt nytt, ukjent og usikkert.

Ivar Odnes vet nok godt at den fremstillingen er både unyansert og feil.

Fremtiden er ukjent for alle, ansett hvilken vei man velger, men noe vet vi likevel. Vi vet hvor vi er, og vi vet ganske mye om den samfunnsutviklingen og de utfordringene som vil treffe oss. Kommunereformen er et viktig grep for å ruste kommunene for en framtid vi vet kommer. Vi vet ganske sikkert at kommunen vil settes under press.

Det er dette som er grunnlaget for den konservative ideologien. Vi tar utgangspunkt i verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var. Og jeg låner gjerne Kåre Willochs ord: Vi må våge å forandre oss – for å bevare det som er viktig. Alternativet er ikke stillstand, men forvitring.

Så hva er viktig? Odnes peker på frihet, lokaldemokrati og effektivitet som Senterpartiets tre pilarer i kommunepolitikken. Han viser til at «tanken er at folk skal være frie fra staten, styre seg selv gjennom lokaldemokratiet, og drive lokalsamfunnet effektivt». Det er vanskelig å være mer enig.

La oss ta Odnes på ordet. Jeg er helt enig i at frihet og lokalt selvstyre er grunnleggende, og det er viktig å bevare den. Jeg er også helt enig i at lokalsamfunn, herunder kommunal sektor, bør drives så effektivt som mulig. Jeg er derimot uenig med Odnes om hvordan man best kan gjøre det. Hans svar er å beholde små kommuner, som i dag. Odnes begrunner dette med avstanden mellom folk og politikerne som skal tjene dem. Det er en enkel logikk, alt for enkel – og feil.

Jeg skal fortelle hvorfor. Siden den forrige runden med kommunesammenslåinger på 60-tallet, har det skjedd mye. Kommunene har fått langt flere og langt mer sammensatte oppgaver. Det har vært en ønsket utvikling som har overført makt og myndighet fra sentrale samfunnsinstitusjoner til kommunene. Samtidig har det skjedd flere ting parallelt. De mest synlige er nok at vi har blitt mye mer mobile, vi har blitt langt mer spesialiserte, vi jobber mer, vi får færre barn og vi får dem senere i livet. De siste 25 årene har også revolusjonert måten vi kommuniserer med hverandre på, hvem vi møter og hvilke arenaer vi treffes på. Aldri har vi vært mer tilgjengelige.

Dette er ikke unikt for Norge, det skjer over hele den vestlige verden. Som en konsekvens, har vi utviklet et velferdssamfunn som har tatt over mye som tradisjonelt har vært ivaretatt av familien, og da særlig kvinnene. Underveis har vi fått mye mer kunnskap om hva som utgjør gode tjenester, og kravene til kvalitet har økt. Alt dette ønsker vi i lagt til kommunen, som jo blir vår moderne storfamilie. Det krever at kommunene har den kompetansen og den kvaliteten vi etterspør.

De fleste norske kommune greier de grunnleggende tjenestene, men mange er nødt til å samarbeide om det mer spesialiserte. I Valdres har vi organisert flere tunge, smale eller spesialiserte tjenester i interkommunale samarbeid. Dette har vært helt nødvendig for å gi innbyggerne våre de tjenestene de har krav på og forventer, og det har vært nødvendig for å lykkes med rekruttering til mange av disse fagmiljøene.

Ulempen er at ansvaret fragmenteres ved at beslutninger flyttes lenger unna folk. For å få vedtak i de interkommunale tjenestene, kreves det nemlig likelydende vedtak i deltakerkommunene. Det betyr i praksis at sakene debatteres i representantskap og styrer før de kommer til kommunestyret. Det kan det nok bli debatt, men det er lite rom for andre vedtak siden dette vil kreve nye runder. Dette er kanskje effektivt, men det gir hverken nærhet, frihet eller lokalt selvstyre.

Så, hva er egentlig alternativene? Ett åpenbart alternativ, er at staten ser seg nødt til å ta tilbake oppgaver kommunene ikke makter og samle dem i et direktorat. Det er oppskriften til Senterpartiets foretrukne samarbeidspartner, Arbeiderpartiet. Et annet alternativ er at kommunen kjøper disse tjenestene av andre kommuner eller på det åpne markedet. Et tredje alternativ, som kanskje varmer den tidligere fylkesvaraordførerens hjerte, er å flytte kommunale oppgaver over til fylkeskommunen. Alle disse alternativene har det til felles at de vil virke sentraliserende, og da gjerne ut av regionen.

Et langt bedre alternativ, er en større kommune. Da ville langt flere slike samarbeid naturlig være lagt inn under kommunens egen virksomhet, og dermed være gjenstand for reell debatt i kommunestyret og samfunnet forøvrig. Valdres ville være en tilstrekkelig stor kommune for de aller fleste tjenestene vi skal tilby våre innbyggere.

Dette mener Odnes er sentraliserende.  Det er komplett uforståelig for meg hvordan det er mer sentraliserende å samle spesialisttjenester på færre steder i én større kommune enn å gjøre nøyaktig det samme i en region av samarbeidende mindre kommuner.  Det er i alle fall uforståelig at Odnes gambler med alternativet, å sentralisere ut av regionen.

La oss dvele litt ved dette med effektivitet. En Valdres-kommune kunne være langt mer effektiv i den forstand at vi ville være bedre i stand til å ta tak i våre utfordringer. I dag er det slik at hver enkelt kommune utarbeider, reviderer og rullerer sitt planverk uavhengig av de fem andre. Det høres kanskje ikke viktig ut, men det betyr at de seks kommunene i Valdres til enhver tid er mest opptatt av litt forskjellige ting. Det betyr også at de seks kommunene har litt forskjellige planverk og prioriteringer å støtte seg til, noe som lett kan føre til at felles beslutninger ender opp med minimumsløsninger. Den som vil minst får bestemme. Det er ikke en effektiv organisering dersom man har ambisjoner om å få til noe. Den er heller ikke særlig demokratisk.

Hvis Ivar Odnes og Senterpartiet virkelig brant for lokaldemokratiet, burde de omfavnet kommunereformen for alt den er verdt, og gjort alt de kunne for å bidra til at den ble enda bedre. Det gjør de ikke. De er bare imot, og får godt betalt for det. For som sagt, vi liker ikke å endre oss, og det vet Senterpartiet best av alle. Det er fristende å konkludere med at Senterpartiet er imot fordi det som tjener folket ikke tjener Senterpartiet.

Og til sist, Odnes: Du prøver å klistre kommunen tett til vår identitet. Du bommer. Når du treffer noen av oss i din gjerning i Oslo, spør hvor vi kommer fra. Vi vil svare Valdres med stor entusiasme. Det er vår stolthet, og det er vår identitet.

Vegard Riseng,
Kommune- og fylkespolitiker,
Høyre

 

Leserinnlegg i OA og Avisa Valdres

Politisk tørke

Posted by

I kommunestyret 22. mars, rettet jeg kritikk til ordføreren for mangel på politiske saker i vårt viktigste politiske organ, noe jeg valgte å kalle politisk tørke. Den direkte foranledningen, var at Valdresrådet behandlet årsmeldingen for VNK dagen før, uten at den hadde vært behandlet i kommunestyret. I tillegg kritiserte jeg at regionstyret regelmessig uttaler seg på vegne av Valdreskommunene i viktige saker, ofte uten at kommunestyret blir informert eller hørt.

Svaret jeg fikk viser at ordføreren ikke forstod kritikken. Hennes svar slår nemlig fast at det er like mange saker som før. Ordføreren er i tillegg freidig nok til å til å svare at den politiske dagsorden er et fellesansvar.

For det første, det viktige er ikke antallet saker, men hvor mye politikk det er i dem. Mange av sakene kommunestyret har behandlet har vært uten særlig politisk uenighet, der vedtaket nærmest blir en formalitet. Min kritikk gikk videre på at av de 12 reelle sakene kommunestyret her hatt, var det ingen som kom som følge av aktuell debatt. Det handler om at ordføreren ikke evner å gjøre kommunestyret til et politisk verksted.

Sakene det er politikk i, legger ordføreren heller til regionstyret. Dette er måten vi har organisert oss på, og det er et stort demokratisk problem. At vi har delegert for mye ut av kommunestyret er heller ikke nytt. Jeg husker godt at ledende politikere, i ordførerens eget parti, skrek seg hese om at kommunestyret måtte «ta tilbake makta» i forrige kommunestyreperiode. Ordførerens ører var like døve da som nå.

For det andre, det er ordføreren og ingen andre som har ansvaret for å sette opp saklisten til kommunestyret. Øvrige kommunestyremedlemmer har begrenset med verktøy for å sette politisk dagsorden: Interpellasjoner, spørsmål og dagsordenstimen. Mindretallet i kommunestyret bruker disse flittig, noe denne debatten er et glimrende eksempel på. Det er imidlertid fortsatt opp til ordfører å følge opp, og med tanke på ordførerens svar, tviler jeg på at det vil skje denne gangen heller.

For det tredje – og en langt viktigere del av min kritikk – er hvilke saker kommunestyret ikke har behandlet, og hvilke organer som har behandlet dem i vårt sted. Regionstyret er ett av dem. Dette består av ordførerne i Valdreskommunene og to representanter fra fylkeskommunen. Det er dette organet som uttaler seg i stort sett alle politiske saker som er viktige for regionen vår. Det gjør de uten at sakene har vært behandlet i kommunestyrene, uten at mindretallets stemme blir hørt. Det er ikke et demokrati verdig.

At ordføreren mener alt er som før, er derfor ikke særlig betryggende. Uføret har nemlig pågått så lenge hun har vært ordfører.

 

Vegard Riseng
Gruppeleder
Nord-Aurdal Høyre

 

Leserbrev, april 2018. 

Hvite menn som pusher 50

Posted by

Anne-Marte Kolbjørnshus problematiserer i likestillingens navn at «hvite menn som pusher 50» er overrepresentert i politikken. Jeg er en av disse hvite mennene. Riktignok har jeg fremdeles noen få år på meg før jeg «pusher 50», men jeg er nærme nok til å føle meg truffet.

Problemet med Kolbjørnshus sitt utspill, er at det i seg selv er trangsynt og diskriminerende. Underforstått forteller Kolbjørnshus at hvite menn som pusher 50 ikke er berettiget en mening. En slik ytring er i likestillingens navn et like stort problem som det hun forsøker å adressere. Kolbjørnshus underkommuniserer også at hun selv har en betydelig maktposisjon. Hun unnlater dessuten å nevne at flertallet hun representerer, både har fylkesordføreren og ordførere i 24 av de 26 kommunene i Oppland. Blant dem er det 18 menn og 7 kvinner. Hva med å rydde i eget hus?

Jeg tilhører en generasjon menn som alltid har fått høre at vi skal la kvinner slippe til. Jeg tilhører også den første generasjon menn, som med største selvfølge anerkjenner at kvinner er like dyktige som menn i sine respektive kompetansefelt. Som barn av 70-tallet, representerer jeg også den første generasjonen der kvinner har hatt like gode muligheter som menn. På grunn av sterke mødre som brøytet vei. Og på grunn av fedre som ikke bare lot det skje, men som innså det åpenbare i at deres døtre skulle ha samme muligheter som dem selv.

Det at andelen kvinner i lederroller og posisjoner er økende, skyldes i stor grad at min generasjon menn har gitt rettmessig plass for kvinnene. Det har selvsagt vært en kamp, det har vært en modningsprosess, og det har tatt lang tid. Vi er ikke engang helt i mål, men de generasjonene før oss der menn var klart overrepresentert, er i ferd med å fases ut.

Utviklingen har gått i riktig retning i lang tid, og det finnes vel ingen arenaer som er mer åpen for alle enn politikken, ingen arenaer som er mer gjennomregulert for å sikre sammensatt representasjon. Jeg er bekymret for den retorikken Kolbjørnshus representerer. Dersom unge menn får høre at de er uønsket i politikken så snart de blir litt voksne, er vi på ville veier. Det må gå an å snakke fram stemmer man mener er underrepresentert uten å stigmatisere, uten å fortelle noen at de må tøyle sitt engasjement.

Jeg vil ha dette engasjementet, jo flere som bidrar, jo bedre. Jeg bryr meg ikke om det er menn eller kvinner, unge eller gamle, mørke eller lyse, skjeive eller streite. Alle har en verdi. Jeg tror det beste i oss dyrkes fram ved at vi heller utfordrer hverandre. I Høyre er mangfold en verdsatt kvalitet. Mangfold gror best der man velger å inkludere, ikke ved å ekskludere.

Det er nemlig noen faktorer som kjennetegner oss mellom 40 og 50 som kan forklare at det er mange av oss i politikken. For det første er det svært mange av oss i befolkningen generelt. Vi er etterkrigsgenerasjonens barnekull. Vi har skaffet oss en solid livserfaring. De fleste av oss er i en stabil livssituasjon. Mange er ferdig med små barn, og har mer ledig tid, samtidig som vi fortsatt har nok energi til å engasjere oss i noe som er større enn oss selv. En viss overrepresentasjon henger sammen med noe så enkelt som at det er svært god tilgang på kandidater.

Kolbjørnshus problematiserer også dette at enkelte deler av politikken er mannsdominert, for eksempel innen samferdsel. Her tar Kolbjørnshus tak i et gammelt kvinnesaksmantra, der det nobleste man kan gjøre er å velge utradisjonelt. Jeg mener det er lite som har skadet kvinnesaken mer enn dette evinnelige maset om at kvinner må velge som menn for å bli vellykkede og respekterte. Hvor blir det da av mangfoldet, og hva slags budskap formidler man til de som ønsker å velge tradisjonelt?

Helt siden ungdommen har jeg vært opptatt av at verdien vi skal strebe etter er likeverd, ikke likhet. I en verden der likeverd er førende, er det ingen verdens ting galt i å følge sitt interessefelt og velge tradisjonelt. Det som er feil, er når man konsekvent snakker ned tradisjonelle kvinnevalg. Det bidrar ikke til å gjøre dem mer attraktive, hverken for kvinner eller menn. Det som er feil, er å presse unge kvinner og menn inn i roller de ikke er komfortable med. La dem blomstre og utvikle seg i den retningen som passer dem best som individer, ikke som kjønn.

Norge fikk nettopp sin første kvinnelige utenriksminister. Også jeg lot meg rive med en stund, helt til jeg kom på at vi har både kvinnelig statsminister og kvinnelig finansminister. Det er ikke lenger noe unikt i Norge å være kvinne og inneha krevende verv, rett og slett fordi det ikke er spesielt unikt å være kvinne. At det har blitt slik, er en berikelse for oss alle. Selv om noen fremdeles må være først, håper jeg Ine Marie Eriksen Søreide vil bli husket fordi hun er god når fasit gjøres opp en gang i framtiden, ikke fordi hun tilfeldigvis var første kvinne.

Hvis vi skal skape en ny likestillings- og mangfoldskultur, er det kanskje langt flere enn hvite menn som pusher 50 som må vike plass. Kanskje er fremadstormende kvinner i 30-åra den neste gruppen som må tre litt til side? Har du tenkt på det, Kolbjørnshus?

I politikken er det mange hensyn å ta, nettopp for å sikre mangfold. Like fullt håper jeg for min egen del at jeg har fått tillit fordi noen har sett at jeg duger, ikke fordi jeg er hvit mann som pusher 50. Og jeg lover – når det kommer utfordrere som er bedre enn meg, viker jeg gjerne plassen. For meg er politikken viktigst, ikke personene som til enhver tid har posisjonene. Det gjelder ikke minst når det kommer til meg selv.

Ikke gjør meg til et problem på grunn av mitt kjønn og min alder, Kolbjørnshus.

Publisert som svarinnlegg til Anne-Marte Kolbjørnshus sitt innlegg med samme tittel i Opplands-aviser

Stemmefiske med bredbånd som agn

Posted by

I følge SSB var det 67464 faste private bredbåndsabonnement i Oppland i første kvartal i år. Av disse har noe over halvparten et tilbud som ikke er tilfredsstillende, i tillegg til drøyt 4.000 husstander som ikke har noe tilbud i det hele tatt. Tore Hagebakken og Rigmor Åserud har turnert Oppland og gjort det de er best til, nemlig å bekymre seg. Denne gangen er de bekymret over bredbåndstilbudet.

Arbeiderpartiet foreslår en nasjonal satsing i NTP på 6 milliarder over 12 år, eller 500 millioner i året, for å bygge ut fiberbredbånd. Når Arbeiderpartiet nå foreslår å bruke mer enn det dobbelte enn de selv har foreslått i sine alternative budsjett denne perioden, og fire ganger så mye som de bevilget i gjennomsnitt sist de satt i regjering, vitner det om overbudspolitikk.

Like fullt er det fånyttes. For å sette det litt i perspektiv: I fjor ble det bygd fiber til 132 abonnenter i Valdres. Prislappen kom på 80 tusen kroner per tilkoblet husstand, eller 50 tusen per potensiell kunde. Hvis man skal bygge fiber til samme kostnaden i resten av fylket, snakker vi om rundt to milliarder kroner før vi er i mål – i Oppland alene. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kommer i mål. Dermed kan Hagebakken og Åserud bekymre seg like mye om fire, om åtte, og om tolv år.

Høyre har et langt mer offensivt mål. Høyre vil at 90% av husstandene skal ha et tilbud på 100 Mbit/s innen 2020. Vi skal fortsatt forsere utbygging av fiberbasert bredbånd i hele landet, men vi må også i økende grad satse på mobile løsninger. Fremtidens bredbånd er nemlig ikke stedbundet, men personlig og mobilt.

Teknologien utvikler seg fort. Det er en av årsakene til at store selskap som Google har gitt opp fibersatsingen sin i langt mer folkerike områder enn Oppland. Det er også årsaken til at Høyre, i tråd med bransjens ønsker, vil holde bredbånd utenfor den langtidsplanen NTP er.

Det å bevilge mest penger er ikke alltid den beste løsningen. Ett av grepene Høyre gjør, er å redusere utbyggingskostnadene ved å forenkle regelverk. Det har mye å si, siden kommersielle utbyggere investerer 30 ganger mer enn det gis i statlige subsidier årlig. Vi har allerede innført en ny nasjonal graveforskrift, som Telenor sier vil redusere utbyggingskostnadene med inntil 25%. Dette er politikk som virkelig betyr noe!

Oppland trenger visjonære politikere som søker bedre løsninger, i stedet for å klore seg fast i gårsdagens.

Leserinnlegg i flere Oppland-aviser

Veteranplan

Posted by

Innlegg i kommunestyret, 4. mai 2017 i interpellasjonsdebatt om veteranplan.

Ordfører!

“For alt vi har. Og alt vi er.” 

Dette er forsvarets motto. Det oppsummerer alt forsvaret er til for: De opplagte – “For alt vi har”, å verne om alt vi har som nasjon. Det å forsvare våre territoriale interesser og eiendeler. 

Et sterkt forsvar handler ikke bare om millitær slagkraft. “Og alt vi er” handler om å forsvare alt vi står for, summen av våre verdier, holdninger og prinsipper. Det handler om retten til å tro, mene og si det vi vil. Det handler om helt grunnleggende forutsetninger for et fritt demokratisk samfunn. Det handler om viljen til å bekjempe urett.

Om noen få dager markerer vi veterandagen, 8. mai. Jeg pleier å markere den med å heise flagget til ære for vår frihet, og alle som har bidratt til den. I tillegg pleier jeg å ta turen til Lakkegata i Tisleidalen og sette ut et flagg ved bautaen til Nils Slåttos minne.

Det er ikke stort. Som politikere kan vi gjøre mer. For tiden er det over 100 veteraner i Valdres, 50 av dem bor i Nord-Aurdal kommune. Vi skylder dem mer enn en takk og en markering. Prisen den enkelte soldat betaler, kan være høy. Vi skylder dem et apparat som er klare til å ta imot dem, med det de måtte behøve, når de kommer hjem etter endt tjeneste for Norge. 

Den norske staten sender hvert år et stort antall soldater til konfliktområder. Siden andre verdenskrig har mer enn 100.000 norske soldater deltatt i mer enn 40 land. Dette er vårt samfunns bidrag til fred. Dette er et bidrag som også forplikter det norske samfunnet.

Våre soldater gjør en stor innsats for å bidra til økt sikkerhet og stabilitet. De blir stasjonert i områder med uro og konflikt. Soldatene løser vanskelige oppdrag i land med store utfordringer. De utsetter seg selv for sterke inntrykk og belastninger.

For de aller fleste har utenlandstjenesten vært en positiv opplevelse. Undersøkelser av omkring 15.000 norske soldater som har tjenestegjort i Libanon og Afghanistan, viser at 85-90 prosent av de som svarte på undersøkelsene kom hjem med litt eller ingen belastninger. Libanon-undersøkelsen fra 2016 viste at omkring 13 prosent av de som svarte fremdeles opplevde stress som følge av tjenesten. Afghanistan-undersøkelsen fra 2012 viser at 28 prosent av de som svarte har et alkoholforbruk som defineres som risikofylt eller skadelig.

Den rød-grønne regjeringen etablerte handlingsplanen «I tjeneste for Norge», en plan som er videreført av dagens regjering. Syv departementer er involvert i planen, som inneholder 126 tiltak. En av anbefalingene er at det etableres kommunale handlingsplaner for veteraner.

En veteranplan handler ikke bare om soldaten som har vært ute på vegne av Norge, men også om soldatens ektefelle og barn. I mange tilfeller rammes også disse og annen familie av stresset og de sterke opplevelsene som følger med tjenesten for Norge.

Jeg håper derfor at ordfører og kommunestyret kan støtte mitt forslag om at det etableres en veteranplan i Nord-Aurdal kommune, og fremmer følgende forslag til vedtak:

Kommunestyret ber om at det utarbeides en veteranplan for Nord-Aurdal kommune med utgangspunkt i Forsvarets veileder «Grunnlag for utvikling av kommunal veteranplan».

Ordførerens svar:

Nord-Aurdal har gjennom kommunal planstrategi 2016-2019 vedtatt en prioritering og omfang av planoppgavene for valgperioden. Dersom kommunen skal etablere en vetaranplan, bør kommunestyret i neste valgperiode gjøre en slik prioritering.

Ordføreren nevnte også at det er felles veteranmarkering for Valdreskommunene 8. mai.

Min oppfølging:

I fjor fant kommunestyret rom for å lage en tiltaksplan mot barnefattigdom som ikke lå i planstrategien. En viktig og riktig plan. En veteranplan er på samme måte både viktig og riktig, og veilederen fra Forsvaret bør gjøre det til en overkommelig oppgave.

Markeringer er fint – og viktig. Men det er ikke det viktigste. Det handler ikke først og fremst om store nye tiltak. Det handler om bevisstgjøring og å sette de tiltakene vi allerede har i system.

Siden virkemiddelappapratet i stor grad er regionalt, kunne ordføreren tenke seg å ta initiativ til en regional veteranplan? Eller mener ordføreren veteranene ikke er verdig en slik plan?