Rikspolitikk

Retten til en verdig død

Posted by

Den svenske forfatteren Per Olof Enquist skrev: «En dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi leve». Det høres kanskje rart ut, men aktiv dødshjelp handler ikke om den ene dagen man skal dø. Det handler mest om de andre dagene, de som kommer før døden.

Det er sikkert flere enn meg som ble rørt av Inger Staff-Poulsens kronikk i Dagbladet den 2. februar i år. Inger hadde levd med kreft i fem år, da døden innhentet henne. Det siste hun ønsket seg i livet, var å ta regi over sin egen død, med sine nærmeste rundt seg.

Det hun ønsket var så nært, så vakkert, så gjennomtenkt. Jeg gråt.

Men Inger ble frarøvet dette. For aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge. I stedet valgte Inger å ta sitt liv alene, på pasienthotellet til Radiumshospitalet. Også dette ble hun frarøvet. For hun ble oppdaget, og overlevde. Etter en uke på sykehus, ble hun utskrevet og sendt hjem. Neste dag, i sin første ensomme stund, gikk hun ut i låven og endte livet sitt der.

Jeg gråt igjen.

Ingers historie viser alt for tydelig hva som er feil med å si nei til aktiv dødshjelp. Det er ikke bare å frarøve folk en verdig død. Det er også å frarøve folk en verdig siste fase i livet. En fase som kunne vært full av kjærlighet, blir i stedet fylt av tungsinn.

Det har blitt hevdet – at det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring. Det er feil.

Det tristeste med Ingers fortelling, er at hun ikke kunne snakke med legen sin og legge en god plan for sin siste tid på jorden. Ikke fordi det Inger ønsket er etisk forkastelig, men fordi det er ulovlig.

Like trist er lærdommen: Hvis du ønsker regien over din egen død, må du ikke si det til noen. Og du må utføre det mens du enda kan. Før du blir avhengig av hjelp. Før du har brukt opp dine gode dager.

Inger ønsket å dø med sine kjære rundt seg, men måtte gjennomføre sin død i ensomhet. Ikke én, men to ganger. Det er uverdig.

Et av de viktigste argumentene mot aktiv dødshjelp, er at det er vanskelig å regulere. Det mener jeg er passivt. Ja, det er vanskelig, men slett ikke umulig. De fleste som mener dette, går langt i å likestille aktiv dødshjelp med assistert selvmord.

Jeg mener det er et viktig skille. Aktiv dødshjelp er et alternativ til palliativ (symptom- og smertelindrende) behandling ved livets slutt. Når det ikke finnes noen kur, ikke noe håp, bare en utsettelse av det uunngåelige.

Manglende livsvilje er noe annet. Det kan vi behandle. Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp, men tydelig nei til assistert selvmord. Da faller også argumentene om at enkelte grupper skal føle seg presset til aktiv dødshjelp bort. Aktiv dødshjelp er ikke for dem.

Et annet viktig argument er at det står i motsetning til det leger er lært opp til – å lege og forlenge liv lengst mulig. Da spør jeg: Hvem var det som bestemte at det er det etisk riktige?

Vanetenking er farlig, selv når intensjonene er edle. De siste tiårene har legevitenskapen tatt kvantesprang. I dag er det mulig å forlenge liv nesten inn i evigheten. Er det fortsatt riktig å forlenge liv lengst mulig, bare fordi vi kan?

Hvem skal ha definisjonsmakten? Det er ikke et medisinsk, men et politisk ansvar. Det er på høy tid å ta en etisk debatt.

Det er i Høyres nye prinsipprogram vi skal ta stilling til aktiv dødshjelp. Det er et viktig dokument, som vil være førende for Høyres politikk de neste ti årene. Det ligger implisitt i forslaget til at det å gå imot aktiv dødshjelp står i kontrast til det vi ellers mener: «Høyre mener alle har rett til en verdig død, men sier nei til aktiv dødshjelp.»

Det er det ene lille ordet «men» som sladrer. Dette er ikke i tråd med verdier vi vanligvis holder høyt.

Avgrensingen er et betydelig inngrep i valgfriheten. For hvem er det som skal definere hva en verdig død er? Det er selvsagt noen objektive kriterier, men det er også mange høyst subjektive. Hvis vi vedtar dette, bryter vi men retten til en verdig død hver eneste gang vi avviser de subjektive kriteriene. Enda viktigere, vi bryter med retten til et verdig liv.

Vi er et parti som mener det er grenser for politikk. Vi er et parti som tror på frihet under ansvar. Vi er et parti som hegner om valgfrihet og individets rettigheter. Jeg er opptatt av at dette ikke bare skal være fyndord uten substans.

Jeg vil ikke være en medgangssupporter, en som snur ryggen til når det blir vanskelig. Min tro på individets rett til å ta egne valg for sitt liv, gjelder helt inn i døden.

I motsetning til noen andre helsevalg vi tillater, som for eksempel vaksinasjon, er aktiv dødshjelp er et høyst personlig valg. Et valg man tar for seg selv og ingen andre. Grensen for politikk er grundig passert.

Jeg kommer tilbake til Per Olof Enquist. «En dag skal vi alle dø. Men alle andre dager skal vi leve». De fleste av oss våkner ikke om morgenen og velger å leve eller dø. Det er noe vi slipper å tenker på.

Men den dagen kan komme, at vi med god grunn ønsker å dø. Kanskje ikke i dag, men snart. La oss gi dødssyke den samme friheten til å velge å leve. En dag til. En uke. En måned.

Aktiv dødshjelp er aktiv livshjelp, fordi det gir en absolutt trygghet om en verdig død når tiden er moden.

Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp.

Stemmefiske med bredbånd som agn

Posted by

I følge SSB var det 67464 faste private bredbåndsabonnement i Oppland i første kvartal i år. Av disse har noe over halvparten et tilbud som ikke er tilfredsstillende, i tillegg til drøyt 4.000 husstander som ikke har noe tilbud i det hele tatt. Tore Hagebakken og Rigmor Åserud har turnert Oppland og gjort det de er best til, nemlig å bekymre seg. Denne gangen er de bekymret over bredbåndstilbudet.

Arbeiderpartiet foreslår en nasjonal satsing i NTP på 6 milliarder over 12 år, eller 500 millioner i året, for å bygge ut fiberbredbånd. Når Arbeiderpartiet nå foreslår å bruke mer enn det dobbelte enn de selv har foreslått i sine alternative budsjett denne perioden, og fire ganger så mye som de bevilget i gjennomsnitt sist de satt i regjering, vitner det om overbudspolitikk.

Like fullt er det fånyttes. For å sette det litt i perspektiv: I fjor ble det bygd fiber til 132 abonnenter i Valdres. Prislappen kom på 80 tusen kroner per tilkoblet husstand, eller 50 tusen per potensiell kunde. Hvis man skal bygge fiber til samme kostnaden i resten av fylket, snakker vi om rundt to milliarder kroner før vi er i mål – i Oppland alene. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kommer i mål. Dermed kan Hagebakken og Åserud bekymre seg like mye om fire, om åtte, og om tolv år.

Høyre har et langt mer offensivt mål. Høyre vil at 90% av husstandene skal ha et tilbud på 100 Mbit/s innen 2020. Vi skal fortsatt forsere utbygging av fiberbasert bredbånd i hele landet, men vi må også i økende grad satse på mobile løsninger. Fremtidens bredbånd er nemlig ikke stedbundet, men personlig og mobilt.

Teknologien utvikler seg fort. Det er en av årsakene til at store selskap som Google har gitt opp fibersatsingen sin i langt mer folkerike områder enn Oppland. Det er også årsaken til at Høyre, i tråd med bransjens ønsker, vil holde bredbånd utenfor den langtidsplanen NTP er.

Det å bevilge mest penger er ikke alltid den beste løsningen. Ett av grepene Høyre gjør, er å redusere utbyggingskostnadene ved å forenkle regelverk. Det har mye å si, siden kommersielle utbyggere investerer 30 ganger mer enn det gis i statlige subsidier årlig. Vi har allerede innført en ny nasjonal graveforskrift, som Telenor sier vil redusere utbyggingskostnadene med inntil 25%. Dette er politikk som virkelig betyr noe!

Oppland trenger visjonære politikere som søker bedre løsninger, i stedet for å klore seg fast i gårsdagens.

Leserinnlegg i flere Oppland-aviser

Jo, takk som byr

Posted by

 

Er det flere enn meg som husker huldretussene? Disse små underjordiske vesenene fra Ronja Røverdatterfilmen? De som gikk rundt og gjentok seg selv hele tiden; «hvorfor det, da» og «hvorfor gjør hun det på den måten»?

Jeg tenker på dem hver gang jeg hører arbeiderpartifolk sier «for lite, for sent». Nå sist Tore Hagebakken. For hvem var det som sov i timen da Norge hadde sine gullår? Hvem var det som lot være å investere i nye bein å stå på da oljepengene rant inn i statskassa?

I åtte år i opposisjon advarte vi mot de endringene som vi visste ville komme. Vi fortalte om de omstillingene og reformene vi visste var nødvendige. Da vi inntok regjeringskontorene igjen, satte vi i gang et offensivt reformarbeid som fortsatt pågår med full styrke.

Det er ikke så rent lite frekt å kalle det «for lite, for sent». Ikke la noen fortelle dere noe annet: Regjeringens økonomiske politikk virker nå kraftig for å bremse og stabilisere arbeidsledigheten. De siste to månedene har ledigheten sunket litt.

Regjeringens politikk består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det er dette vi bruker oljepengene på. 5 milliarder brukes på ekstraordinære kortsiktige tiltak i år for å bremse ledigheten. Tiltak som ikke bidrar til varige utgiftsøkninger. I tillegg kommer de langsiktige tiltakene – investeringer i infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og nye fremtidsrettede arbeidsplasser gjennom blant annet skatteletter.

Det er en feilaktig påstand Arbeiderpartiet kommer med når de sier de hadde en pakke som var tre milliarder større enn regjeringens i fjor høst. For det de utelater å fortelle er at de ville finansiere den med skatteøkninger til norske bedrifter som i sum var større enn tiltakspakken. Alle skjønner at det er et dårlig forslag hvis jeg sier «nå skal du betale meg 500 kroner ekstra i skatt, så skal du få 300 tilbake i tilskudd som du kan investere slik jeg vil».

Men det blir verre. Opplandsrepresentanten Hagebakken glemmer også å fortelle at de som skulle skattlegges hardere var arbeidsplassene på innlandet, slik at kriserammede bedrifter sør- og vestlandet kunne få kortsiktige og målrettede tiltakspakker. Det er dette Arbeiderpartiet i fullt alvor mener skal skape flere arbeidsplasser.

En annen ting Arbeiderpartiet mener er smart, er å pøse penger inn i flere offentlige arbeidsplasser. Før helga kom det en rapport Arbeiderpartiet hadde bestilt, som viste at det var opptil 70 ganger enklere å skape nye kortsiktige offentlige arbeidsplasser enn å skape nye langsiktige private. Det de glemte var å presisere at arbeidsplassene helst skulle være lønnsomme, slik at de kan bidra til å sikre velferden i årene som kommer. Det de beviste, var at det er enklere å bruke penger enn å tjene dem.

Jo, takk som byr, Hagebakken. Jeg står over.

 

Dette innlegget var svar til Tore Hagebakken (stortingsrepresentant Oppland AP) og Marianne Marthinsen (finanspolitisk talsperson i AP), og ble sendt til flere aviser i Oppland denne uka.

Mulighetsseminar

Posted by

Som et ledd i programprosessen fram mot Stortingsvalget 2017, avholdt vi et Mulighetsseminar i dag. Dette var min åpningstale.

Jan P. Syse sa: «Det er ikke nok å stå opp om morgenen, man må våkne også.» Det er godt å se at noen har etterlevd dette postulatet og tatt turen hit i dag.

Jo Benkow sa: «Det enkleste og det makeligste for enhver regjering ville være å la alt fortsette som før.»

En av de største feilene vi gjorde sist vi var i regjering, var at vi glemte å utvikle ny politikk. Derfor har det har vært en bevisst strategi fra dag én i dette regjeringsprosjektet at vi hele veien skulle bygge ny politikk. Det er derfor vi av og til ser soloutspill fra Høyre-politikere. Det er noe partiledelsen har oppfordret til, selv om det kan føre til noe støy for regjeringen.

Vi har lykkes godt – faktisk så godt at vi opplever en presse som synes det er interessant at to Høyrepolitikere kan møtes til debatt på radio og TV. Vi har en reformvillig regjering som på langt nær er mett, og som tåler å stå i stormen.

Regjeringen Stoltenberg gikk i en felle der farten i det politiske prosjektet avtok raskere enn de rakk å bytte ut statsråder. Man kan selvsagt argumentere med at de aldri hadde noen fart, ei heller noe prosjekt. Men om så er: Arbeiderpartiet har enda ikke kommet seg over kneika og begynt å utvikle ny politikk. Når vi sier de vingler i mange spørsmål, så er det nettopp fordi de ikke har inntatt noe standpunkt og kommuniserer flere budskap samtidig. Det er faktisk ikke noe nytt. «Nå vil jeg bruke Jagland-metoden med å være bevisst uklar», sa Jan Pedersen.

Høyre er et grasrot-parti, der det spirer og gror. Og for at det skal fortsette å gro, må man gjødsle. Det gjør vi i dag: For i dag deltar dere i Norges viktigste politisk verksted.

Formålet med dagen er å stille dere noen spørsmål på vegne av programkomiteen, slik at programkomiteen kan være tydelige i sitt forslag. Vi skal forsøke å sette dere i stand til å mene noe om disse spørsmålene. Så skal vi lytte til dere, og lage et felles innspill fra Valdres-foreningene. I løpet av programprosessen har dere også fått mulighet til å svare individuelt via en såkalt «Questback».

Carl Joachim Hambro sa:
«Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag.»

Det er akkurat det vi skal gjøre i dag. Vi skal være med å bygge fremtiden. En fremtid med muligheter for alle.

Velkommen til Mulighetsseminar!