Author: Vegard Riseng

Regionreformen – veien videre for Oppland

Posted by

Innlegg i fylkestinget 14. desember 2016

Fylkesordfører,
i blant lurer jeg på om jeg er i en barnehage, der fylkeskommunen er ei av mange sandkasser. I hver av sandkassene sitter det en gruppe barn og pludrer med sitt. Det er jo et litt søtt bilde, og så lenge barna får sitte i fred, er det ikke så mye styr med dem heller.

Personalet turer frem og tilbake mellom sandkassene. Noen har ansvaret for sandslottene i den det står Oppland på, noen for vollgravene i den det står Hedmark på, og noen har litt ansvar for fjerning av hundemøkk i begge to. For noen få av sandkassene har til og med forskjellige ansatte delt ansvaret for snyting av neser.

Det er ganske åpenbart at dette ikke er en rasjonell måte å drive barnehager på. Derfor ble det foreslått å slå sammen flere sandkasser til noen som var litt større, slik at barnehagetantene og onklene kunne forholde seg til én sandkasse hver. Det virker jo fornuftig.

Men tror du ikke at barna setter seg på bakbeina? Joda, det unisone kravet synes å være at «hvis vi ikke får et større utvalg av leker å leke med, er det ingen vits å leke på et større område». Og ikke bare det, men lekene må være på plass først.

Vi må ikke glemme hva som er formålet med regionreformen: Å få bedre samsvar mellom regionalt folkevalgt nivå og regional stat.

Når man velger å gjøre noe med det regionale folkevalgte nivået, er det fordi det er her man finner den minst rasjonelle inndelingen. Så enkelt er det faktisk.

Hva med oppgavene? Det er ingen usikkerhet. De nye regionene vil erstatte fylkeskommunene, og overta de oppgavene fylkeskommunene har i dag. Dernest vet vi at ingen ting er statisk, og oppgaver og ansvarsområder vil endre seg over tid. Det er litt opp til oss selv. Jeg mener at enhver oppgave det offentlige skal løse, skal løses på det laveste funksjonelle myndighetsnivå. Det er en forventning og en ambisjon jeg kan støtte.

Denne reformen bør vi være med på. Vi bør ha som utgangspunkt å slå sammen Oppland og Hedmark.

Her har vi to fylker som er nærmest like, og som driver med det samme, på samme måte. Bare med den lille forskjellen at ved å drive to som to fylkeskommuner i stedet for én, driver vi dyrere enn nødvendig.

Som folkevalgte er det vårt ansvar å forvalte skattebetalernes penger på beste mulige måte. I denne saken betyr det å si ja til innlandet.

Lærerløse timer, igjen

Posted by

Spørsmål til fylkesordfører Even Aleksander Hagen i Fylkestinget 11. oktober 2016:

Fylkesordfører

Enkelte temaer er tilbakevendende i politikken, men dette burde ikke være ett av dem.

På Fylkestinget i februar spurte jeg om lærerfravær med bakgrunn i en bekymring fra Elevorganisasjonen i Oppland. Når jeg nå står her igjen og spør om det samme, er det fordi vi har mottatt signaler fra elever og foresatte om at det fortsatt er mange lærerløse timer. Mye tyder med andre ord på at situasjonen ikke har blitt bedre.

Vi stiller, med rette, krav til elevene om at de må delta i undervisningen. Da må vi også følge opp, og gi elevene den undervisningen de har krav på.

I februar sa fylkesordføreren at fylkesrådmannen bes om å kartlegge omfanget av vikarbruk og lærerløse timer, og at dette legges fram for komité for opplæring og kultur. Dette har enda ikke skjedd. Jeg spør derfor igjen om omfanget av lærerfravær.

Jeg ønsker å vite hvor stort fraværet er på de enkelte skolestedene, og hva som blir gjort for å redusere fraværet. Jeg vil også vite hvor mange undervisningstimer til når i år som har vært lærerløse, altså uten tilstedeværelse av faglærer eller kvalifisert vikar.

 

Fylkesordførerens svar:

Representanten Vegard Riseng fra Høyre tar på nytt opp lærerfravær og lærerløse timer i videregående opplæring. Skoleeier har ansvar for å sikre at elevene får den undervisningen de har krav på, og det er sjølsagt fylkesordfører opptatt av at vi løser på en god måte.

Fylkesopplæringssjefen har tatt opp temaet flere ganger i sin dialog med skolene. Alle skoler har rutiner for å sikre at elevene får de timene de skal ha også når læreren blir syk og gjør det som er mulig for å unngå lærerløse timer.

Definisjonen på en lærerløs time er en time der elevene ikke har noe som helst oppfølging av en voksen eller noe pedagogisk arbeid blir forelagt elevene i en planlagt undervisningstime.

Det prioriteres alltid å sette inn kvalifisert vikar i tråd med krav om godkjent lærerkompetanse. Det kan imidlertid være vanskelig å skaffe kvalifisert vikar dersom det gis beskjed like før første time om at lærer er syk eller lærer plutselig må gå hjem grunnet egen akutt sykdom eller barn som må hentes av samme årsak.

Dersom det ikke er mulig å skaffe en kvalifisert vikar, settes timen i gang av en annen lærer eller avdelingsleder. Elevene kan for eksempel få oppgaver som gjøres og leveres elektronisk til syk/fraværende læreren etter timen.

Ved fravær som er planlagt i god tid, skal det settes inn vikar. Dersom det ikke er mulig å sette inn vikar, kan dette også løses ved at undervisningstimer blir flyttet til andre tidspunkt, slik at faglærer selv kan ta igjen timene.

Elevenes sikkerhet ligger alltid til grunn i vurderingen. Opplæring som for eksempel foregår i verksteder, kjøkken, spesialrom og på tilrettelagt avdeling skal aldri gjennomføres uten lærer.

Det er gjennomført en kartlegging av lærerløse timer hittil i skoleåret. De fleste skolene rapporterer at lærerløse timer bare forekommer unntaksvis. Vi ser imidlertid at noen skoler kan forbedre rutiner for å sikre best mulig kvalitet i timene ved akutt lærerfravær.

Fylkesordfører ber fylkesopplæringssjefen følge opp dette videre i sin dialog med de aktuelle skolene. Dette er også en tematikk som det er naturlig at Komité for opplæring og kultur blir orientert om.

Even Aleksander Hagen
Fylkesordfører

 

Min oppfølging var at jeg frem til å få denne saken i kommiteen.

Et vennlig råd

Posted by

Jeg vet ikke helt hva Hanne Rime trodde hun svarte på i lørdagens avis. Siden det er adressert til meg, kan jeg likevel konkludere med at hun bommer grovt.

For å rekapitulere: Min kritikk var at posisjonen fatter alle sine beslutninger i gruppemøter, lar være å diskutere i de folkevalgte organene, lukker ørene for argumenter og forslag de ikke kommer på selv, og vedtar egne impulsforslag uten debatt eller utredning. Sjelden har jeg sett en så uforbeholden innrømmelse. Rime svarer ikke på kritikken, hun bekrefter den.

Hun bommer på neste kritikk også. Det er akkurat mangelen på økonomisk styring som kjennetegner et overforbruk. Vedtaket vi gjorde i juni er bare et plaster på et sår som ikke slutter å blø. Kritikken min var at posisjonen ikke engang så det nødvendig å rette opp i det underliggende problemet. Det er alt annet enn å styre mot realistiske budsjetter, det er styringsvegring.

Rime tar glatt på seg æren for det som er bra i denne situasjonen, nemlig at vi har et fond å tære på. Det er posisjonens privilegium å ta på seg æren for alt som virker, selv når det har vært tverrpolitisk enighet om det. Men det er også posisjonen som har det fulle ansvaret for alt som er feil på deres vakt. Det holder ikke å rope etter realistiske budsjetter. Man må ta ansvar for å skape dem. Det har ikke denne posisjonen gjort. Tvert imot har de stemt ned alle forslag som har kommet, og festet lit til at rådmannen skal redde dem nok en gang.

Rime skal få med et vennlig råd som hun kan diskutere på neste partimøte.

Fra posisjon er det kanskje lett å glemme at godt over halvparten av velgerne som stemte ved forrige valg, stemte noe annet enn Arbeiderpartiet. Carl Joachim Hambro sa: «Demokrati betyr slett ikke at flertallet skal herske over mindretallet. Det betyr rett og slett at flertallet tar sine beslutninger med ubetinget hensyn til mindretallets rettigheter.»

Kanskje kunne det vært lurt av Arbeiderpartiet å legge seg dette på minne, og begynne å delta i demokratiet?

Leserinnlegg i Avisa Valdres, 14. juli 2016.

Når posisjonen hverken kan eller vil styre

Posted by

I kommunestyret den 21. juni gjorde vi et vedtak for å sikre at vi skal klare å levere gode tjenester innen helse og omsorg og tilrettelagte tjenester ut året, til tross for enormt overforbruk. Vi har egentlig ikke noe valg. Heldigvis har vi et solid disposisjonsfond slik at vi kan dekke overforbruket uten å kutte kraftig i andre tjenester. Vi har kjøpt oss litt tid.

Både i formannskapet og fra talerstolen i kommunestyret sa undertegnede at det ikke er pengebruken i seg selv som opprører meg mest, men det at det skjer helt uten kontroll. Flere andre kommunestyrerepresentanter samtykket, og flere gav uttrykk for en ukultur i budsjettstyringen.

Første skritt mot et balansert budsjett er å få kontroll på kostnadene. Derfor foreslo jeg at kommunestyret skulle be rådmannen kartlegge behovet for nye stillingshjemler, med tanke på neste års budsjettarbeid. Bare ved å kjenne behovene kan vi vekte dem opp mot hverandre, og en noenlunde forsvarlig bruk av fond. Flere av opposisjonens medlemmer gav tydelig støtte til forslaget, som falt. Dette betyr i realiteten at flertallet har velsignet at tjenestene fremdeles blir drevet med overforbruk. De ser tydeligvis heller ikke noe behov for å gjøre noe med det. Det kan sidestilles med å slippe rattet med begge hender.

Under saken om endring av investeringsbudsjettet, var det forslaget om å utsette bygging av lasterampe på kulturhuset som utløste mest debatt. Rådmannen hadde poengtert at dette investeringsprosjektet ble vedtatt etter forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og ikke var utredet. Etter prosjektering viste det seg at lasterampen ble over dobbelt så dyr som antatt. Rådmannen foreslo derfor å utsette prosjektet til neste år, og se det i sammenheng med andre investeringsbehov på kulturhuset.

I et representantforslag fra Arbeiderpartiet ble det foreslått å bruke investeringsrammen til andre formål på kulturhuset i år, uten noen plan. Venstre foreslo at rammen i stedet skulle tilgodesees kulturformål i 2017. Ved voteringen ble det stemt over Arbeiderpartiets forslag først, mot heftige protester fra opposisjonen. Forslaget fikk flertall med posisjonens stemmer. Deretter ville ordfører at det skulle stemmes over Venstres forslag. Da måtte Fremskrittspartiets representant Diserud forklare ordføreren at selv om vi er politikere, så kan vi fortsatt ikke bruke de samme pengene to ganger. I mellomtiden hadde nok representanten fra Arbeiderpartiet tenkt seg om litt og trakk sitt forslag. Venstres forslag ble vedtatt.

Det er ikke første gang slike saker skjer. Kommunestyremøtene i Nord-Aurdal har en møteledelse preget av «Polsk riksdag«. Posisjonen fatter nesten alle sine beslutninger i gruppemøter, og hverken lytter eller argumenterer i kommunestyret. Når de kommer med forslag, blir de vedtatt prompte uten noen form for utredning. Det etterlatte inntrykk er at posisjonen hverken har en plan eller retning å navigere etter. Det forklarer mangelen på styring.

Leserinnlegg i avisa Valdres 2. juli 2016

Tilbake til fortiden

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 23. juni 2016.

15. juni ble en trist dag for ungdommene som skal ut i videregående opplæring i Oppland de neste årene. Da vedtok Fylkestinget en ny finansieringsmodell for de videregående skolene i fylket vårt etter et forslag fra flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. En modell som i store trekk er lik den vi gikk bort fra da dagens modell ble innført i 2004. En modell som er skreddersydd for å sikre få tilbud, til få elever, i små klasser, på små skoler. Det som er trist, er at dette vil gå på bekostning av de mangfoldige tilbudene, til de mange elevene, i de større klassene, ved de større skolene.

Vedtaket er en oppfølging av en annen trist sak for ungdommen, nemlig dimensjoneringen av videregående utdanning fra desember. Sammen tegner de to vedtakene et bilde av en langt sterkere politisk styring av tilbudet til ungdommene. Resultatet er at bredden i tilbudet for fylket under ett blir langt smalere enn det kunne ha vært. Elevene får færre forskjellige tilbud å velge mellom, og det er i større grad politisk styrt hvilken skole man får gå på. Dette er et markant skritt vekk fra fritt skolevalg i videregående opplæring.

Formålet med finansieringsmodellen er å skape forutsigbarhet for skolene ved å sikre full finansiering av klasser man vedtar å opprette. Tanken bak er at en klasse koster det samme uansett hvor mange elever man har i den, dermed må finansieringen følge klassene man vedtar å opprette.

Det høres jo flott ut, men medaljen har en ufin bakside. Problemet de små skolene sliter med, er at de har for få elever, og det er ingen bedring i sikte. Elevtallet i Oppland er synkende, og det synker raskest ved flere av de minste skolene. Det kan man ikke løse med finansieringsmodeller. Det må strukturelle endringer til, som flertallet hverken har vilje eller evne til å gjøre noe med.

Budsjettene blir ikke større av at man fordeler pengene på en annen måte. Færre elever vil tvert imot føre til lavere budsjetter og enda større behov for tøffe prioriteringer. Dette skjer samtidig med at samfunnet rundt oss, inkludert den videregående utdanningen, blir stadig mer spesialisert. En finansieringsmodell som er tilpasset fortidens skole, er ikke bærekraftig. Det var derfor det var nødvendig å skifte den ut forrige gang vi hadde en tilsvarende modell.

Mindretallet, som bestod av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne, ønsket å bygge videre på dagens finansieringsmodell. Den har bidratt til en sunn konkurranse mellom skolene i Oppland. Skolene har hatt stor frihet til å skape attraktive tilbud, og de har hatt en stor egeninteresse av å fylle opp klassene. Det har gitt elevene gode tilbud å velge mellom, og skolene har hatt høy produktivitet. Dette taper vi med den nye modellen.

AP, SP, SV og KrF mener konkurranse mellom skolene er en uting. Attraktive tilbud andre steder i fylket bidrar til at elever velger bort nærskolen sin. Det bidrar til å svekke et allerede svakt og synkende grunnlag for de aller minste skolestedene. Derfor slo de samme partiene hardt ned på muligheten til å lage attraktive tilbud. I desember vedtok Fylkestinget at slike tilbud ikke skulle være søkbare. Med et pennestrøk ble ett av de større skolenes fortrinn fjernet under dekke av at tilbudene skulle være like. Det er sosialisme i praksis – likhet ved hjelp av begrensinger.

Flertallet hevder at den nye finansieringsmodellen sikrer at de tilbudene man har vedtatt blir etablert. I dagens modell er det søkningen som avgjør om et tilbud skal opprettes eller ikke. Det mente de samme partiene var for uforutsigbar for skolene. Det er også sosialisme i praksis – systemets behov settes foran formålet det skal tjene.

Finansieringsmodellen som ble vedtatt 15. juni er en massiv skjevfordeling til de minste skolene for å sikre at like tilbud skal kunne opprettes mange steder, uavhengig av elevgrunnlag. Dette kommer på toppen av forrige feilgrep fra det samme flertallet, der Fylkestinget blant annet vedtok at alle skoler skulle være kombinerte studiespesialiserings- og yrkesfagskoler. Begge disse vedtakene drar i samme retning. Det gir mer av det samme til en høyere kostnad. Prisen er mindre bredde i tilbudet i fylket som helhet.

AP, SP, SV og KrF sin skolepolitikk er en ren distriktspolitikk der ungdommen betaler prisen. Det er en svært dårlig skolepolitikk. Dessverre er det å snu ryggen til realiteter, og håpe at det går over, også svært dårlig distriktspolitikk.