Author: Vegard Riseng

Hvite menn som pusher 50

Posted by

Anne-Marte Kolbjørnshus problematiserer i likestillingens navn at «hvite menn som pusher 50» er overrepresentert i politikken. Jeg er en av disse hvite mennene. Riktignok har jeg fremdeles noen få år på meg før jeg «pusher 50», men jeg er nærme nok til å føle meg truffet.

Problemet med Kolbjørnshus sitt utspill, er at det i seg selv er trangsynt og diskriminerende. Underforstått forteller Kolbjørnshus at hvite menn som pusher 50 ikke er berettiget en mening. En slik ytring er i likestillingens navn et like stort problem som det hun forsøker å adressere. Kolbjørnshus underkommuniserer også at hun selv har en betydelig maktposisjon. Hun unnlater dessuten å nevne at flertallet hun representerer, både har fylkesordføreren og ordførere i 24 av de 26 kommunene i Oppland. Blant dem er det 18 menn og 7 kvinner. Hva med å rydde i eget hus?

Jeg tilhører en generasjon menn som alltid har fått høre at vi skal la kvinner slippe til. Jeg tilhører også den første generasjon menn, som med største selvfølge anerkjenner at kvinner er like dyktige som menn i sine respektive kompetansefelt. Som barn av 70-tallet, representerer jeg også den første generasjonen der kvinner har hatt like gode muligheter som menn. På grunn av sterke mødre som brøytet vei. Og på grunn av fedre som ikke bare lot det skje, men som innså det åpenbare i at deres døtre skulle ha samme muligheter som dem selv.

Det at andelen kvinner i lederroller og posisjoner er økende, skyldes i stor grad at min generasjon menn har gitt rettmessig plass for kvinnene. Det har selvsagt vært en kamp, det har vært en modningsprosess, og det har tatt lang tid. Vi er ikke engang helt i mål, men de generasjonene før oss der menn var klart overrepresentert, er i ferd med å fases ut.

Utviklingen har gått i riktig retning i lang tid, og det finnes vel ingen arenaer som er mer åpen for alle enn politikken, ingen arenaer som er mer gjennomregulert for å sikre sammensatt representasjon. Jeg er bekymret for den retorikken Kolbjørnshus representerer. Dersom unge menn får høre at de er uønsket i politikken så snart de blir litt voksne, er vi på ville veier. Det må gå an å snakke fram stemmer man mener er underrepresentert uten å stigmatisere, uten å fortelle noen at de må tøyle sitt engasjement.

Jeg vil ha dette engasjementet, jo flere som bidrar, jo bedre. Jeg bryr meg ikke om det er menn eller kvinner, unge eller gamle, mørke eller lyse, skjeive eller streite. Alle har en verdi. Jeg tror det beste i oss dyrkes fram ved at vi heller utfordrer hverandre. I Høyre er mangfold en verdsatt kvalitet. Mangfold gror best der man velger å inkludere, ikke ved å ekskludere.

Det er nemlig noen faktorer som kjennetegner oss mellom 40 og 50 som kan forklare at det er mange av oss i politikken. For det første er det svært mange av oss i befolkningen generelt. Vi er etterkrigsgenerasjonens barnekull. Vi har skaffet oss en solid livserfaring. De fleste av oss er i en stabil livssituasjon. Mange er ferdig med små barn, og har mer ledig tid, samtidig som vi fortsatt har nok energi til å engasjere oss i noe som er større enn oss selv. En viss overrepresentasjon henger sammen med noe så enkelt som at det er svært god tilgang på kandidater.

Kolbjørnshus problematiserer også dette at enkelte deler av politikken er mannsdominert, for eksempel innen samferdsel. Her tar Kolbjørnshus tak i et gammelt kvinnesaksmantra, der det nobleste man kan gjøre er å velge utradisjonelt. Jeg mener det er lite som har skadet kvinnesaken mer enn dette evinnelige maset om at kvinner må velge som menn for å bli vellykkede og respekterte. Hvor blir det da av mangfoldet, og hva slags budskap formidler man til de som ønsker å velge tradisjonelt?

Helt siden ungdommen har jeg vært opptatt av at verdien vi skal strebe etter er likeverd, ikke likhet. I en verden der likeverd er førende, er det ingen verdens ting galt i å følge sitt interessefelt og velge tradisjonelt. Det som er feil, er når man konsekvent snakker ned tradisjonelle kvinnevalg. Det bidrar ikke til å gjøre dem mer attraktive, hverken for kvinner eller menn. Det som er feil, er å presse unge kvinner og menn inn i roller de ikke er komfortable med. La dem blomstre og utvikle seg i den retningen som passer dem best som individer, ikke som kjønn.

Norge fikk nettopp sin første kvinnelige utenriksminister. Også jeg lot meg rive med en stund, helt til jeg kom på at vi har både kvinnelig statsminister og kvinnelig finansminister. Det er ikke lenger noe unikt i Norge å være kvinne og inneha krevende verv, rett og slett fordi det ikke er spesielt unikt å være kvinne. At det har blitt slik, er en berikelse for oss alle. Selv om noen fremdeles må være først, håper jeg Ine Marie Eriksen Søreide vil bli husket fordi hun er god når fasit gjøres opp en gang i framtiden, ikke fordi hun tilfeldigvis var første kvinne.

Hvis vi skal skape en ny likestillings- og mangfoldskultur, er det kanskje langt flere enn hvite menn som pusher 50 som må vike plass. Kanskje er fremadstormende kvinner i 30-åra den neste gruppen som må tre litt til side? Har du tenkt på det, Kolbjørnshus?

I politikken er det mange hensyn å ta, nettopp for å sikre mangfold. Like fullt håper jeg for min egen del at jeg har fått tillit fordi noen har sett at jeg duger, ikke fordi jeg er hvit mann som pusher 50. Og jeg lover – når det kommer utfordrere som er bedre enn meg, viker jeg gjerne plassen. For meg er politikken viktigst, ikke personene som til enhver tid har posisjonene. Det gjelder ikke minst når det kommer til meg selv.

Ikke gjør meg til et problem på grunn av mitt kjønn og min alder, Kolbjørnshus.

Publisert som svarinnlegg til Anne-Marte Kolbjørnshus sitt innlegg med samme tittel i Opplands-aviser

På kanten av stupet

Posted by

Etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972, skal statsminister Olof Palme ha sagt: «Vi står på kanten av stupet, men nå har vi tatt et stort skritt framover». Det er kanskje ikke det klokeste man gjør når man står på kanten av et stup. Det er fristende å bruke denne glippen som metafor.

Videregående opplæring i Oppland står også foran et stup. I fylkestinget kunne assisterende fylkesrådmann Terje Kind informere representantene om en elevtallsnedgang på 600 elever i fireårsperioden. Dette er dramatisk. For fylkeskommunen, utgjør det et inntektstap i størrelsesorden 70 millioner kroner. Det er med andre ord ikke småpenger.

Det verste er at dette har vi kjent til lenge. Den varslede elevtallsnedgangen var bakgrunnen da den første strategiplanen ble bestilt i 2012. Allerede da innså fylkestinget at man måtte ta strukturelle grep. For de som lurer, det er politikerspråk for å legge ned skoler.

I ettertid har det skjedd lite. Saker som skulle vært behandlet før valget i 2015, ble utsatt fordi den politiske belastningen var for stor. Etter valget har det ikke vært politisk vilje til å ta de nødvendige grepene. Flertallet – som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – har konsekvent gjort vedtak for videregående skole som leder oss stadig lengre ut i uføret. De har med vitende lukket øynene for den utfordringen som ville komme.

Det har ikke manglet advarsler. Mindretallet i komité for opplæring og kultur, har utarbeidet en alternativ strategi basert på en politisk linje vi har stått fjellstøtt på siden 2012. Den inneholder en rekke tiltak for å møte elevtallsutviklingen. Vi tar inn over oss at færre elever betyr at vi må justere skole- og tilbudsstruktur for å opprettholde både en god bredde og kvalitet i videregående opplæring.

Det er klart det gjør vondt, men alternativet er ikke mindre smertefullt. Det innebærer å kutte for de mange, for å opprettholde tilbud for de få. Faktum er at selv ikke de få som blir prioritert vil få et godt nok tilbud.

Flertallet har forlatt en linje der kvaliteten på opplæringen er viktigst, og erstattet den med nærhet til skolen. Ironien går heller ikke tapt i at nærhet skal løses med fjernundervisning. Vi har en annen tilnærming, og mener nærhet defineres i klasserommet, i den daglige kontakten mellom lærer og elev.

Høyre har valgt å stå i den samme politikken over tid. Vi er rede til å ta det politiske ansvaret for de tøffe prioriteringene vi er nødt til å gjøre, for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten i videregående opplæring. Vi ønsker en skole som er økonomisk forsvarlig, med tydelig ledelse, dyktige lærere og gode læringsmiljø. Vi ønsker et faglig bredt tilbud med høy kvalitet, og vi ønsker et tilbud som gir muligheter for alle til å utvikle sine evner og talenter.

Kvalitet har en høy pris, men alternativet er betydelig verre. Flertallet har ikke hatt vilje til å prioritere. Deres kurs har ført til at vi billedlig talt står på kanten av stupet. I fylkestinget på Gran den 18. oktober, bestemte flertallet seg for å ta et langt skritt videre.

Denne gangen er det dessverre ikke en glipp. Hvor mange ungdommer skal få fremtiden sin ofret i fallet?

Vegard Riseng
Fylkestingsrepresentant

Teksten er publisert som leserinnlegg i flere aviser i Oppland

Stemmefiske med bredbånd som agn

Posted by

I følge SSB var det 67464 faste private bredbåndsabonnement i Oppland i første kvartal i år. Av disse har noe over halvparten et tilbud som ikke er tilfredsstillende, i tillegg til drøyt 4.000 husstander som ikke har noe tilbud i det hele tatt. Tore Hagebakken og Rigmor Åserud har turnert Oppland og gjort det de er best til, nemlig å bekymre seg. Denne gangen er de bekymret over bredbåndstilbudet.

Arbeiderpartiet foreslår en nasjonal satsing i NTP på 6 milliarder over 12 år, eller 500 millioner i året, for å bygge ut fiberbredbånd. Når Arbeiderpartiet nå foreslår å bruke mer enn det dobbelte enn de selv har foreslått i sine alternative budsjett denne perioden, og fire ganger så mye som de bevilget i gjennomsnitt sist de satt i regjering, vitner det om overbudspolitikk.

Like fullt er det fånyttes. For å sette det litt i perspektiv: I fjor ble det bygd fiber til 132 abonnenter i Valdres. Prislappen kom på 80 tusen kroner per tilkoblet husstand, eller 50 tusen per potensiell kunde. Hvis man skal bygge fiber til samme kostnaden i resten av fylket, snakker vi om rundt to milliarder kroner før vi er i mål – i Oppland alene. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kommer i mål. Dermed kan Hagebakken og Åserud bekymre seg like mye om fire, om åtte, og om tolv år.

Høyre har et langt mer offensivt mål. Høyre vil at 90% av husstandene skal ha et tilbud på 100 Mbit/s innen 2020. Vi skal fortsatt forsere utbygging av fiberbasert bredbånd i hele landet, men vi må også i økende grad satse på mobile løsninger. Fremtidens bredbånd er nemlig ikke stedbundet, men personlig og mobilt.

Teknologien utvikler seg fort. Det er en av årsakene til at store selskap som Google har gitt opp fibersatsingen sin i langt mer folkerike områder enn Oppland. Det er også årsaken til at Høyre, i tråd med bransjens ønsker, vil holde bredbånd utenfor den langtidsplanen NTP er.

Det å bevilge mest penger er ikke alltid den beste løsningen. Ett av grepene Høyre gjør, er å redusere utbyggingskostnadene ved å forenkle regelverk. Det har mye å si, siden kommersielle utbyggere investerer 30 ganger mer enn det gis i statlige subsidier årlig. Vi har allerede innført en ny nasjonal graveforskrift, som Telenor sier vil redusere utbyggingskostnadene med inntil 25%. Dette er politikk som virkelig betyr noe!

Oppland trenger visjonære politikere som søker bedre løsninger, i stedet for å klore seg fast i gårsdagens.

Leserinnlegg i flere Oppland-aviser

17. Mai-tale

Posted by

Tale til kransenedleggelse ved monumentet over falne fra Valdres 1940-1945, 17. mai 2017

 

Kjære landsmenn!

Gratulerer med dagen!

Nasjonaldagen er en dag for feiring, men også for ettertanke.

«Også vi når det blir krevet,
for dets fred slår leir»

Det høres fredelig ut, men det handler om å være klar for væpnet konflikt. Bjørnson skrev det i fredstid, og i et fremtidsperspektiv. Han spådde at også vi – barn av fedre og mødre som har kjempet for dette landet – skal reise oss i kamp for å sikre dets fred og frihet når behovet melder seg.

Og det har blitt krevet. Det er enda ikke 80 år siden Norge ble okkupert av en fremmed makt.

Hans Majestet kong Haakon den 7. sa det slik i sin radiotale 17. mai 1940: «den 9. april (ble vi) overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Angrepet markerte starten på en mørketid for landet vårt. I kampene som fulgte, var det forholdsvis store tap i Valdres, både sivile og militære. Mange ble skadet.

Kongen oppfordret folket til å stålsette seg:

«Vær forvisset om at det for de kommende slekter, (…) vil være av avgjørende betydning at dere setter alt inn for å bevare Norge som et fritt, selvstendig land.»

I dag er det knyttet usikkerhet til antallet falne fra Valdres, men vi vet at det var mange i forhold til folketallet. De var blant dem som gav sine liv da det ble krevet, slik at vi i dag kan nyte det privilegium å feire enda en nasjonaldag som et fritt land.

Kjære landsmenn – «Også vi når det blir krevet». Det gjelder oss. Vi har et ansvar for å forvalte den gaven som ble skjenket oss.

For det er ikke slik at freden har senket seg for godt. Og det er ikke slik at det kun er i strid freden og friheten kan sikres.

Det er vårt ansvar å bry oss, å bekjempe ekstremisme og farlig tankegods. Det er ikke nok å simpelthen la være å gjøre noe galt, for det motsatte av det å bry seg, det er ikke å hate, men å være likegyldig.

«Hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?»

Dikteren Nordahl Grieg spurte i diktet «Til ungdommen», og svarte:

«Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
Troen på livet vårt,
menneskets verd.»

Det Nordahl Grieg snakket om, kan oppsummeres i ett eneste ord: Tillit!

Hele det norske samfunnet er bygget på tillit. Vårt vern mot mistro, mot ekstremisme, mot terror er ikke å bygge murer men å rive dem ned og bygge broer. Og verktøyet er tillit.

Jeg har lyst til å låne Olemic Thommesens ord:

«Hvordan viderefører vi et samfunn der tilliten er stor, der mangfold verdsettes, og der deltagelse er ønsket?»

Vi må gjøre det gjennom vår egen aktive deltagelse, og ikke redusere oss selv til passive tilskuere. Fremtidens Norge må være et samfunn som vokser på mangfold. Et sted hvor kultur skapes fordi kulturer møtes. Norge skal være et lyttende samfunn! (…)

Kjære landsmenn, det starter med hver og en av oss. Hvilken dag er vel mer perfekt enn selveste 17. mai til å delta i denne nasjonale dugnaden? Spre smil og glede. Kanskje slå av en prat med noen man ikke kjenner så godt, og oppdage at dette var faktisk veldig hyggelig.

For det er her – i møter med andre mennesker man bygger felles kultur og gjensidig tillit. Det er når man ser og blir sett at man skaper menneskeverd. Og som Nordahl Grieg sa det: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred».

Det, kjære landsmenn, er arven vi forvalter. Og for den, er vi evig takknemlig de som ofret alt for Norge.

Norge takker dere.

Takk!

Fotnoter: Hold musepekeren over parenteser i teksten.

Veteranplan

Posted by

Innlegg i kommunestyret, 4. mai 2017 i interpellasjonsdebatt om veteranplan.

Ordfører!

“For alt vi har. Og alt vi er.” 

Dette er forsvarets motto. Det oppsummerer alt forsvaret er til for: De opplagte – “For alt vi har”, å verne om alt vi har som nasjon. Det å forsvare våre territoriale interesser og eiendeler. 

Et sterkt forsvar handler ikke bare om millitær slagkraft. “Og alt vi er” handler om å forsvare alt vi står for, summen av våre verdier, holdninger og prinsipper. Det handler om retten til å tro, mene og si det vi vil. Det handler om helt grunnleggende forutsetninger for et fritt demokratisk samfunn. Det handler om viljen til å bekjempe urett.

Om noen få dager markerer vi veterandagen, 8. mai. Jeg pleier å markere den med å heise flagget til ære for vår frihet, og alle som har bidratt til den. I tillegg pleier jeg å ta turen til Lakkegata i Tisleidalen og sette ut et flagg ved bautaen til Nils Slåttos minne.

Det er ikke stort. Som politikere kan vi gjøre mer. For tiden er det over 100 veteraner i Valdres, 50 av dem bor i Nord-Aurdal kommune. Vi skylder dem mer enn en takk og en markering. Prisen den enkelte soldat betaler, kan være høy. Vi skylder dem et apparat som er klare til å ta imot dem, med det de måtte behøve, når de kommer hjem etter endt tjeneste for Norge. 

Den norske staten sender hvert år et stort antall soldater til konfliktområder. Siden andre verdenskrig har mer enn 100.000 norske soldater deltatt i mer enn 40 land. Dette er vårt samfunns bidrag til fred. Dette er et bidrag som også forplikter det norske samfunnet.

Våre soldater gjør en stor innsats for å bidra til økt sikkerhet og stabilitet. De blir stasjonert i områder med uro og konflikt. Soldatene løser vanskelige oppdrag i land med store utfordringer. De utsetter seg selv for sterke inntrykk og belastninger.

For de aller fleste har utenlandstjenesten vært en positiv opplevelse. Undersøkelser av omkring 15.000 norske soldater som har tjenestegjort i Libanon og Afghanistan, viser at 85-90 prosent av de som svarte på undersøkelsene kom hjem med litt eller ingen belastninger. Libanon-undersøkelsen fra 2016 viste at omkring 13 prosent av de som svarte fremdeles opplevde stress som følge av tjenesten. Afghanistan-undersøkelsen fra 2012 viser at 28 prosent av de som svarte har et alkoholforbruk som defineres som risikofylt eller skadelig.

Den rød-grønne regjeringen etablerte handlingsplanen «I tjeneste for Norge», en plan som er videreført av dagens regjering. Syv departementer er involvert i planen, som inneholder 126 tiltak. En av anbefalingene er at det etableres kommunale handlingsplaner for veteraner.

En veteranplan handler ikke bare om soldaten som har vært ute på vegne av Norge, men også om soldatens ektefelle og barn. I mange tilfeller rammes også disse og annen familie av stresset og de sterke opplevelsene som følger med tjenesten for Norge.

Jeg håper derfor at ordfører og kommunestyret kan støtte mitt forslag om at det etableres en veteranplan i Nord-Aurdal kommune, og fremmer følgende forslag til vedtak:

Kommunestyret ber om at det utarbeides en veteranplan for Nord-Aurdal kommune med utgangspunkt i Forsvarets veileder «Grunnlag for utvikling av kommunal veteranplan».

Ordførerens svar:

Nord-Aurdal har gjennom kommunal planstrategi 2016-2019 vedtatt en prioritering og omfang av planoppgavene for valgperioden. Dersom kommunen skal etablere en vetaranplan, bør kommunestyret i neste valgperiode gjøre en slik prioritering.

Ordføreren nevnte også at det er felles veteranmarkering for Valdreskommunene 8. mai.

Min oppfølging:

I fjor fant kommunestyret rom for å lage en tiltaksplan mot barnefattigdom som ikke lå i planstrategien. En viktig og riktig plan. En veteranplan er på samme måte både viktig og riktig, og veilederen fra Forsvaret bør gjøre det til en overkommelig oppgave.

Markeringer er fint – og viktig. Men det er ikke det viktigste. Det handler ikke først og fremst om store nye tiltak. Det handler om bevisstgjøring og å sette de tiltakene vi allerede har i system.

Siden virkemiddelappapratet i stor grad er regionalt, kunne ordføreren tenke seg å ta initiativ til en regional veteranplan? Eller mener ordføreren veteranene ikke er verdig en slik plan?