Hvite menn som pusher 50

Anne-Marte Kolbjørnshus problematiserer i likestillingens navn at «hvite menn som pusher 50» er overrepresentert i politikken. Jeg er en av disse hvite mennene. Riktignok har jeg fremdeles noen få år på meg før jeg «pusher 50», men jeg er nærme nok til å føle meg truffet.

Problemet med Kolbjørnshus sitt utspill, er at det i seg selv er trangsynt og diskriminerende. Underforstått forteller Kolbjørnshus at hvite menn som pusher 50 ikke er berettiget en mening. En slik ytring er i likestillingens navn et like stort problem som det hun forsøker å adressere. Kolbjørnshus underkommuniserer også at hun selv har en betydelig maktposisjon. Hun unnlater dessuten å nevne at flertallet hun representerer, både har fylkesordføreren og ordførere i 24 av de 26 kommunene i Oppland. Blant dem er det 18 menn og 7 kvinner. Hva med å rydde i eget hus?

Jeg tilhører en generasjon menn som alltid har fått høre at vi skal la kvinner slippe til. Jeg tilhører også den første generasjon menn, som med største selvfølge anerkjenner at kvinner er like dyktige som menn i sine respektive kompetansefelt. Som barn av 70-tallet, representerer jeg også den første generasjonen der kvinner har hatt like gode muligheter som menn. På grunn av sterke mødre som brøytet vei. Og på grunn av fedre som ikke bare lot det skje, men som innså det åpenbare i at deres døtre skulle ha samme muligheter som dem selv.

Det at andelen kvinner i lederroller og posisjoner er økende, skyldes i stor grad at min generasjon menn har gitt rettmessig plass for kvinnene. Det har selvsagt vært en kamp, det har vært en modningsprosess, og det har tatt lang tid. Vi er ikke engang helt i mål, men de generasjonene før oss der menn var klart overrepresentert, er i ferd med å fases ut.

Utviklingen har gått i riktig retning i lang tid, og det finnes vel ingen arenaer som er mer åpen for alle enn politikken, ingen arenaer som er mer gjennomregulert for å sikre sammensatt representasjon. Jeg er bekymret for den retorikken Kolbjørnshus representerer. Dersom unge menn får høre at de er uønsket i politikken så snart de blir litt voksne, er vi på ville veier. Det må gå an å snakke fram stemmer man mener er underrepresentert uten å stigmatisere, uten å fortelle noen at de må tøyle sitt engasjement.

Jeg vil ha dette engasjementet, jo flere som bidrar, jo bedre. Jeg bryr meg ikke om det er menn eller kvinner, unge eller gamle, mørke eller lyse, skjeive eller streite. Alle har en verdi. Jeg tror det beste i oss dyrkes fram ved at vi heller utfordrer hverandre. I Høyre er mangfold en verdsatt kvalitet. Mangfold gror best der man velger å inkludere, ikke ved å ekskludere.

Det er nemlig noen faktorer som kjennetegner oss mellom 40 og 50 som kan forklare at det er mange av oss i politikken. For det første er det svært mange av oss i befolkningen generelt. Vi er etterkrigsgenerasjonens barnekull. Vi har skaffet oss en solid livserfaring. De fleste av oss er i en stabil livssituasjon. Mange er ferdig med små barn, og har mer ledig tid, samtidig som vi fortsatt har nok energi til å engasjere oss i noe som er større enn oss selv. En viss overrepresentasjon henger sammen med noe så enkelt som at det er svært god tilgang på kandidater.

Kolbjørnshus problematiserer også dette at enkelte deler av politikken er mannsdominert, for eksempel innen samferdsel. Her tar Kolbjørnshus tak i et gammelt kvinnesaksmantra, der det nobleste man kan gjøre er å velge utradisjonelt. Jeg mener det er lite som har skadet kvinnesaken mer enn dette evinnelige maset om at kvinner må velge som menn for å bli vellykkede og respekterte. Hvor blir det da av mangfoldet, og hva slags budskap formidler man til de som ønsker å velge tradisjonelt?

Helt siden ungdommen har jeg vært opptatt av at verdien vi skal strebe etter er likeverd, ikke likhet. I en verden der likeverd er førende, er det ingen verdens ting galt i å følge sitt interessefelt og velge tradisjonelt. Det som er feil, er når man konsekvent snakker ned tradisjonelle kvinnevalg. Det bidrar ikke til å gjøre dem mer attraktive, hverken for kvinner eller menn. Det som er feil, er å presse unge kvinner og menn inn i roller de ikke er komfortable med. La dem blomstre og utvikle seg i den retningen som passer dem best som individer, ikke som kjønn.

Norge fikk nettopp sin første kvinnelige utenriksminister. Også jeg lot meg rive med en stund, helt til jeg kom på at vi har både kvinnelig statsminister og kvinnelig finansminister. Det er ikke lenger noe unikt i Norge å være kvinne og inneha krevende verv, rett og slett fordi det ikke er spesielt unikt å være kvinne. At det har blitt slik, er en berikelse for oss alle. Selv om noen fremdeles må være først, håper jeg Ine Marie Eriksen Søreide vil bli husket fordi hun er god når fasit gjøres opp en gang i framtiden, ikke fordi hun tilfeldigvis var første kvinne.

Hvis vi skal skape en ny likestillings- og mangfoldskultur, er det kanskje langt flere enn hvite menn som pusher 50 som må vike plass. Kanskje er fremadstormende kvinner i 30-åra den neste gruppen som må tre litt til side? Har du tenkt på det, Kolbjørnshus?

I politikken er det mange hensyn å ta, nettopp for å sikre mangfold. Like fullt håper jeg for min egen del at jeg har fått tillit fordi noen har sett at jeg duger, ikke fordi jeg er hvit mann som pusher 50. Og jeg lover – når det kommer utfordrere som er bedre enn meg, viker jeg gjerne plassen. For meg er politikken viktigst, ikke personene som til enhver tid har posisjonene. Det gjelder ikke minst når det kommer til meg selv.

Ikke gjør meg til et problem på grunn av mitt kjønn og min alder, Kolbjørnshus.

Publisert som svarinnlegg til Anne-Marte Kolbjørnshus sitt innlegg med samme tittel i Opplands-aviser

På kanten av stupet

Etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972, skal statsminister Olof Palme ha sagt: «Vi står på kanten av stupet, men nå har vi tatt et stort skritt framover». Det er kanskje ikke det klokeste man gjør når man står på kanten av et stup. Det er fristende å bruke denne glippen som metafor.

Videregående opplæring i Oppland står også foran et stup. I fylkestinget kunne assisterende fylkesrådmann Terje Kind informere representantene om en elevtallsnedgang på 600 elever i fireårsperioden. Dette er dramatisk. For fylkeskommunen, utgjør det et inntektstap i størrelsesorden 70 millioner kroner. Det er med andre ord ikke småpenger.

Det verste er at dette har vi kjent til lenge. Den varslede elevtallsnedgangen var bakgrunnen da den første strategiplanen ble bestilt i 2012. Allerede da innså fylkestinget at man måtte ta strukturelle grep. For de som lurer, det er politikerspråk for å legge ned skoler.

I ettertid har det skjedd lite. Saker som skulle vært behandlet før valget i 2015, ble utsatt fordi den politiske belastningen var for stor. Etter valget har det ikke vært politisk vilje til å ta de nødvendige grepene. Flertallet – som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – har konsekvent gjort vedtak for videregående skole som leder oss stadig lengre ut i uføret. De har med vitende lukket øynene for den utfordringen som ville komme.

Det har ikke manglet advarsler. Mindretallet i komité for opplæring og kultur, har utarbeidet en alternativ strategi basert på en politisk linje vi har stått fjellstøtt på siden 2012. Den inneholder en rekke tiltak for å møte elevtallsutviklingen. Vi tar inn over oss at færre elever betyr at vi må justere skole- og tilbudsstruktur for å opprettholde både en god bredde og kvalitet i videregående opplæring.

Det er klart det gjør vondt, men alternativet er ikke mindre smertefullt. Det innebærer å kutte for de mange, for å opprettholde tilbud for de få. Faktum er at selv ikke de få som blir prioritert vil få et godt nok tilbud.

Flertallet har forlatt en linje der kvaliteten på opplæringen er viktigst, og erstattet den med nærhet til skolen. Ironien går heller ikke tapt i at nærhet skal løses med fjernundervisning. Vi har en annen tilnærming, og mener nærhet defineres i klasserommet, i den daglige kontakten mellom lærer og elev.

Høyre har valgt å stå i den samme politikken over tid. Vi er rede til å ta det politiske ansvaret for de tøffe prioriteringene vi er nødt til å gjøre, for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten i videregående opplæring. Vi ønsker en skole som er økonomisk forsvarlig, med tydelig ledelse, dyktige lærere og gode læringsmiljø. Vi ønsker et faglig bredt tilbud med høy kvalitet, og vi ønsker et tilbud som gir muligheter for alle til å utvikle sine evner og talenter.

Kvalitet har en høy pris, men alternativet er betydelig verre. Flertallet har ikke hatt vilje til å prioritere. Deres kurs har ført til at vi billedlig talt står på kanten av stupet. I fylkestinget på Gran den 18. oktober, bestemte flertallet seg for å ta et langt skritt videre.

Denne gangen er det dessverre ikke en glipp. Hvor mange ungdommer skal få fremtiden sin ofret i fallet?

Vegard Riseng
Fylkestingsrepresentant

Teksten er publisert som leserinnlegg i flere aviser i Oppland