Svar til Bunadsgeriljaen

«Innlandet brenner. Alarmen uler.» Det skriver Anja Solvik i Bunadsgeriljaen. Hun anklager Innlandets befolkning for å sove mens sykehustilbudet raseres. Spesielt peker hun på at akutt- og fødetilbudet får lange reiseavstander. Det er i beste fall en gammeldags innfallsvinkel.

For det første, la oss slå fast en gang for alle at øyeblikkelig nærhet til et akuttsykehus er et privilegium for de færreste i Innlandet. Selv om alle dagens sykehus skulle bestå med akuttfunksjon, er det fortsatt bare et fåtall av oss som har et sykehus innen 15 minutter reisetid. Det som redder liv når det virkelig haster, er gode prehospitale tjenester, også kjent som ambulanser. En moderne ambulanse er et minisykehus på hjul. Utviklingen er at ambulansetjenesten blir stadig mer avansert og kapabel. Derfor er dette en svært viktig satsing for de aller fleste av oss.

For det andre, det er ikke slik at kvinner i hopetall føder på vei til sykehus. De aller fleste fødsler er planlagt, og skjer i trygge omgivelser. I følge Folkehelseinstituttet, var det 54404 fødsler i 2019. Av disse skjedde 121 under transport. 146 var ikke planlagte hjemmefødsler og 9 er oppført med «annet, ukjent sted». Til sammen utgjør dette 0,5% av alle fødsler. I tillegg kom 99 planlagte hjemmefødsler. Det forteller at i over 99,5% av tilfellene, er et godt fødetilbud et resultat av god planlegging.

For det tredje, kampen for fødestuer og fødetilbud på lokalsykehus, blir ofte anført av kvinner som ikke har planer om flere barn. De som venter barn, er forståelig nok mest opptatt av at fødselen skal være så trygg som mulig. De ønsker seg til et sykehus som både gir både mor og barn de beste muligheter til en udramatisk fødsel, og som kan ta godt vare på dem dersom noe går galt. Etter fødselen, kan mor og barn få like god omsorg og oppfølging i et kommunalt tilbud nær hjemmet.

Sykehus handler om veldig mye mer enn fødetilbud og akuttfunksjon. De aller fleste av oss kommer tross alt til sykehus uten blålys og sirener. Da handler et godt sykehustilbud om å få riktig og rask behandling. En av hovedutfordringene med dagens sykehusstruktur er at pasienter opplever å fraktes fra det ene sykehuset til det andre i et behandlingsløp. En annen utfordring er at mange akuttsykehus gir parallelle vaktlinjer. Det er kostbart. Det dreier ressurser fra planlagt pasientbehandling og hindrer etablering av nye behandlingstilbud vi ønsker oss i Innlandet.

Jeg kan gi Anja Solvik rett i at alarmen uler, men det handler hverken om akutt- eller fødetilbud. Det er på høy tid å få på plass en sykehusstruktur i Innlandet som setter pasienten i fokus. Derfor trenger vi et nytt hovedsykehus, på Moelv.

Om kunst og kultur

Vi mennesker har behov for å putte ting i båser.

Kultur er noe de fleste av oss har et forhold til. Kultur er alt som er skapt av mennesker. Det er alt vi er, og alt vi omgir oss med. Kultur er ofte noe trygt, kjent og kjært. Til og med den dårlige arkitekturen på Fagernes, som Arthur Buchart snakket om i går, det er kultur.

Men hva er egentlig kunst? For å si det med et velkjent sosialt medium: Det er komplisert. I dag har få en klar oppfatning av hva kunst egentlig er.

Noen har prøvd seg på definisjoner, for eksempel Tollvesenet. Det gikk ikke så bra. I 2016 beslagla de 16 verk av den anerkjente maleren Bjarne Melgaard fordi de mente det ikke var kunst, og at det måtte betales 1,3 millioner kroner i moms. Det hele endte med at finansminister Siv Jensen måtte tre støttende til med en forskriftsendring, før Tollvesenet anerkjente kunsten – eller i alle fall momsfritaket.

Nei, det var kanskje enklere før. Da var man enige. Opprinnelsen til ordet kunst, er det tyske «zu kunnen». Å kunne. Det å mestre et håndverk. Det er ganske enkelt å forholde seg til et maleri eller en skulptur som forestiller noe, eller bare er fullkomment vakker. Pierre-Auguste Renoir sa: «Hvorfor skulle ikke kunsten være vakker? Det er nok bedrøvelige ting i verden».

Hadde det enda vært så enkelt. Av og til er det litt kryptisk. Edgar Degas sa: «Kunst er ikke det du ser, men det du får andre til å se». Rainbow Rowell har en annen tilnærming. I sin bok Eleanor & Park skriver hun: «Eleanor hadde rett. Hun så aldri pen ut. Hun så ut som kunst, og kunst skal ikke se pen ut. Den skal få deg til å føle noe». Gatekunstneren Banksy har sagt at «kunsten skal trygge de forstyrrede, og forstyrre de trygge».

Alle har rett. Poenget er at kunst har mange former, og i dag er kanskje det fremste kjennetegnet på kunst at den beveger og utfordrer oss. Men det er ikke alltid det som utfordrer oss behager oss. I alle fall ikke i samtiden.

Kunst og kultur er i så måte ofte motsetninger, men det er også slik at det som er kunst i dag, er kultur i morgen.

Yann Martel har sagt: «Hvis vi, samfunnet, ikke støtter kunstnerene våre, ofrer vi fantasien på den harde realitetens alter, og vi ender opp med å ikke tro på noe – og drømme verdiløse drømmer.»

Derfor er det så enormt viktig at kunst og kultur får rom til å utvikle seg, med forutsigbare støtteordninger.

Jeg vil berømme prosjektleder og hans stab for å legge fram en solid sak for oss i dag.

Jeg er spesielt glad for at vi viderefører kunstnerresidensordningen, en ordning som er treffsikker og leverer rikt tilbake. Et glitrende eksempel på det, er Frikar, som vi lot oss begeistre av her i går.

Jeg er også glad for at vi får på plass både utviklingsmidler, stipender og flerårige rammetilskudd som kan bidra til å heie fram talenter, ivareta kulturarven vår, og etablere framtidens kulturnæringer.

Kunst og kultur har ikke bare en egenverdi. Det er en investering.

Jeg begynte med å si at vi mennesker har behov for å putte ting i båser. Kunsten er det som får oss til å bryte ut av båsene. Kulturen er bæreren. Sammen fyller kunst og kultur livet med innhold og gjør det interessant – og det gjør OSS interessante for verden utenfor.

På banneret bak talerstolen står det: Nye utfordringer – større muligheter. Det er passende. Kunsten er en utfordrer som åpner for nye muligheter.

Innlegg i sak om støtteordninger for kulturen i fellesnemda for Innlandet fylkeskommune, 10. april 2019.

Brann og beredskap

Fylkesmannen har etter initiativ fra fem Valdreskommuner invitert til meklingsmøte om hvordan brann og beredskap i Valdres kan samordnes bedre. Bakgrunnen synes å være økende kostnader i brannvesenet i samtlige kommuner. 

Det var kanskje ikke så lurt av fylkesmannen å la seg bruke på denne måten. Det er viktig å kjenne årsaken til at kostnadene i brannvesenet øker, og det er todelt.  

For det første er det store investeringsbehov i brannvesenet i de fem nevnte Valdreskommunene. I den sjette, nemlig Nord-Aurdal, er investeringsbehovet vesentlig mindre. Det skyldes at man i stor grad har tatt løftet. Vi har bygd en brannstasjon for framtiden. Vi har trent og skolert mannskapene våre. Vi har skiftet ut mye utstyr. Brannvesenet i Nord-Aurdal er rimelig godt rustet. 

For det andre, er det helt korrekt at man får økte kostnader. For Nord-Aurdals del handler det mye om inntektstap knyttet til tjenester man ikke lenger selger til nabokommunene. Dette er likevel en forutsigbar kostnad. Det er langt å foretrekke over å skulle bære en stor andel av opprustingen av brannvesenet i nabokommunene, samtidig som kommunen ikke fikk rimelig betalt for de investeringene man allerede hadde gjort. Inntektstapet kan vi i stedet se på det som en styrking av eget brannvesen, ved at vi har fått frigjort ressurser vi tidligere brukte i nabokommunene til bruk i egen kommune.  

Da felles brannvesen i Valdres skulle etableres, ignorerte de fem andre kommunene Nord-Aurdals forventinger og krav. Det var kanskje overraskende for noen at det endte i et brudd, men det burde ikke vært det. I etterpåklokskapens navn, synes jeg bare det er trist at vi ikke så den kommende katastrofen allerede da vi vedtok selskapsavtalen. 

Ettertiden har allerede gitt oss rett. Nå vokser utgiftene i Valdres brann og redning IKS, og dette er bare starten. Nord-Aurdal Høyre mener derfor det var en helt korrekt beslutning av kommunestyret å stå utenfor. 

Heldigvis har ordføreren, med tverrpolitisk støtte, vært tydelig på at hun ikke vil møte til mekling. Fylkesmannen gjør klokt i å la saken bero. Fylkesmannens svar burde i stedet være å spille ballen tilbake. Valdres kan godt få et felles brannvesen, men da må Valdres først bli én kommune. 

Hårete mål

Jeg heier på utviklingen!

Jeg synes det er tøft å ha hårete mål i klimapolitikken. Det er faktisk ett av de få politikkområdene jeg synes det er greit å sette seg så høye mål at man kanskje ikke vil nå dem.

Ikke fordi man ikke prøver, men kanskje fordi utviklingen tar lengre tid enn man håper på.

Vi vet at utviklingen innen nullutslippbiler går lynraskt. Norge har omfavnet el-bilen, og snart følger Europa etter. Alle de store produsentene kommer på banen nå.

MEN: Vi har et land med store avstander, med store mangler i ladeinfrastruktur. Vi har også et aldrende høyspentnett, som flere steder i landet har kapasitetsproblemer. Det er ikke så enkelt at vi kan slå over en bryter, eller vedta at dette skal komme på plass. Dette kommer til å ta tid, og det komme til å koste.

Jeg er heller ikke overbevist om at batterier er framtiden, blant annet fordi de krever sjeldne jordmineraler, en begrenset ressurs. Vi har et alternativ som det ikke er mangel på, men for at hydrogen skal bli et reelt alternativ er det noen tekniske problemer vi må løse.

Jeg har tro på framtiden, og tro på hårete mål. Jeg tror på å gjøre de grønne løsningene så gode at folk velger dem. Men det må være realisme, og jeg tror ikke på forbud.

Innlegg i resolusjonsdebatt på Høyres landsmøte 2019 om forbud mot fossile biler fra 2025.