Om kunst og kultur

Vi mennesker har behov for å putte ting i båser.

Kultur er noe de fleste av oss har et forhold til. Kultur er alt som er skapt av mennesker. Det er alt vi er, og alt vi omgir oss med. Kultur er ofte noe trygt, kjent og kjært. Til og med den dårlige arkitekturen på Fagernes, som Arthur Buchart snakket om i går, det er kultur.

Men hva er egentlig kunst? For å si det med et velkjent sosialt medium: Det er komplisert. I dag har få en klar oppfatning av hva kunst egentlig er.

Noen har prøvd seg på definisjoner, for eksempel Tollvesenet. Det gikk ikke så bra. I 2016 beslagla de 16 verk av den anerkjente maleren Bjarne Melgaard fordi de mente det ikke var kunst, og at det måtte betales 1,3 millioner kroner i moms. Det hele endte med at finansminister Siv Jensen måtte tre støttende til med en forskriftsendring, før Tollvesenet anerkjente kunsten – eller i alle fall momsfritaket.

Nei, det var kanskje enklere før. Da var man enige. Opprinnelsen til ordet kunst, er det tyske «zu kunnen». Å kunne. Det å mestre et håndverk. Det er ganske enkelt å forholde seg til et maleri eller en skulptur som forestiller noe, eller bare er fullkomment vakker. Pierre-Auguste Renoir sa: «Hvorfor skulle ikke kunsten være vakker? Det er nok bedrøvelige ting i verden».

Hadde det enda vært så enkelt. Av og til er det litt kryptisk. Edgar Degas sa: «Kunst er ikke det du ser, men det du får andre til å se». Rainbow Rowell har en annen tilnærming. I sin bok Eleanor & Park skriver hun: «Eleanor hadde rett. Hun så aldri pen ut. Hun så ut som kunst, og kunst skal ikke se pen ut. Den skal få deg til å føle noe». Gatekunstneren Banksy har sagt at «kunsten skal trygge de forstyrrede, og forstyrre de trygge».

Alle har rett. Poenget er at kunst har mange former, og i dag er kanskje det fremste kjennetegnet på kunst at den beveger og utfordrer oss. Men det er ikke alltid det som utfordrer oss behager oss. I alle fall ikke i samtiden.

Kunst og kultur er i så måte ofte motsetninger, men det er også slik at det som er kunst i dag, er kultur i morgen.

Yann Martel har sagt: «Hvis vi, samfunnet, ikke støtter kunstnerene våre, ofrer vi fantasien på den harde realitetens alter, og vi ender opp med å ikke tro på noe – og drømme verdiløse drømmer.»

Derfor er det så enormt viktig at kunst og kultur får rom til å utvikle seg, med forutsigbare støtteordninger.

Jeg vil berømme prosjektleder og hans stab for å legge fram en solid sak for oss i dag.

Jeg er spesielt glad for at vi viderefører kunstnerresidensordningen, en ordning som er treffsikker og leverer rikt tilbake. Et glitrende eksempel på det, er Frikar, som vi lot oss begeistre av her i går.

Jeg er også glad for at vi får på plass både utviklingsmidler, stipender og flerårige rammetilskudd som kan bidra til å heie fram talenter, ivareta kulturarven vår, og etablere framtidens kulturnæringer.

Kunst og kultur har ikke bare en egenverdi. Det er en investering.

Jeg begynte med å si at vi mennesker har behov for å putte ting i båser. Kunsten er det som får oss til å bryte ut av båsene. Kulturen er bæreren. Sammen fyller kunst og kultur livet med innhold og gjør det interessant – og det gjør OSS interessante for verden utenfor.

På banneret bak talerstolen står det: Nye utfordringer – større muligheter. Det er passende. Kunsten er en utfordrer som åpner for nye muligheter.

Innlegg i sak om støtteordninger for kulturen i fellesnemda for Innlandet fylkeskommune, 10. april 2019.

Brann og beredskap

Fylkesmannen har etter initiativ fra fem Valdreskommuner invitert til meklingsmøte om hvordan brann og beredskap i Valdres kan samordnes bedre. Bakgrunnen synes å være økende kostnader i brannvesenet i samtlige kommuner. 

Det var kanskje ikke så lurt av fylkesmannen å la seg bruke på denne måten. Det er viktig å kjenne årsaken til at kostnadene i brannvesenet øker, og det er todelt.  

For det første er det store investeringsbehov i brannvesenet i de fem nevnte Valdreskommunene. I den sjette, nemlig Nord-Aurdal, er investeringsbehovet vesentlig mindre. Det skyldes at man i stor grad har tatt løftet. Vi har bygd en brannstasjon for framtiden. Vi har trent og skolert mannskapene våre. Vi har skiftet ut mye utstyr. Brannvesenet i Nord-Aurdal er rimelig godt rustet. 

For det andre, er det helt korrekt at man får økte kostnader. For Nord-Aurdals del handler det mye om inntektstap knyttet til tjenester man ikke lenger selger til nabokommunene. Dette er likevel en forutsigbar kostnad. Det er langt å foretrekke over å skulle bære en stor andel av opprustingen av brannvesenet i nabokommunene, samtidig som kommunen ikke fikk rimelig betalt for de investeringene man allerede hadde gjort. Inntektstapet kan vi i stedet se på det som en styrking av eget brannvesen, ved at vi har fått frigjort ressurser vi tidligere brukte i nabokommunene til bruk i egen kommune.  

Da felles brannvesen i Valdres skulle etableres, ignorerte de fem andre kommunene Nord-Aurdals forventinger og krav. Det var kanskje overraskende for noen at det endte i et brudd, men det burde ikke vært det. I etterpåklokskapens navn, synes jeg bare det er trist at vi ikke så den kommende katastrofen allerede da vi vedtok selskapsavtalen. 

Ettertiden har allerede gitt oss rett. Nå vokser utgiftene i Valdres brann og redning IKS, og dette er bare starten. Nord-Aurdal Høyre mener derfor det var en helt korrekt beslutning av kommunestyret å stå utenfor. 

Heldigvis har ordføreren, med tverrpolitisk støtte, vært tydelig på at hun ikke vil møte til mekling. Fylkesmannen gjør klokt i å la saken bero. Fylkesmannens svar burde i stedet være å spille ballen tilbake. Valdres kan godt få et felles brannvesen, men da må Valdres først bli én kommune. 

Hårete mål

Jeg heier på utviklingen!

Jeg synes det er tøft å ha hårete mål i klimapolitikken. Det er faktisk ett av de få politikkområdene jeg synes det er greit å sette seg så høye mål at man kanskje ikke vil nå dem.

Ikke fordi man ikke prøver, men kanskje fordi utviklingen tar lengre tid enn man håper på.

Vi vet at utviklingen innen nullutslippbiler går lynraskt. Norge har omfavnet el-bilen, og snart følger Europa etter. Alle de store produsentene kommer på banen nå.

MEN: Vi har et land med store avstander, med store mangler i ladeinfrastruktur. Vi har også et aldrende høyspentnett, som flere steder i landet har kapasitetsproblemer. Det er ikke så enkelt at vi kan slå over en bryter, eller vedta at dette skal komme på plass. Dette kommer til å ta tid, og det komme til å koste.

Jeg er heller ikke overbevist om at batterier er framtiden, blant annet fordi de krever sjeldne jordmineraler, en begrenset ressurs. Vi har et alternativ som det ikke er mangel på, men for at hydrogen skal bli et reelt alternativ er det noen tekniske problemer vi må løse.

Jeg har tro på framtiden, og tro på hårete mål. Jeg tror på å gjøre de grønne løsningene så gode at folk velger dem. Men det må være realisme, og jeg tror ikke på forbud.

Innlegg i resolusjonsdebatt på Høyres landsmøte 2019 om forbud mot fossile biler fra 2025.

Retten til en verdig død

Den svenske forfatteren Per Olof Enquist skrev: «En dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi leve». Det høres kanskje rart ut, men aktiv dødshjelp handler ikke om den ene dagen man skal dø. Det handler mest om de andre dagene, de som kommer før døden.

Det er sikkert flere enn meg som ble rørt av Inger Staff-Poulsens kronikk i Dagbladet den 2. februar i år. Inger hadde levd med kreft i fem år, da døden innhentet henne. Det siste hun ønsket seg i livet, var å ta regi over sin egen død, med sine nærmeste rundt seg.

Det hun ønsket var så nært, så vakkert, så gjennomtenkt. Jeg gråt.

Men Inger ble frarøvet dette. For aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge. I stedet valgte Inger å ta sitt liv alene, på pasienthotellet til Radiumshospitalet. Også dette ble hun frarøvet. For hun ble oppdaget, og overlevde. Etter en uke på sykehus, ble hun utskrevet og sendt hjem. Neste dag, i sin første ensomme stund, gikk hun ut i låven og endte livet sitt der.

Jeg gråt igjen.

Ingers historie viser alt for tydelig hva som er feil med å si nei til aktiv dødshjelp. Det er ikke bare å frarøve folk en verdig død. Det er også å frarøve folk en verdig siste fase i livet. En fase som kunne vært full av kjærlighet, blir i stedet fylt av tungsinn.

Det har blitt hevdet – at det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring. Det er feil.

Det tristeste med Ingers fortelling, er at hun ikke kunne snakke med legen sin og legge en god plan for sin siste tid på jorden. Ikke fordi det Inger ønsket er etisk forkastelig, men fordi det er ulovlig.

Like trist er lærdommen: Hvis du ønsker regien over din egen død, må du ikke si det til noen. Og du må utføre det mens du enda kan. Før du blir avhengig av hjelp. Før du har brukt opp dine gode dager.

Inger ønsket å dø med sine kjære rundt seg, men måtte gjennomføre sin død i ensomhet. Ikke én, men to ganger. Det er uverdig.

Et av de viktigste argumentene mot aktiv dødshjelp, er at det er vanskelig å regulere. Det mener jeg er passivt. Ja, det er vanskelig, men slett ikke umulig. De fleste som mener dette, går langt i å likestille aktiv dødshjelp med assistert selvmord.

Jeg mener det er et viktig skille. Aktiv dødshjelp er et alternativ til palliativ (symptom- og smertelindrende) behandling ved livets slutt. Når det ikke finnes noen kur, ikke noe håp, bare en utsettelse av det uunngåelige.

Manglende livsvilje er noe annet. Det kan vi behandle. Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp, men tydelig nei til assistert selvmord. Da faller også argumentene om at enkelte grupper skal føle seg presset til aktiv dødshjelp bort. Aktiv dødshjelp er ikke for dem.

Et annet viktig argument er at det står i motsetning til det leger er lært opp til – å lege og forlenge liv lengst mulig. Da spør jeg: Hvem var det som bestemte at det er det etisk riktige?

Vanetenking er farlig, selv når intensjonene er edle. De siste tiårene har legevitenskapen tatt kvantesprang. I dag er det mulig å forlenge liv nesten inn i evigheten. Er det fortsatt riktig å forlenge liv lengst mulig, bare fordi vi kan?

Hvem skal ha definisjonsmakten? Det er ikke et medisinsk, men et politisk ansvar. Det er på høy tid å ta en etisk debatt.

Det er i Høyres nye prinsipprogram vi skal ta stilling til aktiv dødshjelp. Det er et viktig dokument, som vil være førende for Høyres politikk de neste ti årene. Det ligger implisitt i forslaget til at det å gå imot aktiv dødshjelp står i kontrast til det vi ellers mener: «Høyre mener alle har rett til en verdig død, men sier nei til aktiv dødshjelp.»

Det er det ene lille ordet «men» som sladrer. Dette er ikke i tråd med verdier vi vanligvis holder høyt.

Avgrensingen er et betydelig inngrep i valgfriheten. For hvem er det som skal definere hva en verdig død er? Det er selvsagt noen objektive kriterier, men det er også mange høyst subjektive. Hvis vi vedtar dette, bryter vi men retten til en verdig død hver eneste gang vi avviser de subjektive kriteriene. Enda viktigere, vi bryter med retten til et verdig liv.

Vi er et parti som mener det er grenser for politikk. Vi er et parti som tror på frihet under ansvar. Vi er et parti som hegner om valgfrihet og individets rettigheter. Jeg er opptatt av at dette ikke bare skal være fyndord uten substans.

Jeg vil ikke være en medgangssupporter, en som snur ryggen til når det blir vanskelig. Min tro på individets rett til å ta egne valg for sitt liv, gjelder helt inn i døden.

I motsetning til noen andre helsevalg vi tillater, som for eksempel vaksinasjon, er aktiv dødshjelp er et høyst personlig valg. Et valg man tar for seg selv og ingen andre. Grensen for politikk er grundig passert.

Jeg kommer tilbake til Per Olof Enquist. «En dag skal vi alle dø. Men alle andre dager skal vi leve». De fleste av oss våkner ikke om morgenen og velger å leve eller dø. Det er noe vi slipper å tenker på.

Men den dagen kan komme, at vi med god grunn ønsker å dø. Kanskje ikke i dag, men snart. La oss gi dødssyke den samme friheten til å velge å leve. En dag til. En uke. En måned.

Aktiv dødshjelp er aktiv livshjelp, fordi det gir en absolutt trygghet om en verdig død når tiden er moden.

Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp.

Handlingsplan mot selvmord

Det er heldigvis en stund siden selvmord var noe man ikke snakket om. Men det er fortsatt noe det er veldig vanskelig å snakke om. Derfor er det så viktig at vi tør.

Våre ansatte ved de videregående skolene, har daglig kontakt med ungdom som kan være i en vanskelig situasjon. Derfor er det viktig å være forberedt, slik at man er i stand til å yte god hjelp.

Det er viktig å bare se tegnene, men å forstå og tolke dem. Og det er viktig å respondere på dem. Denne handlingsplanen hjelper våre ansatte med det.
For når man står alene i en situasjon der man er bekymret, en vanskelig
situasjon, er de viktig å kunne være trygg.

Trygg på at man kan stole på sine egen instinkter.

Trygg på at man stiller de rette spørsmålene.

Trygg på at man får hjelp til å håndtere situasjonen, og hvordan.

Våre ansatte skal vite at de ikke står alene, og med denne handlingsplanen kan de være det.

Handlingsplan mot selvmord