Valdres

Et vennlig råd

Posted by

Jeg vet ikke helt hva Hanne Rime trodde hun svarte på i lørdagens avis. Siden det er adressert til meg, kan jeg likevel konkludere med at hun bommer grovt.

For å rekapitulere: Min kritikk var at posisjonen fatter alle sine beslutninger i gruppemøter, lar være å diskutere i de folkevalgte organene, lukker ørene for argumenter og forslag de ikke kommer på selv, og vedtar egne impulsforslag uten debatt eller utredning. Sjelden har jeg sett en så uforbeholden innrømmelse. Rime svarer ikke på kritikken, hun bekrefter den.

Hun bommer på neste kritikk også. Det er akkurat mangelen på økonomisk styring som kjennetegner et overforbruk. Vedtaket vi gjorde i juni er bare et plaster på et sår som ikke slutter å blø. Kritikken min var at posisjonen ikke engang så det nødvendig å rette opp i det underliggende problemet. Det er alt annet enn å styre mot realistiske budsjetter, det er styringsvegring.

Rime tar glatt på seg æren for det som er bra i denne situasjonen, nemlig at vi har et fond å tære på. Det er posisjonens privilegium å ta på seg æren for alt som virker, selv når det har vært tverrpolitisk enighet om det. Men det er også posisjonen som har det fulle ansvaret for alt som er feil på deres vakt. Det holder ikke å rope etter realistiske budsjetter. Man må ta ansvar for å skape dem. Det har ikke denne posisjonen gjort. Tvert imot har de stemt ned alle forslag som har kommet, og festet lit til at rådmannen skal redde dem nok en gang.

Rime skal få med et vennlig råd som hun kan diskutere på neste partimøte.

Fra posisjon er det kanskje lett å glemme at godt over halvparten av velgerne som stemte ved forrige valg, stemte noe annet enn Arbeiderpartiet. Carl Joachim Hambro sa: «Demokrati betyr slett ikke at flertallet skal herske over mindretallet. Det betyr rett og slett at flertallet tar sine beslutninger med ubetinget hensyn til mindretallets rettigheter.»

Kanskje kunne det vært lurt av Arbeiderpartiet å legge seg dette på minne, og begynne å delta i demokratiet?

Leserinnlegg i Avisa Valdres, 14. juli 2016.

Når posisjonen hverken kan eller vil styre

Posted by

I kommunestyret den 21. juni gjorde vi et vedtak for å sikre at vi skal klare å levere gode tjenester innen helse og omsorg og tilrettelagte tjenester ut året, til tross for enormt overforbruk. Vi har egentlig ikke noe valg. Heldigvis har vi et solid disposisjonsfond slik at vi kan dekke overforbruket uten å kutte kraftig i andre tjenester. Vi har kjøpt oss litt tid.

Både i formannskapet og fra talerstolen i kommunestyret sa undertegnede at det ikke er pengebruken i seg selv som opprører meg mest, men det at det skjer helt uten kontroll. Flere andre kommunestyrerepresentanter samtykket, og flere gav uttrykk for en ukultur i budsjettstyringen.

Første skritt mot et balansert budsjett er å få kontroll på kostnadene. Derfor foreslo jeg at kommunestyret skulle be rådmannen kartlegge behovet for nye stillingshjemler, med tanke på neste års budsjettarbeid. Bare ved å kjenne behovene kan vi vekte dem opp mot hverandre, og en noenlunde forsvarlig bruk av fond. Flere av opposisjonens medlemmer gav tydelig støtte til forslaget, som falt. Dette betyr i realiteten at flertallet har velsignet at tjenestene fremdeles blir drevet med overforbruk. De ser tydeligvis heller ikke noe behov for å gjøre noe med det. Det kan sidestilles med å slippe rattet med begge hender.

Under saken om endring av investeringsbudsjettet, var det forslaget om å utsette bygging av lasterampe på kulturhuset som utløste mest debatt. Rådmannen hadde poengtert at dette investeringsprosjektet ble vedtatt etter forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og ikke var utredet. Etter prosjektering viste det seg at lasterampen ble over dobbelt så dyr som antatt. Rådmannen foreslo derfor å utsette prosjektet til neste år, og se det i sammenheng med andre investeringsbehov på kulturhuset.

I et representantforslag fra Arbeiderpartiet ble det foreslått å bruke investeringsrammen til andre formål på kulturhuset i år, uten noen plan. Venstre foreslo at rammen i stedet skulle tilgodesees kulturformål i 2017. Ved voteringen ble det stemt over Arbeiderpartiets forslag først, mot heftige protester fra opposisjonen. Forslaget fikk flertall med posisjonens stemmer. Deretter ville ordfører at det skulle stemmes over Venstres forslag. Da måtte Fremskrittspartiets representant Diserud forklare ordføreren at selv om vi er politikere, så kan vi fortsatt ikke bruke de samme pengene to ganger. I mellomtiden hadde nok representanten fra Arbeiderpartiet tenkt seg om litt og trakk sitt forslag. Venstres forslag ble vedtatt.

Det er ikke første gang slike saker skjer. Kommunestyremøtene i Nord-Aurdal har en møteledelse preget av «Polsk riksdag«. Posisjonen fatter nesten alle sine beslutninger i gruppemøter, og hverken lytter eller argumenterer i kommunestyret. Når de kommer med forslag, blir de vedtatt prompte uten noen form for utredning. Det etterlatte inntrykk er at posisjonen hverken har en plan eller retning å navigere etter. Det forklarer mangelen på styring.

Leserinnlegg i avisa Valdres 2. juli 2016

Uforståelig av Tidemandsen

Posted by

I et sammensurrium av et innlegg i avisa Valdres på lørdag, kommer Rolf Tidemandsen med noen påstander som ikke kan få stå uimotsagt. Dette svarinnlegget ble sendt avisa på søndag, men kom ikke på trykk denne uka. Derfor publiserer jeg det på bloggen før det har vært på trykk.

La oss begynne med regionreformen. Jeg vil gjøre Tidemandsen oppmerksom på at det ser ut til å være et flertall på Stortinget for å gjøre noe med fylkene våre. Samtidig diskuteres det med stor entusiasme i flere fylkesting. Det er med andre ord sannsynlig at det kommer til å skje endringer i det midterste forvaltningsnivået. Bakgrunnen for dette, er at de aller fleste regionale statlige organer allerede forholder seg til helt andre grenser enn fylkene. Eksempler på dette er politidistriktene, vegvesenet, skatteetaten, domstolene og sykehusforetakene. For å komplisere det enda mer, er listen over geografiske regioner de forskjellige etatene forholder seg til svært lang.

Regionreformen springer ut fra et behov for bedre samordning. For meg er det helt uforståelig om ikke Valdres skal ta debatten, og  ha en mening om hvilken regional tilhørighet man ønsker i framtiden. Vi bør også mene noe om hva vi ønsker at regionene skal være og hva de skal drive med. Den debatten har gått under radaren i kommunene våre, og posisjonen i fylkestinget ønsker ikke å ta den. Det er derfor jeg har tatt initiativ til den lokalt.

Flere fylker har uttalt at de ønsker seg flere nye oppgaver fra staten som følge av regionreformen. Da er svaret mitt at det må de gjerne få, men da vil jeg at kommunene skal overta mye av det fylkene driver med i dag. Forutsetningen for at det skal kunne skje, er både større og sterkere kommuner. Det er derfor region- og kommunereformen er parallelle løp.

Tidemandsen lar seg provosere til kraftig ordbruk av at mine partikolleger i Øystre Slidre henvender seg til ungdommen. Han kaller det til og med harselas med den eldre befolkningen.

Jeg kunne ikke skjønne hva Tidemandsen mente. Derfor leste jeg det glimrende innlegget til Ekerbakke og Steinsrud én gang til. Jeg kan fortsatt ikke forstå hva Tidemandsen mener. Det er jo helt riktig at kommunereformen handler om den kommunen vi skal ha om 20-30 år, og da er ingen ting mer naturlig enn å henvende seg til ungdommen.

Tidemandsen argumenterer med at vi vet hva vi har. Det nesten korrekt. Jeg vil heller si at vi vet hva vi har hatt til nå. Vi kjenner bare historien. Veien videre består av ukjente faktorer, uansett hvilket alternativ vi velger.

Saken er at det vedtaket vi gjør i kommunestyrene våre den 21. juni kommer til å innebære en ny virkelighet, uansett om det blir ja eller nei.  Det å fortsette akkurat som i dag er ikke et av alternativene, fordi et nei innebærer at man har tatt et aktivt valg om å være frivillig liten.

Tidemandsen mener det tryggeste alternativet er å si nei. Han kunne ikke tatt mer feil. Det trygge alternativet er ja. Det er det alternativet vi vet mest om, og det er også det klart beste ut fra det vi vet.

Si JA til Valdres den 30. mai!

En rådmanns bekjennelser

Posted by

Av Håkon Rydland, rådmann i Vestre Slidre

En herværende statssekretær konkluderte nylig med at en rådmann bare er «ordførers høyre hånd», og derfor likså godt kan permitteres. Da kan det kanskje være på sin plass å minne om at rådmennene sitter som ledere for de seks desidert største foretakene i Valdres, med til sammen rundt 2.000 ansatte. I tillegg sitter en eller flere rådmenn sentralt i de aller fleste av de rundt 30 interkommunale virksomhetene i Valdres.

Hva er så våre viktigste oppgaver? Vi skal sikre gode og trygge arbeidsforhold for våre ansatte, vi skal sikre en god og forsvarlig saksbehandling av administrative og politiske saker, og vi skal sikre et godt og tillitsfullt samarbeid mellom administrasjon og politisk ledelse både i vår egen kommune, og i et samlet Valdres.

Men det aller viktigste er at vi skal sikre gode tjenester til våre innbyggere. I dag, og i overskuelig framtid. Dette overgår langt våre øvrige oppgaver, og blir derfor tatt på høyeste alvor. Her ligger også grunnen til at vi er så opptatt av god økonomi, gode fagmiljøer, langsiktighet og forutsigbarhet.

Sammen med ordførere og fagansvarlige har rådmennene jobbet i mer enn to år med de oppgaver som regjering og fylkesmann har pålagt oss i forbindelse med kommunereformen. Vår innfallsvinkel skal ikke være politisk, men faglig. Det betyr at våre vurderinger er basert på de fakta-analyser som til enhver tid foreligger, og de fremtidsvurderinger som vi og andre fagorgan til enhver tid utarbeider. De siste endrer seg kontinuerlig, og varierer avhengig av fra hvilke hold de kommer. Dog fritar ikke dette oss fra å innarbeide disse i våre totalvurderinger, for dermed å kunne utføre vår viktigste oppgave: sikre gode tjenester til våre innbyggere, også i fremtiden.

Det har den siste tiden vært stilt spørsmål til politiske ledere om hva de mener om en mulig kommunesammenslåing, og en håndfull innbyggere har også uttalt seg. Da tillater jeg meg, både ut fra mitt ansvar som rådmann i min kommune, og som medansvarlig for styringen av en rekke fellesoppgaver i Valdres, å tilkjennegi min faglige vurdering.

Utfordringer vi står overfor

Økonomi: Økonomien i små-kommuner har forverret seg over lang tid, og helt uavhengig av hvilken regjering vi har hatt. Når folketallet går ned, går skatteinntektene ned. Rammetilskuddet fra staten – som beregnes pr. innbygger – går også ned. Samtidig har kommunene blitt pålagt tjenester som ikke er dekket av tilsvarende overføringer. Det som imidlertid forverrer dette bildet når vi ser fremover, er forholdet mellom antall personer som tilfører kommunen inntekter, og antall personer som har behov for krevende tjenester. I klartekst betyr dette at det blir færre yngre som må dekke behovene til flere eldre, som trenger ressurskrevende tjenester innen helse, pleie og omsorg.

Fagmiljøer: Kravene øker til de tjenester som skal tilbys. Særlig innenfor helse og omsorg, hvor kommunene må forholde seg til en samhandlingsreform, og til en økende brukergruppe inne rus og psykiatri. Men også innenfor skole, og håndteringen av asylsøkere og bosatte flyktninger. Dette medfører store utfordringer med å skaffe fagkompetanse til en småkommune. De som besitter denne kompetansen søker større fagmiljøer hvor de kan få utvikle seg videre, og dette ser vi bl.a. gjennom en rekke ubesatte stillinger som krever spesialkompetanse innen helse og omsorg.

Langsiktighet og forutsigbarhet: Det er svært krevende å drive en små-kommune, når ressursene er såpass begrenset at den årlige budsjettbehandlingen ofte medfører endringer i tjenestetilbudet. Ikke bare for en rådmann, men enda mer for den organisasjonen som til stadighet blir pålagt nedbemanning og innsparing. I tillegg blir selve tjenesten uforutsigbar for de brukerne som trenger den.

Hva er løsningen på disse utfordringene?

Ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til våre innbyggere, mener jeg Vestre Slidre vil stå vesentlig bedre rustet ved å være med å bygge en ny Valdres kommune. Dette løser ikke alle utfordringer, men det løser vesentlig flere enn det skaper.

Hva angår Valdres som region, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at den beste løsningen er å bygge en ny kommune for hele regionen. Dette ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til innbyggerne i Valdres. Det betyr ikke nødvendigvis at alle innbyggerne og alle grendene kommer bedre ut enn i en småkommune, men det betyr at dette er den løsningen som gagner det store flertallet. Og det er nettopp slike vurderinger som må gjøres av den som skal lede en virksomhet for fellesskapet.

Fakta-svar til noen påstander:

Jeg ser det hevdes at det skal sies opp 100 ansatte i en ny Valdres kommune. Det er nettopp dette som ikke skal gjøres. Det skal ikke sies opp en eneste ansatt, og dette står klart og tydelig i den politiske Intensjonsavtalen. Innsparingen av 100 stillinger skal skje gjennom naturlig avgang, og denne vil i hovedsak skje i administrative stillinger hvor aldersgjennomsnittet er høyest. Bare reduksjonen i antall ordførere, rådmenn og kommunalsjefer vil fort utgjøre 10 mill. kroner pr. år. Etter hvert som den nye kommunen får tilført flere og større oppgaver, vil nye stillinger bli besatt med fagkompetanse tilpasset de aktuelle tjenestene.

Jeg hører også det sies at hvis vi reduserer antall kommunalt ansatte, vil kommunens inntekter gå ned. Da har man ikke tatt til seg at skatteinntekter og rammetilskudd kommer fra alle som bor i kommunen, og ikke bare fra de som er kommunalt ansatt. Det koster mye mer for en kommunal arbeidsgiver å betale lønn til en ansatt man ikke trenger i en fremtidig administrasjon, enn hva man får igjen i skatt og rammetilskudd. Da må man i stedet fokusere på å skape nye arbeidsplasser i regionen, noe Valdres er nødt til å prioritere mye sterkere i årene fremover.

Det hevdes videre at 37 kommunestyrerepresentanter i en storkommune, ikke vil gi det samme lokaldemokratiet som 103 gjør i fem kommuner i dag. Dette er et politisk spørsmål. Dog vil jeg som rådmann påpeke at det ligger en vesentlig besparelse ved ikke å måtte betale møtegodtgjørelse og tapt arbeidsinntekt til 66 representanter hvert år. Selv mener jeg at et par millioner kroner til dette formålet i stedet bør brukes til å sikre gode tjenester til våre innbyggere. I Vestre Slidre har det nylig blitt gjort en reduksjon i antallet representanter både i kommunestyre (fra 21 til 17), og i formannskap (fra 7 til 5). Jeg har ikke registrert noen andre konsekvenser av dette, enn reduserte kostnader.

En annen kommentar er at vi heller bør «vente». Hva er det da vi skal vente på? At det blir bedre om noen år, eller at andre skal ta beslutningen slik at vi slipper det? Jeg mener faktisk at Valdres burde ha startet arbeidet med å bygge en ny Valdres kommune for lenge siden, helt uavhengig av en kommunereform. Det er vi som i dag sitter med myndighet, som har ansvaret for å sikre et tilfredsstillende tjenestetilbud i fremtiden. Både for de unge som ønsker spennende arbeidsplasser og attraktive bomiljøer, og for de eldre som trenger pleie og omsorg. Dette ansvaret utøver vi best ved å rigge oss for en annen fremtid enn den nåtid vi lever i.

Mitt råd til kommunestyret i Vestre Slidre er derfor å vedta en sammenslåing, noe jeg også har konkludert med i den vurdering de ba meg om i desember og mars.

 

Gjengitt med tillatelse

Hva er de for?

Posted by

Leserinnlegg i avisa Valdres 19. mai 2016.

”Jeg skjønner det ikke”, sa en mann jeg snakket med for noen dager siden: ”Jeg skjønner ikke hvorfor så mange bruker så mye tid på å være imot noe alle skjønner må skje”.

Han snakket om kommunereformen. Han er ikke politiker, men han er engasjert. Han står ganske langt fra meg politisk. Likevel er vi enige om at kommunereformen er nødvendig.

Og når noen spør hvorfor, så er mitt svar at svært mange av de oppgavene kommunene allerede har er blitt for store for oss. Vi klarer ikke å løse dem alene, men må samarbeide med nabokommuner. Misforstå meg rett, samarbeid er bra og kan være nødvendig i framtiden også, men nå er vi på et punkt der det har blitt lammende. Jeg vil ha en kommune som er sterk nok til å løse det meste selv. En kommune som kan løse enda flere oppgaver enn i dag, på en bedre måte.

Det er som et byggverk. Mine bestefar var småbruker og snekker. Han bodde i et lite hus, som ble bygd på i flere omganger. Etter hvert som han ble eldre, ble synet dårligere og kreftene forsvant. Og byggverket spinklere. Det aller siste påbygget var ikke spesielt bra.

Slik er det med kommunene våre også. Synet er i ferd med å forsvinne helt i virvaret av interkommunale samarbeid, og de lokaldemokratiske musklene våre tappes av behovet for likelydende vedtak. Summen av dette er at styringsevnen forsvinner.

Søskenbarnet mitt overtok bruket, og bodde der noen år også. De siste årene stod huset tomt. Det var ikke til å bo i. I fjor ble det brent ned, og nå reiser det seg et nytt, moderne og solid bygg for fremtiden på tomta.

Det er dette som må skje i kommune-Norge også. Jeg er for å bygge en ny kommune fra bunnen av. Jeg vil ikke holde på å rehabilitere noe som ikke virker inn i evigheten, støttet opp av midlertidige påbygg og ustabile overbygg.

Vi gjør dette fordi dagens kommuner ikke vil klare morgendagens utfordringer. Og vi gjør det nå, mens vi enda har tid. Innen 10-15 år er det ikke lenger snakk om vi bør gjøre det eller ikke – da må vi, og da vil vi ha det fryktelig travelt.

Vi gjør ikke dette for dagens voksne. Vi gjør det for ungdommen, slik at de skal slippe å slite med et spinkelt og utslitt byggverk om 20-30 år.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor så mange bruker så mye tid på å være imot. Det er på høy tid å konfrontere dem med hva som er deres alternativ. Deres nei er et ja til noe annet.

Hva er de egentlig for?