På kanten av stupet

Etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972, skal statsminister Olof Palme ha sagt: «Vi står på kanten av stupet, men nå har vi tatt et stort skritt framover». Det er kanskje ikke det klokeste man gjør når man står på kanten av et stup. Det er fristende å bruke denne glippen som metafor.

Videregående opplæring i Oppland står også foran et stup. I fylkestinget kunne assisterende fylkesrådmann Terje Kind informere representantene om en elevtallsnedgang på 600 elever i fireårsperioden. Dette er dramatisk. For fylkeskommunen, utgjør det et inntektstap i størrelsesorden 70 millioner kroner. Det er med andre ord ikke småpenger.

Det verste er at dette har vi kjent til lenge. Den varslede elevtallsnedgangen var bakgrunnen da den første strategiplanen ble bestilt i 2012. Allerede da innså fylkestinget at man måtte ta strukturelle grep. For de som lurer, det er politikerspråk for å legge ned skoler.

I ettertid har det skjedd lite. Saker som skulle vært behandlet før valget i 2015, ble utsatt fordi den politiske belastningen var for stor. Etter valget har det ikke vært politisk vilje til å ta de nødvendige grepene. Flertallet – som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti – har konsekvent gjort vedtak for videregående skole som leder oss stadig lengre ut i uføret. De har med vitende lukket øynene for den utfordringen som ville komme.

Det har ikke manglet advarsler. Mindretallet i komité for opplæring og kultur, har utarbeidet en alternativ strategi basert på en politisk linje vi har stått fjellstøtt på siden 2012. Den inneholder en rekke tiltak for å møte elevtallsutviklingen. Vi tar inn over oss at færre elever betyr at vi må justere skole- og tilbudsstruktur for å opprettholde både en god bredde og kvalitet i videregående opplæring.

Det er klart det gjør vondt, men alternativet er ikke mindre smertefullt. Det innebærer å kutte for de mange, for å opprettholde tilbud for de få. Faktum er at selv ikke de få som blir prioritert vil få et godt nok tilbud.

Flertallet har forlatt en linje der kvaliteten på opplæringen er viktigst, og erstattet den med nærhet til skolen. Ironien går heller ikke tapt i at nærhet skal løses med fjernundervisning. Vi har en annen tilnærming, og mener nærhet defineres i klasserommet, i den daglige kontakten mellom lærer og elev.

Høyre har valgt å stå i den samme politikken over tid. Vi er rede til å ta det politiske ansvaret for de tøffe prioriteringene vi er nødt til å gjøre, for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten i videregående opplæring. Vi ønsker en skole som er økonomisk forsvarlig, med tydelig ledelse, dyktige lærere og gode læringsmiljø. Vi ønsker et faglig bredt tilbud med høy kvalitet, og vi ønsker et tilbud som gir muligheter for alle til å utvikle sine evner og talenter.

Kvalitet har en høy pris, men alternativet er betydelig verre. Flertallet har ikke hatt vilje til å prioritere. Deres kurs har ført til at vi billedlig talt står på kanten av stupet. I fylkestinget på Gran den 18. oktober, bestemte flertallet seg for å ta et langt skritt videre.

Denne gangen er det dessverre ikke en glipp. Hvor mange ungdommer skal få fremtiden sin ofret i fallet?

Vegard Riseng
Fylkestingsrepresentant

Teksten er publisert som leserinnlegg i flere aviser i Oppland

Vegard er 44 år og bosatt på Fagernes. Gift med Monica, bonusfar til to voksne jenter og bestefar til en gutt.

Vegard er gruppeleder i Nord-Aurdal Høyres kommunestyregruppe, og sitter i formannskapet. Vegard er også representant for Høyre i Oppland fylkesting, og i komité for opplæring og kultur.

Vegard er eier og administrator for Valdresprat.

Helbom fra Kolbjørnshus

Av Kari-Anne Jønnes, fylkestingsrepresentant og opposisjonsleder, Oppland Høyre

Arbeiderpartiets Anne Marte Kolbjørnshus, fylkestingsrepresentant og leder av komité for opplæring og kultur i Oppland, bommer fullstendig i sitt innlegg når hun hevder at «noen elever får velge for alle.» Det er skremmende at hun setter forutsigbarhet for politikere og system foran elevers valgfrihet. Like skremmende er det at hun mener gamle fylkesgrenser som kunstig skiller dagens naturlige bo- og arbeidsregioner er en viktig del av skolepolitikken.

Karen Blixen var en klok dame. Hun sa «Skolen er ikke livet og livet innretter seg ikke etter skolen. Det er skolen som skal innrette seg etter livet.» Det er på tide å våkne. Elevene som i dag bor i Oppland skal konkurrere i det internasjonale arbeidsmarkedet og de fortjener den beste utdanningen de kan få. Vi vil gi dem det. Skal vi nå det målet må skolene samarbeide med næringslivet i langt større grad enn i dag. Skoler må spesialisere seg, ikke alle kan tilby alle mulige utdanningsprogram. Ikke i hver region, ikke i hvert fylke. I Høyre mener vi valgfrihet er viktig, også i utdanningssystemet. Det å fritt kunne velge hva man vil lære og hvor man skal bo er en motivasjon for mange elever.

Kolbjørnshus avslutter sitt innlegg med, sitat: «Denne saken handler om å få igjennom mest mulig høyrepolitikk mens man sitter med regjeringsmakt. Den handler ikke om et godt opplæringstilbud til alle våre elever.» Det er underholdende lesning for en som akkurat har vært vitne til hvordan Kolbjørnshus’ Arbeiderparti, Sp, SV og KrF nettopp har sørget for at det store flertallet av elevene i videregående skole i Oppland får et smalere tilbud med lavere lærertetthet mens de prioriterer et system som sikrer de små skolene forutsigbarhet. De mener en klasse med 8 elever fortjener samme ressurser som en klasse med 30. De kaller elevene i Oppland for «markedet» og sier at de ikke lenger er villige til å la «markedet råde» i videregående skole.

For Høyre er kvaliteten i tilbudet til elevene det viktigste. Alle elever skal ha et kvalitativt like godt tilbud uavhengig av bosted. For oss innebærer det å sikre at de tilbudene som gis ved hver enkelt skole er gode. Det innebærer å samle kompetansemiljøer der det er naturlig. Det handler om at vi i Oppland kan være best på f.eks reiseliv, automasjon og naturbruk, mens andre fylker som har andre forutsetninger har de beste tilbudene innen f.eks maritime fag eller realfag. Vi vil at ungdom fra andre fylker skal kunne velge å gå på skole i Oppland. Vi vil at ungdom bosatt i Oppland skal kunne velge å gå på skole på Vestlandet eller på Sørlandet hvis de vil. Elevene er ikke «våre» slik Kolbjørnshus skriver. De er selvstendige individer. De er framtida. Det er deres kompetanse vi skal leve av i åra som kommer og den kompetansen mener vi de skal få hvor de vil.

Gjengitt med tillatelse.

Gjesteblogger

Vil du også være gjesteblogger på Valdresprat? Det er enkelt! Send inn ditt bidrag her!

Plan for videregående opplæring i Oppland

Innlegg i debatten om Plan for videregående opplæring i Oppland, 9. desember 2015. Dette er det jeg hadde planlagt å si. På grunn av taletidsbegrensing ble de siste avsnittene (i kursiv) kuttet ut fra talerstolen.

 

Fylkesordfører

Plan for videregående opplæring skal handle om de store linjene. Den skal handle om hva som totalt sett er best for Opplandssamfunnet. Derfor er jeg uenig i noen av de politiske føringene som er lagt til grunn for dokumentet. Da hjelper det dessverre ikke at administrasjonen har gjort en god jobb i forhold til bestillingen.

Prinsipp nummer en: “Alle skoler skal være kombinerte skoler; yrkesfaglige og studieforberedende løp».

Dette prinsippet grunner i en oppfatning om at kombinerte skoler skaper et bedre lærermiljø. Det er noe man mener. Det kan selvsagt medføre riktighet, men det interessante er ikke i hvilken grad vi skaper skoler som er interessante å jobbe i, men i hvilken grad vi skaper skoler som gir godt læringsutbytte.

Når vi flytter på linjer og bygger ned solide fagmiljø på noen skoler med god bredde for å bygge opp igjen smalere tilbud på andre skoler, mener jeg vi gjør det stikk motsatte. Det er ikke god skolepolitikk.

Prinsipp nummer to: “Utdanningsprogram skal rendyrkes ut fra egenart og fagmiljø».

Dette høres fornuftig ut, helt til man forstår hva som menes med det. Det innebærer blant annet en begrensing, der man sier at skolene ikke lenger får lage søkbare tilbud med programfag innen f.eks idrett eller kultur, i frykt for at dette skal medføre et konkurransefortrinn.

Ærlig talt: Er det ikke bra at skolene får opprette tilbud som fremstår som attraktive, og som bidrar til økt motiovasjon og gjennomføring? Er det ikke bra at vi skaper tilbud som skaper et bredere engasjement, der skole og kulturliv, idretten, næringslivet og andre får spille på hverandre og gjøre hverandre gode?

Så til gratisprinsippet som mange har hevdet. Det store spørsmålet her er hva som er fritid, og hva som er skoleaktiviteter. For meg er dette veldig enkelt – fritimer er fritid. Det er nemlig sånn at i fritimene er elevene frie til å forlate skolen. Og når de forlater skolen, er de ikke lenger omfattet av skolens ordensreglement. Tilbud som rettes mot ungdommer i deres egne fritid, kan ikke være i strid med gratisskoleprinsippet, for det har ingen ting med skolen å gjøre.

Skal vi i være så opptatt av at alt skal være likt? For uansett hvordan vi vrir på det, så vil de som ønsker mest også bli best. De som vil trene mer, øve mer, studere mer, kommer til å gjøre det uansett. Og – de kommer til å bli flinkere. Er det virkelig vår oppgave å begrense det? Likhet kan aldri oppnås ved å begrense de som vil og kan mest. Likhet har for meg liten egenverdi uten frihet.

Jeg er bekymret for den voldsomme oppblomstringen av yrkesfag med studiekompetanse planen legger opp til. Er dette en villet utvikling? Jeg mener ikke det. Det vi gjør er i utgangspunktet bare å gi elevene litt lengre frist til å bestemme seg for hva de vil. Prisen er at de får et litt dårligere grunnlag, uansett hvilken retning de velger etterpå.

Vi må tørre å stille krav til ungdommen. Ett åpenbart krav er at de tar et utdanningsvalg, et annet er at de faktisk gjennomfører det de har valgt. Å utsette dette valget i to år, med de konsekvensene det har, er ikke en god løsning.

Bør ikke vi som fylkesting være mer opptatt av hva som gir oss mest? Hva som fungerer best, hva som skaper best bredde, og hva som bidrar til å skape med dybde?

Det får vi bare med Høyres forslag.

Vegard er 44 år og bosatt på Fagernes. Gift med Monica, bonusfar til to voksne jenter og bestefar til en gutt.

Vegard er gruppeleder i Nord-Aurdal Høyres kommunestyregruppe, og sitter i formannskapet. Vegard er også representant for Høyre i Oppland fylkesting, og i komité for opplæring og kultur.

Vegard er eier og administrator for Valdresprat.

Tilstanden for videregående opplæring

Innlegg i debatten om Tilstandsrapporten for videregående opplæring i Oppland 2015 i fylkestinget 9. desember 2015.

 

Fylkesordfører

Jeg er en av de som er nye i politikken. Da jeg fikk denne rapporten sammen med alle de andre saksdokumentene, så sammenfalt det med budsjettprosessen i kommunen. Det var mildt sagt litt overveldenede. Og når jeg tenker på det, er det kanskje slik det er å begynne på et videregående skoleløp også.

For det er mye å fordøye. Men skolen er viktig, så man stuper inn i det. Jeg begynner å se på tall. Karakterer og resultater. Måloppnåelse. Overganger. Sammenligninger med KOSTRA tall. Og akkurat der, midt oppi denne smarte regneøvelsen, forstod jeg det.

Jeg hadde misforstått hele greia. Det handler ikke om tall. Det handler om mennesker.

Så jeg begynte på nytt. I Oppland er det 70% som fullfører og består innen 5 år. Det høres ganske bra ut, men så slo det meg hvor mange som faller fra før de i det hele tatt har begynt. Hvert eneste år siden 2012 er det 13–1500 ungdommer som ikke setter seg på skolebenken i det hele tatt. Disse er ikke med i grunnlaget en gang.

17% avbryter utdanningen sin. Det er omtrent 1500 ungdommer til. På toppen av dette er det 13% som enten ikke består eller fortsatt er i videregående opplæring etter 5 år. Det er 1200 ungdommer.

Her har vi altså over 4000 ungdommer, eller litt under et halvt årskull, som har ungdomsrett som enten ikke fullfører, eller ikke begynner i det hele tatt! De begynner livene sine på full fart mot utenforsamfunnet. Det er ikke greit. Slik kan vi ikke ha det!

Det er disse ungdommene jeg bekymrer meg mest for. SÅ tenker jeg – hva kan vi gjøre for dem?

Først må vi motivere dem for skole, og veilede dem til å velge riktig utdanningsprogram. Fortrinnsvis et program de har forutsetninger til å fullføre. Det krever en solid elevtjeneste, med rett kompetanse og kapasitet.

Dernest må vi sørge for at vi tilbyr de rette utdanningsprogrammene. Jeg mener helt klart at vi må tilby rene løp innen yrkesfag.

Så er det slik: På et tidspunkt må man faktisk velge. Vi må ta inn over oss at det tidspunktet er når man skal begynne på videregående utdanning. Ikke to år etterpå. I stedet for å utsette avgjørelsen, må vi heller sette ungdommene i stand til å ta den.

Elevtjenesten er avgjørende. Ungdommer er nemlig verdensmestere i å gi hverandre ukvalifiserte råd, som de dessuten følger. Minste motstands vei består i å følge de rådene som ligner mest på det man helst vil høre. Det er av største betydning at rådene vi gir tar utgangspunkt i hva ungdommen selv ønsker å bli. Man bør ikke gå studieforberedende for å holde alle muligheter åpne. Like lite som man bør gå et yrkesfag og påbygg som en enklere vei inn i studenttilværelsen.

Yrkesfagene må være relevante og praktiske, og de må lede fram til en solid og grunnleggende fagkompetanse. Vi skal tilby påbygg for de som er ekstra motiverte, men fortrinnsvis etter fullført fagutdannelse. Det er viktig at dette ikke gjøres til en hovedvei. Da er vi på feil spor.

De som har ambisjoner om å studere, bør som hovedregel gå studieforberedende. Det ligger i navnet. Da må elevene være forberedt på å studere flere år etter at de er ferdige med videregående. Det må vi formidle!

Så må vi gjerne gi en gulerot. Hvis det kan motivere elever til å gjennomføre et videregående løp at de får drive med noen timer kunst, kultur, medier, programmering eller idrett – ja, da må de få lov til det. Så må vi kanskje ha et tilbud til den glemte gruppen også, de som alltid greier seg. De som lett kan lære seg et ekstra språk, eller ta en ekstra fordypning i et akademisk fag.

Det er akkurat disse utfordringene vi i Høyre har sett, som vi gir svar på når vi senere i dag skal presentere vårt forslag til plan for videregående opplæring. Der mener jeg vi har knekt koden.

Alt henger sammen med alt. Jeg er spesielt glad for å se at fylkesrådmannen foreslår å styrke elev- og oppfølgingstjenestene. Da vil jeg, som representanten Diserud, peke på at det gjør vi også i vår alternative RHP*.

* RHP = Regional handlingsplan, fylkeskommunens budsjett.

Vegard er 44 år og bosatt på Fagernes. Gift med Monica, bonusfar til to voksne jenter og bestefar til en gutt.

Vegard er gruppeleder i Nord-Aurdal Høyres kommunestyregruppe, og sitter i formannskapet. Vegard er også representant for Høyre i Oppland fylkesting, og i komité for opplæring og kultur.

Vegard er eier og administrator for Valdresprat.