Helbom fra Kolbjørnshus

Av Kari-Anne Jønnes, fylkestingsrepresentant og opposisjonsleder, Oppland Høyre

Arbeiderpartiets Anne Marte Kolbjørnshus, fylkestingsrepresentant og leder av komité for opplæring og kultur i Oppland, bommer fullstendig i sitt innlegg når hun hevder at «noen elever får velge for alle.» Det er skremmende at hun setter forutsigbarhet for politikere og system foran elevers valgfrihet. Like skremmende er det at hun mener gamle fylkesgrenser som kunstig skiller dagens naturlige bo- og arbeidsregioner er en viktig del av skolepolitikken.

Karen Blixen var en klok dame. Hun sa «Skolen er ikke livet og livet innretter seg ikke etter skolen. Det er skolen som skal innrette seg etter livet.» Det er på tide å våkne. Elevene som i dag bor i Oppland skal konkurrere i det internasjonale arbeidsmarkedet og de fortjener den beste utdanningen de kan få. Vi vil gi dem det. Skal vi nå det målet må skolene samarbeide med næringslivet i langt større grad enn i dag. Skoler må spesialisere seg, ikke alle kan tilby alle mulige utdanningsprogram. Ikke i hver region, ikke i hvert fylke. I Høyre mener vi valgfrihet er viktig, også i utdanningssystemet. Det å fritt kunne velge hva man vil lære og hvor man skal bo er en motivasjon for mange elever.

Kolbjørnshus avslutter sitt innlegg med, sitat: «Denne saken handler om å få igjennom mest mulig høyrepolitikk mens man sitter med regjeringsmakt. Den handler ikke om et godt opplæringstilbud til alle våre elever.» Det er underholdende lesning for en som akkurat har vært vitne til hvordan Kolbjørnshus’ Arbeiderparti, Sp, SV og KrF nettopp har sørget for at det store flertallet av elevene i videregående skole i Oppland får et smalere tilbud med lavere lærertetthet mens de prioriterer et system som sikrer de små skolene forutsigbarhet. De mener en klasse med 8 elever fortjener samme ressurser som en klasse med 30. De kaller elevene i Oppland for «markedet» og sier at de ikke lenger er villige til å la «markedet råde» i videregående skole.

For Høyre er kvaliteten i tilbudet til elevene det viktigste. Alle elever skal ha et kvalitativt like godt tilbud uavhengig av bosted. For oss innebærer det å sikre at de tilbudene som gis ved hver enkelt skole er gode. Det innebærer å samle kompetansemiljøer der det er naturlig. Det handler om at vi i Oppland kan være best på f.eks reiseliv, automasjon og naturbruk, mens andre fylker som har andre forutsetninger har de beste tilbudene innen f.eks maritime fag eller realfag. Vi vil at ungdom fra andre fylker skal kunne velge å gå på skole i Oppland. Vi vil at ungdom bosatt i Oppland skal kunne velge å gå på skole på Vestlandet eller på Sørlandet hvis de vil. Elevene er ikke «våre» slik Kolbjørnshus skriver. De er selvstendige individer. De er framtida. Det er deres kompetanse vi skal leve av i åra som kommer og den kompetansen mener vi de skal få hvor de vil.

Gjengitt med tillatelse.

Gjesteblogger

Vil du også være gjesteblogger på Valdresprat? Det er enkelt! Send inn ditt bidrag her!

Tilbake til fortiden

Leserinnlegg i avisa Valdres 23. juni 2016.

15. juni ble en trist dag for ungdommene som skal ut i videregående opplæring i Oppland de neste årene. Da vedtok Fylkestinget en ny finansieringsmodell for de videregående skolene i fylket vårt etter et forslag fra flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. En modell som i store trekk er lik den vi gikk bort fra da dagens modell ble innført i 2004. En modell som er skreddersydd for å sikre få tilbud, til få elever, i små klasser, på små skoler. Det som er trist, er at dette vil gå på bekostning av de mangfoldige tilbudene, til de mange elevene, i de større klassene, ved de større skolene.

Vedtaket er en oppfølging av en annen trist sak for ungdommen, nemlig dimensjoneringen av videregående utdanning fra desember. Sammen tegner de to vedtakene et bilde av en langt sterkere politisk styring av tilbudet til ungdommene. Resultatet er at bredden i tilbudet for fylket under ett blir langt smalere enn det kunne ha vært. Elevene får færre forskjellige tilbud å velge mellom, og det er i større grad politisk styrt hvilken skole man får gå på. Dette er et markant skritt vekk fra fritt skolevalg i videregående opplæring.

Formålet med finansieringsmodellen er å skape forutsigbarhet for skolene ved å sikre full finansiering av klasser man vedtar å opprette. Tanken bak er at en klasse koster det samme uansett hvor mange elever man har i den, dermed må finansieringen følge klassene man vedtar å opprette.

Det høres jo flott ut, men medaljen har en ufin bakside. Problemet de små skolene sliter med, er at de har for få elever, og det er ingen bedring i sikte. Elevtallet i Oppland er synkende, og det synker raskest ved flere av de minste skolene. Det kan man ikke løse med finansieringsmodeller. Det må strukturelle endringer til, som flertallet hverken har vilje eller evne til å gjøre noe med.

Budsjettene blir ikke større av at man fordeler pengene på en annen måte. Færre elever vil tvert imot føre til lavere budsjetter og enda større behov for tøffe prioriteringer. Dette skjer samtidig med at samfunnet rundt oss, inkludert den videregående utdanningen, blir stadig mer spesialisert. En finansieringsmodell som er tilpasset fortidens skole, er ikke bærekraftig. Det var derfor det var nødvendig å skifte den ut forrige gang vi hadde en tilsvarende modell.

Mindretallet, som bestod av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne, ønsket å bygge videre på dagens finansieringsmodell. Den har bidratt til en sunn konkurranse mellom skolene i Oppland. Skolene har hatt stor frihet til å skape attraktive tilbud, og de har hatt en stor egeninteresse av å fylle opp klassene. Det har gitt elevene gode tilbud å velge mellom, og skolene har hatt høy produktivitet. Dette taper vi med den nye modellen.

AP, SP, SV og KrF mener konkurranse mellom skolene er en uting. Attraktive tilbud andre steder i fylket bidrar til at elever velger bort nærskolen sin. Det bidrar til å svekke et allerede svakt og synkende grunnlag for de aller minste skolestedene. Derfor slo de samme partiene hardt ned på muligheten til å lage attraktive tilbud. I desember vedtok Fylkestinget at slike tilbud ikke skulle være søkbare. Med et pennestrøk ble ett av de større skolenes fortrinn fjernet under dekke av at tilbudene skulle være like. Det er sosialisme i praksis – likhet ved hjelp av begrensinger.

Flertallet hevder at den nye finansieringsmodellen sikrer at de tilbudene man har vedtatt blir etablert. I dagens modell er det søkningen som avgjør om et tilbud skal opprettes eller ikke. Det mente de samme partiene var for uforutsigbar for skolene. Det er også sosialisme i praksis – systemets behov settes foran formålet det skal tjene.

Finansieringsmodellen som ble vedtatt 15. juni er en massiv skjevfordeling til de minste skolene for å sikre at like tilbud skal kunne opprettes mange steder, uavhengig av elevgrunnlag. Dette kommer på toppen av forrige feilgrep fra det samme flertallet, der Fylkestinget blant annet vedtok at alle skoler skulle være kombinerte studiespesialiserings- og yrkesfagskoler. Begge disse vedtakene drar i samme retning. Det gir mer av det samme til en høyere kostnad. Prisen er mindre bredde i tilbudet i fylket som helhet.

AP, SP, SV og KrF sin skolepolitikk er en ren distriktspolitikk der ungdommen betaler prisen. Det er en svært dårlig skolepolitikk. Dessverre er det å snu ryggen til realiteter, og håpe at det går over, også svært dårlig distriktspolitikk.

Vegard er 44 år og bosatt på Fagernes. Gift med Monica, bonusfar til to voksne jenter og bestefar til en gutt.

Vegard er gruppeleder i Nord-Aurdal Høyres kommunestyregruppe, og sitter i formannskapet. Vegard er også representant for Høyre i Oppland fylkesting, og i komité for opplæring og kultur.

Vegard er eier og administrator for Valdresprat.