Årsprognosen for 2018

Fylkesordfører

Jeg har med stor interesse lest vedlegg 2 i årsprognosen. Her finner vi de videregående skolenes rapportering på handlingsplanene for skoleåret 2017-2018.

Det jeg leste med størst interesse, var hva man har gjort på satsingsområdet «Økt gjennomføring». Som fylkesordføreren sikkert er kjent med, har vi arbeidet mye med strategiplanen for videregående opplæring. En av de tingene det var stor enighet om, var behovet for å se helhetlig på opplæringsløpet gjennom et systematisk samarbeid mellom grunnskole, fylkeskommune og viktige kompetanseaktører i regionene. Det var også bred enighet om å samarbeide med grunnskolen for å sikre bedre overganger.

Det forundret meg stort hvor stor variasjon det var mellom skolene på dette viktige satsingsområdet. Noen skoler er kjempeflinke, og har etablert flere faste arenaer. Noen skoler nevner det ikke i det hele tatt, og noen sier rett ut at det ikke har fungert, men prioriter det likevel ikke for veien videre.

Da blir jeg skuffet. Det er ikke en bestilling vi har gjort for moro skyld. Dette er heller ikke et fromt ønske. Det er en bestilling vi har gjort fordi vi vet det virker.

En annen ting jeg har bitt meg merke i, og tar til orientering, er knyttet til en annen komitesak, nemlig Klimalabben. Det er to skoler som nevner klimalabben. Den ene er selvsagt Nord-Gudbrandsdal videregående skole, som omtaler klimalabben bredt. Den andre er Vinstra, som helt konkret har sendt personalet på besøk. Dette står i sterkt misforhold til ambisjonene vi har for klimalabben.

Så, har de andre skolene bare glemt å nevne det? Jeg tror ikke det. Dette handler i alle fall ikke om detaljnivået i rapportene, for opptil flere skoler omtaler kildesortering i kantina som et mulig tiltak for å styrke opplæringens rolle i det grønne skiftet. Det er kanskje ikke her vi redder verden, tenker jeg. Jeg tror dagens ungdommer kan kildesortering. Det har Blekkulf sørget for.

Poenget er ikke å harselere over kildesortering, men at vi rigger tilbud som i alle fall tilsynelatende ikke blir brukt. Jeg håper Klimalabben tar dette innover seg når den skal komme tilbake til komiteen med en plan for framtiden.

 

Innlegg i fylkestinget, i debatt om årsprognosen 

 

Epilog

Jeg har fått fylkesopplæringssjefens forsikringer om at det jobbes med samarbeidet med kommunene. De som er interessert i hvordan det skal gjøres, kan ta en titt på rapporteringen fra Hadeland og Valdres videregående skoler.

                                                                                                                                                                                                                                                                                              Årsprognose per 2. tertial 2018.pdf Vedlegg 2 MB                                                                                                                                                                                                

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene

Fylkesordfører

Veg engasjerer. I sommer har det vært mange saker om fylkesveg i lokalavisene. Fellesnevneren er nedslitte veger, med hull, humper og dekke som går i oppløsning.

Et foreløpig høydepunkt i Avisa Valdres var da rådmannen i Øystre Slidre foreslo å tilby fylkeskommunen lån til å utbedre fylkesvei i kommunen.

Og fylkesordfører, her må jeg få legge til at siden dette spørsmålet er omfattende i all sin enkelhet, så ble det innsendt allerede 3. september slik at fylkesordføreren skulle få god tid til å behandle det. I ettertid har kommunestyret i Øystre Slidre faktisk vedtatt å låne ut penger til formålet, noe som utløste en heftig debatt i Valdres.

Nå er jeg ganske sikker på at den tidligere bankmannen og nåværende rådmannen i Øystre Slidre vet godt at fylkeskommunen ikke sliter med kredittverdigheten. Tilbudet om lån er nok ikke seriøst ment, men heller et velfortjent spark på leggen til fylkestinget.

Men problemet er reelt. Rundt omkring i Oppland, kjører folk bilene sine i stykker på dårlige fylkesveger. Det er fakta. Det er ikke til å undres over at folk er utålmodige og oppgitte over vedlikeholdet av akkurat sin livsnerve, og lurer på om de noensinne vil få noe mer enn en krøttersti å kjøre på.

Mitt spørsmål til fylkesordføreren blir: Hvor stort er vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene i Oppland nå, og hvor lang tid vil det ta å reparere samtlige fylkesveier til akseptabel standard med dagens investerings- og vedlikeholdsprogram?

Forberedt spørsmål til fylkestinget, 25. oktober 2018.

 

Fylkesordførerens svar

Først vil jeg si meg enig med Vegard Riseng i at veg engasjerer og at veg er viktig. I Oppland er det 3.007 km med fylkesveg, derav 2.670 km med fast dekke. I tillegg har vi 200 km med gang- og sykkelveg. Før jeg går videre vil jeg understreke at det har blitt gjennomført gode og helhetlige prosjekter på fylkesvegnettet vårt gjennom at vi har økt satsinga på vedlikehold. Vi bruker forholdsvis store summer på fylkesveg sammenligna med en del andre fylker.

Det er kostnadskrevende å vedlikeholde fylkesvegene. De statlige bevilgningene er ikke i nærheten av å dekke det reelle behovet, og det er derfor nødvendig å se på hva som er realistisk å gjennomføre med de midlene vi har til rådighet. Erfaring og beregning tilsier at det som gir best samfunnsnytte og økonomisk innsparing på sikt, er å gjennomføre tiltak som vil forlenge dekkelevetiden. Dette er også i samsvar med sentrale planer for strategisk vedlikehold. Ifølge ei analyse av det nasjonale vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegnettet, så vil ei økning i vedlikeholdet for dekke og fundament på fylkesvegene med 1,5 milliarder kroner per år i tidsperioden 2018-2029 gi en samfunnsøkonomisk nettonytte på mellom 8,3 og 11,9 milliarder kroner. Høye samfunnsøkonomiske gevinster innebærer at det er tilsvarende kostbart å skyve arbeidet for å ta inn etterslepet framover i tid.

Vedlikeholdsetterslepet for fylkesvegene i Oppland er beregnet til 1,5 milliarder kroner. Forfallet er størst på dekkefornyelse og forsterking, det vil si grøfterensk, stikkrenneutskifting, utskifting av masse i veggrunnen. Med dagens bevilgningsnivå og økonomiske rammer for fylkeskommunene vil vi ikke klare å ta igjen dette vedlikeholdsetterslepet.

I forslag til statsbudsjett for 2019 sier regjeringa at innenfor rammen av fylkeskommunenes frie inntekter økes midlene som gis med en særskilt fordeling til opprusting og fornying av fylkesvegnettet med 100 millioner kroner. Det er ingen politisk satsing å først redusere frie midler, for så å binde deler av midlene som er igjen til fylkesveger. For eksempel er kuttet i regionale utviklingsmidler alene godt over dobbelt så stort som «satsingen» på fylkesveg.

Derfor arbeider vi sammen med de andre fylkeskommunene for et statlig program for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Det må tildeles friske statlige midler som monner, med mål om å ta et nasjonalt krafttak for fylkesvegnettet. Jeg oppfordrer hele fylkestinget til å bidra i et tverrpolitisk arbeid opp mot statlige myndigheter for at vi skal få gjennomslag for dette.

Even Aleksander Hagen

Fylkesordfører

 

Epilog

Jeg trengte litt tid til å fordøye informasjonen fra fylkesordføreren.

Statens vegvesen gav i juni ut rapporten «Vegdekker i region øst«. Rapporten gir et bilde på tilstanden pr 1. januar 2018. Den viser blant annet at en gjennomsnittlig fylkesveg i Oppland har en IRI på 5,1, der det ikke overraskende er de minst trafikkerte veiene som er dårligst. 

Temaheftet «Håndbok 111 Drift og vedlikehold, temahefte» forteller litt om hva dette egentlig betyr. IRI (International Roughness Indicator) er et måltall som sier noe om hvor mye karosseriet på en bil beveger seg vertikalt når bilen beveger seg framover. Tallet stiger med dårligere veikvalitet. En IRI på 5,1 ligger i øvre sjikt av «eldre vegdekker», og overlapper godt inn i «vedlikeholdt grusveg» og «ødelagt vegdekke».

Estimert behov for å hindre at vedlikeholds- etterslepet øker i Oppland er 132 millioner kroner årlig. Ordinære vedlikeholds- midler i 2017 var 94,8 mill, inkludert ekstrabevilgning kom vi opp i 218,1 millioner. Det gjorde at 2017 var første år siden 2010 at dekkebudsjett for fylkesveger var høyt nok til å redusere forfall.

Statens vegvesen opererer med en gjennomsnittlig dekkelevetid på 13,8 år i Oppland.

Med opplysningen fra fylkesordføreren om at etterslepet er på 1,5 milliarder, betyr det at det er et årlig vedlikeholdsbehov på rundt 240 millioner kroner i 14 år for å ta inn etterslepet. Det er bare for å vedlikeholde de veien vi allerede har, og innebærer ingen teknisk oppgradering slik som utbedring av kurver eller stigninger. Fylkesordføreren slår i sitt svar fast at vi ikke vil klare det med dagens innsats.  

2017 var det eneste året i rapportens periode vedlikeholdet var større enn behovet for å hinder økt etterslepet. Statens Vegvesen sier om dekkeleggingen i 2017 at ett års intensiv dekkelegging slår direkte ut på den gjennomsnittlige tilstanden. Om det blir en varig effekt er avhengig av levetiden på vedlikeholdsarbeidet som er gjort. Her er det viktig å være klar over at fylkesvegnettet ofte har sammensatte skader, og spor og jevnhet alene ikke er årsaken til dekkefornyelse.

Behovet for grøfting, drenering, utskifting av stikkrenner, dekkefornyelse og forsterkning er stort, og midlene er begrensede. For å lykkes med vegvedlikehold på lang sikt er det nødvendig å gjøre vedlikeholdstiltak som gir en varig effekt, dvs. som varer mer enn én dekkesyklus, og som bidrar til at gjennomsnittlig dekkelevetid øker fra dagens 14 år til nærmere 20 år.

Spørsmålet er om «godt nok»-prinsippet er GODT NOK for å oppnå dette, og uansett mener jeg det ikke er godt nok at man ikke engang har en ambisjon om å nå målet.

Det handler om prioritering. Fylkesordføreren er etter min mening ganske tydelig: Arbeiderpartiet evner eller ønsker ikke å prioritere fylkesveg.

Odnes bommer

Alle vil ha endring, men ingen vil forandre seg. Det vet Ivar Odnes godt. Han vet også godt at hovedårsaken til at de ble nei til kommunesammenslåing i folkeavstemmingene i Valdres, var at nei-siden lykkes med å tegne et bilde av at det var et valg mellom det trygge bestående, eller noe helt nytt, ukjent og usikkert.

Ivar Odnes vet nok godt at den fremstillingen er både unyansert og feil.

Fremtiden er ukjent for alle, ansett hvilken vei man velger, men noe vet vi likevel. Vi vet hvor vi er, og vi vet ganske mye om den samfunnsutviklingen og de utfordringene som vil treffe oss. Kommunereformen er et viktig grep for å ruste kommunene for en framtid vi vet kommer. Vi vet ganske sikkert at kommunen vil settes under press.

Det er dette som er grunnlaget for den konservative ideologien. Vi tar utgangspunkt i verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var. Og jeg låner gjerne Kåre Willochs ord: Vi må våge å forandre oss – for å bevare det som er viktig. Alternativet er ikke stillstand, men forvitring.

Så hva er viktig? Odnes peker på frihet, lokaldemokrati og effektivitet som Senterpartiets tre pilarer i kommunepolitikken. Han viser til at «tanken er at folk skal være frie fra staten, styre seg selv gjennom lokaldemokratiet, og drive lokalsamfunnet effektivt». Det er vanskelig å være mer enig.

La oss ta Odnes på ordet. Jeg er helt enig i at frihet og lokalt selvstyre er grunnleggende, og det er viktig å bevare den. Jeg er også helt enig i at lokalsamfunn, herunder kommunal sektor, bør drives så effektivt som mulig. Jeg er derimot uenig med Odnes om hvordan man best kan gjøre det. Hans svar er å beholde små kommuner, som i dag. Odnes begrunner dette med avstanden mellom folk og politikerne som skal tjene dem. Det er en enkel logikk, alt for enkel – og feil.

Jeg skal fortelle hvorfor. Siden den forrige runden med kommunesammenslåinger på 60-tallet, har det skjedd mye. Kommunene har fått langt flere og langt mer sammensatte oppgaver. Det har vært en ønsket utvikling som har overført makt og myndighet fra sentrale samfunnsinstitusjoner til kommunene. Samtidig har det skjedd flere ting parallelt. De mest synlige er nok at vi har blitt mye mer mobile, vi har blitt langt mer spesialiserte, vi jobber mer, vi får færre barn og vi får dem senere i livet. De siste 25 årene har også revolusjonert måten vi kommuniserer med hverandre på, hvem vi møter og hvilke arenaer vi treffes på. Aldri har vi vært mer tilgjengelige.

Dette er ikke unikt for Norge, det skjer over hele den vestlige verden. Som en konsekvens, har vi utviklet et velferdssamfunn som har tatt over mye som tradisjonelt har vært ivaretatt av familien, og da særlig kvinnene. Underveis har vi fått mye mer kunnskap om hva som utgjør gode tjenester, og kravene til kvalitet har økt. Alt dette ønsker vi i lagt til kommunen, som jo blir vår moderne storfamilie. Det krever at kommunene har den kompetansen og den kvaliteten vi etterspør.

De fleste norske kommune greier de grunnleggende tjenestene, men mange er nødt til å samarbeide om det mer spesialiserte. I Valdres har vi organisert flere tunge, smale eller spesialiserte tjenester i interkommunale samarbeid. Dette har vært helt nødvendig for å gi innbyggerne våre de tjenestene de har krav på og forventer, og det har vært nødvendig for å lykkes med rekruttering til mange av disse fagmiljøene.

Ulempen er at ansvaret fragmenteres ved at beslutninger flyttes lenger unna folk. For å få vedtak i de interkommunale tjenestene, kreves det nemlig likelydende vedtak i deltakerkommunene. Det betyr i praksis at sakene debatteres i representantskap og styrer før de kommer til kommunestyret. Det kan det nok bli debatt, men det er lite rom for andre vedtak siden dette vil kreve nye runder. Dette er kanskje effektivt, men det gir hverken nærhet, frihet eller lokalt selvstyre.

Så, hva er egentlig alternativene? Ett åpenbart alternativ, er at staten ser seg nødt til å ta tilbake oppgaver kommunene ikke makter og samle dem i et direktorat. Det er oppskriften til Senterpartiets foretrukne samarbeidspartner, Arbeiderpartiet. Et annet alternativ er at kommunen kjøper disse tjenestene av andre kommuner eller på det åpne markedet. Et tredje alternativ, som kanskje varmer den tidligere fylkesvaraordførerens hjerte, er å flytte kommunale oppgaver over til fylkeskommunen. Alle disse alternativene har det til felles at de vil virke sentraliserende, og da gjerne ut av regionen.

Et langt bedre alternativ, er en større kommune. Da ville langt flere slike samarbeid naturlig være lagt inn under kommunens egen virksomhet, og dermed være gjenstand for reell debatt i kommunestyret og samfunnet forøvrig. Valdres ville være en tilstrekkelig stor kommune for de aller fleste tjenestene vi skal tilby våre innbyggere.

Dette mener Odnes er sentraliserende.  Det er komplett uforståelig for meg hvordan det er mer sentraliserende å samle spesialisttjenester på færre steder i én større kommune enn å gjøre nøyaktig det samme i en region av samarbeidende mindre kommuner.  Det er i alle fall uforståelig at Odnes gambler med alternativet, å sentralisere ut av regionen.

La oss dvele litt ved dette med effektivitet. En Valdres-kommune kunne være langt mer effektiv i den forstand at vi ville være bedre i stand til å ta tak i våre utfordringer. I dag er det slik at hver enkelt kommune utarbeider, reviderer og rullerer sitt planverk uavhengig av de fem andre. Det høres kanskje ikke viktig ut, men det betyr at de seks kommunene i Valdres til enhver tid er mest opptatt av litt forskjellige ting. Det betyr også at de seks kommunene har litt forskjellige planverk og prioriteringer å støtte seg til, noe som lett kan føre til at felles beslutninger ender opp med minimumsløsninger. Den som vil minst får bestemme. Det er ikke en effektiv organisering dersom man har ambisjoner om å få til noe. Den er heller ikke særlig demokratisk.

Hvis Ivar Odnes og Senterpartiet virkelig brant for lokaldemokratiet, burde de omfavnet kommunereformen for alt den er verdt, og gjort alt de kunne for å bidra til at den ble enda bedre. Det gjør de ikke. De er bare imot, og får godt betalt for det. For som sagt, vi liker ikke å endre oss, og det vet Senterpartiet best av alle. Det er fristende å konkludere med at Senterpartiet er imot fordi det som tjener folket ikke tjener Senterpartiet.

Og til sist, Odnes: Du prøver å klistre kommunen tett til vår identitet. Du bommer. Når du treffer noen av oss i din gjerning i Oslo, spør hvor vi kommer fra. Vi vil svare Valdres med stor entusiasme. Det er vår stolthet, og det er vår identitet.

Vegard Riseng,
Kommune- og fylkespolitiker,
Høyre

 

Leserinnlegg i OA og Avisa Valdres

Regional plan for kompetanse

Fylkesordfører,

Denne planen inneholder mye god politikk, som det er vanskelig for meg å være uenig i. Mye av det har vi foreslått selv, og blitt nedstemt på, senest i den nylig vedtatte strategiplanen for videregående opplæring.

Det jeg liker aller best, står på side 50 under overskriften «Yrkesfagskolen».

Det å skape et høyere utdanningstilbud for yrkesfaglig utdanning på bachelor-nivå, det er lurt. For det betyr nemlig at man skaper et utdanningsløp, som gjør at dyktige fagfolk ikke trenger å ta to skritt tilbake før de kan ta fatt på det utdanningsløpet de egentlig har behov for, som de er kvalifiserte for, og som de er motiverte for.

Dette er virkelig et innovativt utdanningstilbud for fremtiden, et Oppland med sin høye yrkesfag-andel har god bruk for. Det bør etter min mening raskt utvides til flere sektorer, og vi kan starte med helsefag.

Så hvorfor er jeg ikke like henrykt som representanten Kolbjørnshus?

Fordi jeg i motsetning til Kolbjørnshus mener planen ikke svarer på hovedutfordringen i fellesdelen. Den tar for seg et fremtidsperspektiv for 2030, noe som maskerer at den store utfordringen kommer først 10 år senere.

Planen vil neppe kunne endre på det faktum at i 2040 vil det være færre ungdommer, færre unge voksne i yrkesaktiv alder, flere eldre arbeidstakere, og langt flere pensjonister – de fleste av dem over 75 år. For det er i denne aldersgruppen at nærmere 75% av befolkningsveksten kommer. Da vil med andre ord stå ovenfor en snarlig og dramatisk befolkningsnedgang.

Det er kanskje ikke så rart svarene mangler, for allerede i første setning etter at det overordnede målet erklæres, innrømmes det at det ikke er et realistisk mål. Vi har altså gitt opp allerede på startstreken.

Planen svarer ikke ut hvordan vi skal klare å gjennomføre tiltakene, særlig innen videregående opplæring. Vi vet ganske sikkert at kravene til formell utdanning blir høyere, utdanningene mer spesialiserte, samtidig som statistikken forteller oss at elevgrunnlaget synker. Det betyr at dersom vi skal dekke Opplandssamfunnets behov, må vi prioritere hardt for å klare å tilby flere utdanningsløp. En av årsakene til at planen ikke drøfter dette, er avgrensinger, som hindrer at planen tar tak i politisk ubehagelige temaer.

Bernhard av Clairvaux, bedre kjent som St. Bernhard skal ha sagt: «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner».

Det er litt den følelsen jeg sitter igjen med. Her er det mye gode intensjoner. Som jeg sa innledningsvis, inneholder planen mye god politikk som det er vanskelig å være uenig i, til og med noe som begeistrer.

I sum er det likevel lite som tyder på at planen leder oss dit vi vil.

 

Innlegg i fylkestinget, 24. april.

 

Tabell: Fremskrevet befolkning i Oppland 2040, hovedalternativ, lav nasjonal vekst og høy nasjonal vekst. Kilde: SSB.no

 

Høringen om ny trossamfunnslov

Uken før påske dukket «Kyrkjeliv» opp i postkassa. Jeg ble noe forundret da jeg leste artikkelen «Vi ønsker ikke en statlig styrt finansiert kirke i Nord-Aurdal». Artikkelen viser til kommunestyrets behandling av høringen til ny trossamfunnslov.

Jeg må nesten starte med å gjøre oppmerksom på at den nye trossamfunnsloven kommer som en konsekvens av at det ble etablert et formelt skille mellom kirke og stat i Norge. Det er ikke snakk om å gi staten styring over kirken, men at staten skal ha ansvaret for finansieringen, som for alle andre tros- og livssynsamfunn. Premisset i artikkelen er derfor feil, og egnet til å forvirre leseren. Jeg reagerer også på påstanden om at kommunestyret ikke har innsikt og ikke ville ha gjort som de gjorde dersom kirken lokalt hadde blitt hørt i saken.

Saken var som nevnt en høringssak til en lovendring. Den var av prinsipiell art, og kommunestyret svarte ut forhold rundt tilknytningen kommunen skal ha til kirken. I en slik sak er det selvsagt kommunens syn som skal komme fram, ikke kirkens. Videre er det slik at alle har anledning til å gi høringssvar. Dersom kirken mener kommunestyret avga feil svar, kunne den gitt sitt eget svar, for eksempel gjennom kirkelig fellesråd.

For meg er det tre prinsipper som er viktige. Det første er at jeg ønsker et fullstendig skille mellom kirke og stat. En logisk konsekvens er at heller ikke lavere forvaltningsnivå skal ha ansvar for kirken. Dette henger sammen med min personlige overbevisning om at politikk har like lite i religion å gjøre, som religion har i politikk.

Det andre prinsippet handler om nærhet til beslutninger. Det krever at man definerer hva som er nærhet. Da blir det fort tydelig at lokalt ikke er synonymt med nært, og at det å ta demokrati på alvor betyr å sette grenser for sin egen innflytelse.

Jeg forundrer meg over at kirken i Nord-Aurdal har større tillit til kommunestyret enn sine egne demokratisk valgte organer. Det er nemlig der styringen skal ligge. For meg er det helt uhørt at et folkevalgt organ skal bestemme over en medlemsorganisasjon. En annen side av samme sak, er at jeg synes det er vanskelig å akseptere et ansvar inn i en organisasjon jeg ikke har politisk innflytelse over.

Det tredje prinsippet handler om likebehandling av trossamfunn. Jeg ser ingen grunn til at kirken skal behandles særskilt, selv om jeg anerkjenner at kirken har noen oppgaver andre trossamfunn ikke har, herunder gravferdsforvaltningen. Slike oppgaver skal kirken selvfølgelig kompenseres for så lenge den utfører dem på vegne av fellesskapet. Høringssvaret åpner for at kommunen på sikt kan ta ansvaret for dette selv, noe som kan være fornuftig når skillet mellom kirke og forvaltning får satt seg.

Når disse prinsippene legges til grunn, blir resten av argumentasjonen i artikkelen irrelevant. Jeg har likevel lyst til å kommentere en ting. Det er direkte feil at bevilgninger til kirken ikke går på bekostning av andre saker. Når kommunen bevilger til kirken fra rammetilskuddet, er nettopp det som skjer: Gode formål og verdige ønsker vektes mot hverandre.

I vårt program står det at vi vil sikre at våre kirker og kirkegårder blir forsvarlig tatt vare på. Som kommunepolitiker vet jeg at kirkens behov langt overgår både vår evne og vilje til å prioritere midler til formålet. Jeg mener at den beste måten å sikre at kirken får de midlene som er tiltenkt dem, er å la kirken styre selv.

For ordens skyld, Høyres gruppe var delt i denne saken.

Vegard Riseng
Gruppeleder
Nord-Aurdal Høyre

 

Tilsvar til artikkel i «Kyrkjeliv».