Svar til Bunadsgeriljaen

«Innlandet brenner. Alarmen uler.» Det skriver Anja Solvik i Bunadsgeriljaen. Hun anklager Innlandets befolkning for å sove mens sykehustilbudet raseres. Spesielt peker hun på at akutt- og fødetilbudet får lange reiseavstander. Det er i beste fall en gammeldags innfallsvinkel.

For det første, la oss slå fast en gang for alle at øyeblikkelig nærhet til et akuttsykehus er et privilegium for de færreste i Innlandet. Selv om alle dagens sykehus skulle bestå med akuttfunksjon, er det fortsatt bare et fåtall av oss som har et sykehus innen 15 minutter reisetid. Det som redder liv når det virkelig haster, er gode prehospitale tjenester, også kjent som ambulanser. En moderne ambulanse er et minisykehus på hjul. Utviklingen er at ambulansetjenesten blir stadig mer avansert og kapabel. Derfor er dette en svært viktig satsing for de aller fleste av oss.

For det andre, det er ikke slik at kvinner i hopetall føder på vei til sykehus. De aller fleste fødsler er planlagt, og skjer i trygge omgivelser. I følge Folkehelseinstituttet, var det 54404 fødsler i 2019. Av disse skjedde 121 under transport. 146 var ikke planlagte hjemmefødsler og 9 er oppført med «annet, ukjent sted». Til sammen utgjør dette 0,5% av alle fødsler. I tillegg kom 99 planlagte hjemmefødsler. Det forteller at i over 99,5% av tilfellene, er et godt fødetilbud et resultat av god planlegging.

For det tredje, kampen for fødestuer og fødetilbud på lokalsykehus, blir ofte anført av kvinner som ikke har planer om flere barn. De som venter barn, er forståelig nok mest opptatt av at fødselen skal være så trygg som mulig. De ønsker seg til et sykehus som både gir både mor og barn de beste muligheter til en udramatisk fødsel, og som kan ta godt vare på dem dersom noe går galt. Etter fødselen, kan mor og barn få like god omsorg og oppfølging i et kommunalt tilbud nær hjemmet.

Sykehus handler om veldig mye mer enn fødetilbud og akuttfunksjon. De aller fleste av oss kommer tross alt til sykehus uten blålys og sirener. Da handler et godt sykehustilbud om å få riktig og rask behandling. En av hovedutfordringene med dagens sykehusstruktur er at pasienter opplever å fraktes fra det ene sykehuset til det andre i et behandlingsløp. En annen utfordring er at mange akuttsykehus gir parallelle vaktlinjer. Det er kostbart. Det dreier ressurser fra planlagt pasientbehandling og hindrer etablering av nye behandlingstilbud vi ønsker oss i Innlandet.

Jeg kan gi Anja Solvik rett i at alarmen uler, men det handler hverken om akutt- eller fødetilbud. Det er på høy tid å få på plass en sykehusstruktur i Innlandet som setter pasienten i fokus. Derfor trenger vi et nytt hovedsykehus, på Moelv.

Vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene

Fylkesordfører

Veg engasjerer. I sommer har det vært mange saker om fylkesveg i lokalavisene. Fellesnevneren er nedslitte veger, med hull, humper og dekke som går i oppløsning.

Et foreløpig høydepunkt i Avisa Valdres var da rådmannen i Øystre Slidre foreslo å tilby fylkeskommunen lån til å utbedre fylkesvei i kommunen.

Og fylkesordfører, her må jeg få legge til at siden dette spørsmålet er omfattende i all sin enkelhet, så ble det innsendt allerede 3. september slik at fylkesordføreren skulle få god tid til å behandle det. I ettertid har kommunestyret i Øystre Slidre faktisk vedtatt å låne ut penger til formålet, noe som utløste en heftig debatt i Valdres.

Nå er jeg ganske sikker på at den tidligere bankmannen og nåværende rådmannen i Øystre Slidre vet godt at fylkeskommunen ikke sliter med kredittverdigheten. Tilbudet om lån er nok ikke seriøst ment, men heller et velfortjent spark på leggen til fylkestinget.

Men problemet er reelt. Rundt omkring i Oppland, kjører folk bilene sine i stykker på dårlige fylkesveger. Det er fakta. Det er ikke til å undres over at folk er utålmodige og oppgitte over vedlikeholdet av akkurat sin livsnerve, og lurer på om de noensinne vil få noe mer enn en krøttersti å kjøre på.

Mitt spørsmål til fylkesordføreren blir: Hvor stort er vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene i Oppland nå, og hvor lang tid vil det ta å reparere samtlige fylkesveier til akseptabel standard med dagens investerings- og vedlikeholdsprogram?

Forberedt spørsmål til fylkestinget, 25. oktober 2018.

 

Fylkesordførerens svar

Først vil jeg si meg enig med Vegard Riseng i at veg engasjerer og at veg er viktig. I Oppland er det 3.007 km med fylkesveg, derav 2.670 km med fast dekke. I tillegg har vi 200 km med gang- og sykkelveg. Før jeg går videre vil jeg understreke at det har blitt gjennomført gode og helhetlige prosjekter på fylkesvegnettet vårt gjennom at vi har økt satsinga på vedlikehold. Vi bruker forholdsvis store summer på fylkesveg sammenligna med en del andre fylker.

Det er kostnadskrevende å vedlikeholde fylkesvegene. De statlige bevilgningene er ikke i nærheten av å dekke det reelle behovet, og det er derfor nødvendig å se på hva som er realistisk å gjennomføre med de midlene vi har til rådighet. Erfaring og beregning tilsier at det som gir best samfunnsnytte og økonomisk innsparing på sikt, er å gjennomføre tiltak som vil forlenge dekkelevetiden. Dette er også i samsvar med sentrale planer for strategisk vedlikehold. Ifølge ei analyse av det nasjonale vedlikeholdsetterslepet på fylkesvegnettet, så vil ei økning i vedlikeholdet for dekke og fundament på fylkesvegene med 1,5 milliarder kroner per år i tidsperioden 2018-2029 gi en samfunnsøkonomisk nettonytte på mellom 8,3 og 11,9 milliarder kroner. Høye samfunnsøkonomiske gevinster innebærer at det er tilsvarende kostbart å skyve arbeidet for å ta inn etterslepet framover i tid.

Vedlikeholdsetterslepet for fylkesvegene i Oppland er beregnet til 1,5 milliarder kroner. Forfallet er størst på dekkefornyelse og forsterking, det vil si grøfterensk, stikkrenneutskifting, utskifting av masse i veggrunnen. Med dagens bevilgningsnivå og økonomiske rammer for fylkeskommunene vil vi ikke klare å ta igjen dette vedlikeholdsetterslepet.

I forslag til statsbudsjett for 2019 sier regjeringa at innenfor rammen av fylkeskommunenes frie inntekter økes midlene som gis med en særskilt fordeling til opprusting og fornying av fylkesvegnettet med 100 millioner kroner. Det er ingen politisk satsing å først redusere frie midler, for så å binde deler av midlene som er igjen til fylkesveger. For eksempel er kuttet i regionale utviklingsmidler alene godt over dobbelt så stort som «satsingen» på fylkesveg.

Derfor arbeider vi sammen med de andre fylkeskommunene for et statlig program for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Det må tildeles friske statlige midler som monner, med mål om å ta et nasjonalt krafttak for fylkesvegnettet. Jeg oppfordrer hele fylkestinget til å bidra i et tverrpolitisk arbeid opp mot statlige myndigheter for at vi skal få gjennomslag for dette.

Even Aleksander Hagen

Fylkesordfører

 

Epilog

Jeg trengte litt tid til å fordøye informasjonen fra fylkesordføreren.

Statens vegvesen gav i juni ut rapporten «Vegdekker i region øst«. Rapporten gir et bilde på tilstanden pr 1. januar 2018. Den viser blant annet at en gjennomsnittlig fylkesveg i Oppland har en IRI på 5,1, der det ikke overraskende er de minst trafikkerte veiene som er dårligst. 

Temaheftet «Håndbok 111 Drift og vedlikehold, temahefte» forteller litt om hva dette egentlig betyr. IRI (International Roughness Indicator) er et måltall som sier noe om hvor mye karosseriet på en bil beveger seg vertikalt når bilen beveger seg framover. Tallet stiger med dårligere veikvalitet. En IRI på 5,1 ligger i øvre sjikt av «eldre vegdekker», og overlapper godt inn i «vedlikeholdt grusveg» og «ødelagt vegdekke».

Estimert behov for å hindre at vedlikeholds- etterslepet øker i Oppland er 132 millioner kroner årlig. Ordinære vedlikeholds- midler i 2017 var 94,8 mill, inkludert ekstrabevilgning kom vi opp i 218,1 millioner. Det gjorde at 2017 var første år siden 2010 at dekkebudsjett for fylkesveger var høyt nok til å redusere forfall.

Statens vegvesen opererer med en gjennomsnittlig dekkelevetid på 13,8 år i Oppland.

Med opplysningen fra fylkesordføreren om at etterslepet er på 1,5 milliarder, betyr det at det er et årlig vedlikeholdsbehov på rundt 240 millioner kroner i 14 år for å ta inn etterslepet. Det er bare for å vedlikeholde de veien vi allerede har, og innebærer ingen teknisk oppgradering slik som utbedring av kurver eller stigninger. Fylkesordføreren slår i sitt svar fast at vi ikke vil klare det med dagens innsats.  

2017 var det eneste året i rapportens periode vedlikeholdet var større enn behovet for å hinder økt etterslepet. Statens Vegvesen sier om dekkeleggingen i 2017 at ett års intensiv dekkelegging slår direkte ut på den gjennomsnittlige tilstanden. Om det blir en varig effekt er avhengig av levetiden på vedlikeholdsarbeidet som er gjort. Her er det viktig å være klar over at fylkesvegnettet ofte har sammensatte skader, og spor og jevnhet alene ikke er årsaken til dekkefornyelse.

Behovet for grøfting, drenering, utskifting av stikkrenner, dekkefornyelse og forsterkning er stort, og midlene er begrensede. For å lykkes med vegvedlikehold på lang sikt er det nødvendig å gjøre vedlikeholdstiltak som gir en varig effekt, dvs. som varer mer enn én dekkesyklus, og som bidrar til at gjennomsnittlig dekkelevetid øker fra dagens 14 år til nærmere 20 år.

Spørsmålet er om «godt nok»-prinsippet er GODT NOK for å oppnå dette, og uansett mener jeg det ikke er godt nok at man ikke engang har en ambisjon om å nå målet.

Det handler om prioritering. Fylkesordføreren er etter min mening ganske tydelig: Arbeiderpartiet evner eller ønsker ikke å prioritere fylkesveg.

17. Mai-tale

Tale til kransenedleggelse ved monumentet over falne fra Valdres 1940-1945, 17. mai 2017

 

Kjære landsmenn!

Gratulerer med dagen!

Nasjonaldagen er en dag for feiring, men også for ettertanke.

«Også vi når det blir krevet,
for dets fred slår leir»

Det høres fredelig ut, men det handler om å være klar for væpnet konflikt. Bjørnson skrev det i fredstid, og i et fremtidsperspektiv. Han spådde at også vi – barn av fedre og mødre som har kjempet for dette landet – skal reise oss i kamp for å sikre dets fred og frihet når behovet melder seg.

Og det har blitt krevet. Det er enda ikke 80 år siden Norge ble okkupert av en fremmed makt.

Hans Majestet kong Haakon den 7. sa det slik i sin radiotale 17. mai 1940: «den 9. april (ble vi) overfalt av en nasjon som, fordi den selv ikke vet hva personlig frihet betyr, ikke kan forstå hvilken forferdelig urett den har begått overfor et frihetselskende lite folk.»

Angrepet markerte starten på en mørketid for landet vårt. I kampene som fulgte, var det forholdsvis store tap i Valdres, både sivile og militære. Mange ble skadet.

Kongen oppfordret folket til å stålsette seg:

«Vær forvisset om at det for de kommende slekter, (…) vil være av avgjørende betydning at dere setter alt inn for å bevare Norge som et fritt, selvstendig land.»

I dag er det knyttet usikkerhet til antallet falne fra Valdres, men vi vet at det var mange i forhold til folketallet. De var blant dem som gav sine liv da det ble krevet, slik at vi i dag kan nyte det privilegium å feire enda en nasjonaldag som et fritt land.

Kjære landsmenn – «Også vi når det blir krevet». Det gjelder oss. Vi har et ansvar for å forvalte den gaven som ble skjenket oss.

For det er ikke slik at freden har senket seg for godt. Og det er ikke slik at det kun er i strid freden og friheten kan sikres.

Det er vårt ansvar å bry oss, å bekjempe ekstremisme og farlig tankegods. Det er ikke nok å simpelthen la være å gjøre noe galt, for det motsatte av det å bry seg, det er ikke å hate, men å være likegyldig.

«Hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?»

Dikteren Nordahl Grieg spurte i diktet «Til ungdommen», og svarte:

«Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
Troen på livet vårt,
menneskets verd.»

Det Nordahl Grieg snakket om, kan oppsummeres i ett eneste ord: Tillit!

Hele det norske samfunnet er bygget på tillit. Vårt vern mot mistro, mot ekstremisme, mot terror er ikke å bygge murer men å rive dem ned og bygge broer. Og verktøyet er tillit.

Jeg har lyst til å låne Olemic Thommesens ord:

«Hvordan viderefører vi et samfunn der tilliten er stor, der mangfold verdsettes, og der deltagelse er ønsket?»

Vi må gjøre det gjennom vår egen aktive deltagelse, og ikke redusere oss selv til passive tilskuere. Fremtidens Norge må være et samfunn som vokser på mangfold. Et sted hvor kultur skapes fordi kulturer møtes. Norge skal være et lyttende samfunn! (…)

Kjære landsmenn, det starter med hver og en av oss. Hvilken dag er vel mer perfekt enn selveste 17. mai til å delta i denne nasjonale dugnaden? Spre smil og glede. Kanskje slå av en prat med noen man ikke kjenner så godt, og oppdage at dette var faktisk veldig hyggelig.

For det er her – i møter med andre mennesker man bygger felles kultur og gjensidig tillit. Det er når man ser og blir sett at man skaper menneskeverd. Og som Nordahl Grieg sa det: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred».

Det, kjære landsmenn, er arven vi forvalter. Og for den, er vi evig takknemlig de som ofret alt for Norge.

Norge takker dere.

Takk!

Fotnoter: Hold musepekeren over parenteser i teksten.

Evaluering av rådgivertjenesten

Innlegg i debatten om evaluering av rådgivertjenesten i Fylkestinget 14. desember 2016.

Fylkesordfører,
vi har vært opptatt av rådgivingstjenesten lenge. Uten gode råd i vanskelige og kompliserte beslutninger er det lett å foreta feilvalg. Utdanningsvalg er en slik situasjon. Når de som skal ta valgene i tillegg ofte er i en slik situasjon for aller første gang, er god rådgiving enda viktigere.

I forskingsrapporten får vi vite at elevene opplever rådgivingstjenesten som lite kjent, relevant og troverdig. Hvis den ikke oppfyller noen av disse kriteriene, vil ungdommene våre hente alle sine råd andre steder – hos venner, foreldre eller tilfeldige bekjentskaper. Da blir ofte resultatet der etter.

En elev sier «altså jeg vil si at det var lettere å snakke med mamma om det jeg ville gå da, eller det hun syns var lurest for meg, enn en annen person som ikke kjenner meg så godt»

Det er godt og fint å ha et tillitsforhold til mamma, men mamma kan først og fremst hjelpe til med å sortere drømmene – å finne ut hva barna egentlig vil. Rådgiverne kan gi råd om hvordan de skal komme dit.

En annen elev sier «jeg tror at de er der men vi vet på en måte ikke hvem de er. Har troen på at de sitter der nede men det er liksom ikke noe mer».

Det er godt elevene har troen på at det i at rådgiverne i alle fall er der, men dersom de ikke blir brukt aktivt, har vi bommet. Enda en elev sier at det er kontaktlæreren som er den viktigste rådgiveren, og ett av funnene er at kontaktlærere ikke henviser videre til rådgivertjenesten.

Venstre, Fremskrittspartiet og Høyre har et nytt forslag til endring på to punkter og ett nytt punkt nummer 5.

Vi støtter punkt 1 og 2.

I punkt 3 foreslår vi å endre ordlyden fra «ønske om» til «behov for». Begrunnelsen er veldig enkel. Dette er språkvask. Man kan ønske seg så mangt, med det viktige er tross alt hva man trenger.

I punkt 4 foreslår vi å stryke ordet «nyansatte». Begrunnelsen for dette er at når vi stiller kompetansekrav til rådgivingstjenesten, så er det elevenes behov vi skal ivareta. Det må vi som tjenesteleverandør ivareta uavhengig av om rådgiveren er nyansatt eller ikke, og som arbeidsgiver må vi sørge for å ha oppdaterte ansatte.

Som nytt punkt 5 foreslår vi følgende: «Å styrke og utvide samarbeidet med arbeids- og næringslivet i rådgivningstjenesten er helt essensielt for å sørge for relevant kompetanse og framtidig innpass i arbeidslivet for våre elever.

Fylkestinget ser dette som en naturlig del av regional plan for kompetanse, som også skal vurdere hele det 13-årige skoleløpet og rådgivingstjenesten som en del av dette.»

Epilog

Posisjonen støttet våre forslag til endring i punkt 3 og tilleggspunkt 5. Posisjonen støttet ikke vårt forslag til endring i punkt 4. Posisjonen hadde følgende endringsforslag i punkt 2:

«Fylkestinget vedtok i fylkesbudsjettet å etablere en nettbasert tjeneste (elevtjenesten.no) som del av det helhetlige tilbudet. Dette for å øke tilgangen til hele elevtjenesten. Tiltaket skal evalueres etter 2
år. »

Posisjonen hadde også forslag til nytt punkt 6 og 7:
Nytt punkt 6:
«I elevundersøkelsen legges det inn spørsmål som gir en tilbakemelding fra elevene om hvordan de vurderer elevtjenesten.»

Nytt punkt 7:
«Den sosialpedagogiske rådgivningstjenesten evalueres i løpet av 2017.»

Ved punktvis avstemming falt vårt punkt 4, resten ble vedtatt.