FoUi-strategien

Innlegg i behandlingen av FoUi-strategien i Fylkestinget 14. desember 2016.

Fylkesordfører,
jeg er for strategier, og jeg er for forskning, utvikling og innovasjon, men vi må begynne i riktig ende. En strategi er en plan som bør ta utgangspunkt i spørsmålene:
– Hva vil vi oppnå?
– Hvorfor er det viktig for oss?

Bakgrunnen for denne strategien er så banal som at opprettelsen av Regionalt forskningsfond Innlandet i 2010 skapte et behov for en strategi. Strategien er viktig for oss fordi den skal brukes av fondet, noe som også synes å være formålet.

Prinsippene glimrer med sitt fravær, men det henvises til planstrategien.

Hovedmålet flyter såvidt, og delmålene inneholder noen vagt definerte tiltak som tidvis minner om visjoner.

Strategien forteller oss knapt hva vi ønsker å oppnå med Forskning, utvikling og innovasjon. Det eneste den egentlig sier, er at vi vil ha mer av det. Det virker som målet er å få forskningsmidler, hva vi får ut av forskningen synes underordnet.

Dette er etter min mening et særdeles svakt dokument. Det som er positivt, er at det henviser til Innlandsutvalget. Da er vi i alle fall inne på et riktig spor.

Innlandsutvalget gav oss noen tydelige anbefalinger, jeg siterer
«For å styrke grunnlaget for utvikling og innovasjon bør det gjennomføres et forskningsløft for Innlandet. Forskningsløftet bør rettes mot sektorer som har et stort utviklingspotensial dersom det forskningsmessige funda­ment for utviklingen styrkes.»

Innlandsutvalget var også tydelige på at klynger er en forutsetning for å utvikle et kompetansebasert næringsliv.

Det bekreftes dersom man ser på hvor det virkelig forskes i våre to fylker. Det er i Gjøvikregionen, og motoren er næringsklyngene på Raufoss.

Det er fristende å tenke tilbake på årsmeldingen fra Regionalt Forskningsfond. Tildelingene vitner mer om distriktspolitikk enn klyngetenking.

Det er også betimelig å stille spørsmål om hvorfor posisjonen ønsker å drive FoUi-innsatsen sin i tospann med Hedmark, et fylke de nettopp har avvist i regionreformen. I denne strategien fremstår Hedmark som et lik i lasten.

Såvidt vi kan bedømme, har strategien ikke vært gjenstand for politisk behandling før nå. Det burde den ha vært. Vi har store ambisjoner for forsking og utvikling i fylket vårt. Det kunne vært fristende å sende den til komite for næring miljø og klima for en grundig revisjon, men vi prøvde det omtrent samme da vi behandlet årsmeldingen for regionalt forskningsfond og ble nedstemt. Derfor ser jeg ingen grunn til å utsette meg selv for et nytt nederlag, men jeg ber instendig om at neste gang denne planen skal behandles må den få en grundigere behandling.

Jo, takk som byr

 

Er det flere enn meg som husker huldretussene? Disse små underjordiske vesenene fra Ronja Røverdatterfilmen? De som gikk rundt og gjentok seg selv hele tiden; «hvorfor det, da» og «hvorfor gjør hun det på den måten»?

Jeg tenker på dem hver gang jeg hører arbeiderpartifolk sier «for lite, for sent». Nå sist Tore Hagebakken. For hvem var det som sov i timen da Norge hadde sine gullår? Hvem var det som lot være å investere i nye bein å stå på da oljepengene rant inn i statskassa?

I åtte år i opposisjon advarte vi mot de endringene som vi visste ville komme. Vi fortalte om de omstillingene og reformene vi visste var nødvendige. Da vi inntok regjeringskontorene igjen, satte vi i gang et offensivt reformarbeid som fortsatt pågår med full styrke.

Det er ikke så rent lite frekt å kalle det «for lite, for sent». Ikke la noen fortelle dere noe annet: Regjeringens økonomiske politikk virker nå kraftig for å bremse og stabilisere arbeidsledigheten. De siste to månedene har ledigheten sunket litt.

Regjeringens politikk består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det er dette vi bruker oljepengene på. 5 milliarder brukes på ekstraordinære kortsiktige tiltak i år for å bremse ledigheten. Tiltak som ikke bidrar til varige utgiftsøkninger. I tillegg kommer de langsiktige tiltakene – investeringer i infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og nye fremtidsrettede arbeidsplasser gjennom blant annet skatteletter.

Det er en feilaktig påstand Arbeiderpartiet kommer med når de sier de hadde en pakke som var tre milliarder større enn regjeringens i fjor høst. For det de utelater å fortelle er at de ville finansiere den med skatteøkninger til norske bedrifter som i sum var større enn tiltakspakken. Alle skjønner at det er et dårlig forslag hvis jeg sier «nå skal du betale meg 500 kroner ekstra i skatt, så skal du få 300 tilbake i tilskudd som du kan investere slik jeg vil».

Men det blir verre. Opplandsrepresentanten Hagebakken glemmer også å fortelle at de som skulle skattlegges hardere var arbeidsplassene på innlandet, slik at kriserammede bedrifter sør- og vestlandet kunne få kortsiktige og målrettede tiltakspakker. Det er dette Arbeiderpartiet i fullt alvor mener skal skape flere arbeidsplasser.

En annen ting Arbeiderpartiet mener er smart, er å pøse penger inn i flere offentlige arbeidsplasser. Før helga kom det en rapport Arbeiderpartiet hadde bestilt, som viste at det var opptil 70 ganger enklere å skape nye kortsiktige offentlige arbeidsplasser enn å skape nye langsiktige private. Det de glemte var å presisere at arbeidsplassene helst skulle være lønnsomme, slik at de kan bidra til å sikre velferden i årene som kommer. Det de beviste, var at det er enklere å bruke penger enn å tjene dem.

Jo, takk som byr, Hagebakken. Jeg står over.

 

Dette innlegget var svar til Tore Hagebakken (stortingsrepresentant Oppland AP) og Marianne Marthinsen (finanspolitisk talsperson i AP), og ble sendt til flere aviser i Oppland denne uka.