Helse

Retten til en verdig død

Posted by

Den svenske forfatteren Per Olof Enquist skrev: «En dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi leve». Det høres kanskje rart ut, men aktiv dødshjelp handler ikke om den ene dagen man skal dø. Det handler mest om de andre dagene, de som kommer før døden.

Det er sikkert flere enn meg som ble rørt av Inger Staff-Poulsens kronikk i Dagbladet den 2. februar i år. Inger hadde levd med kreft i fem år, da døden innhentet henne. Det siste hun ønsket seg i livet, var å ta regi over sin egen død, med sine nærmeste rundt seg.

Det hun ønsket var så nært, så vakkert, så gjennomtenkt. Jeg gråt.

Men Inger ble frarøvet dette. For aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge. I stedet valgte Inger å ta sitt liv alene, på pasienthotellet til Radiumshospitalet. Også dette ble hun frarøvet. For hun ble oppdaget, og overlevde. Etter en uke på sykehus, ble hun utskrevet og sendt hjem. Neste dag, i sin første ensomme stund, gikk hun ut i låven og endte livet sitt der.

Jeg gråt igjen.

Ingers historie viser alt for tydelig hva som er feil med å si nei til aktiv dødshjelp. Det er ikke bare å frarøve folk en verdig død. Det er også å frarøve folk en verdig siste fase i livet. En fase som kunne vært full av kjærlighet, blir i stedet fylt av tungsinn.

Det har blitt hevdet – at det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring. Det er feil.

Det tristeste med Ingers fortelling, er at hun ikke kunne snakke med legen sin og legge en god plan for sin siste tid på jorden. Ikke fordi det Inger ønsket er etisk forkastelig, men fordi det er ulovlig.

Like trist er lærdommen: Hvis du ønsker regien over din egen død, må du ikke si det til noen. Og du må utføre det mens du enda kan. Før du blir avhengig av hjelp. Før du har brukt opp dine gode dager.

Inger ønsket å dø med sine kjære rundt seg, men måtte gjennomføre sin død i ensomhet. Ikke én, men to ganger. Det er uverdig.

Et av de viktigste argumentene mot aktiv dødshjelp, er at det er vanskelig å regulere. Det mener jeg er passivt. Ja, det er vanskelig, men slett ikke umulig. De fleste som mener dette, går langt i å likestille aktiv dødshjelp med assistert selvmord.

Jeg mener det er et viktig skille. Aktiv dødshjelp er et alternativ til palliativ (symptom- og smertelindrende) behandling ved livets slutt. Når det ikke finnes noen kur, ikke noe håp, bare en utsettelse av det uunngåelige.

Manglende livsvilje er noe annet. Det kan vi behandle. Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp, men tydelig nei til assistert selvmord. Da faller også argumentene om at enkelte grupper skal føle seg presset til aktiv dødshjelp bort. Aktiv dødshjelp er ikke for dem.

Et annet viktig argument er at det står i motsetning til det leger er lært opp til – å lege og forlenge liv lengst mulig. Da spør jeg: Hvem var det som bestemte at det er det etisk riktige?

Vanetenking er farlig, selv når intensjonene er edle. De siste tiårene har legevitenskapen tatt kvantesprang. I dag er det mulig å forlenge liv nesten inn i evigheten. Er det fortsatt riktig å forlenge liv lengst mulig, bare fordi vi kan?

Hvem skal ha definisjonsmakten? Det er ikke et medisinsk, men et politisk ansvar. Det er på høy tid å ta en etisk debatt.

Det er i Høyres nye prinsipprogram vi skal ta stilling til aktiv dødshjelp. Det er et viktig dokument, som vil være førende for Høyres politikk de neste ti årene. Det ligger implisitt i forslaget til at det å gå imot aktiv dødshjelp står i kontrast til det vi ellers mener: «Høyre mener alle har rett til en verdig død, men sier nei til aktiv dødshjelp.»

Det er det ene lille ordet «men» som sladrer. Dette er ikke i tråd med verdier vi vanligvis holder høyt.

Avgrensingen er et betydelig inngrep i valgfriheten. For hvem er det som skal definere hva en verdig død er? Det er selvsagt noen objektive kriterier, men det er også mange høyst subjektive. Hvis vi vedtar dette, bryter vi men retten til en verdig død hver eneste gang vi avviser de subjektive kriteriene. Enda viktigere, vi bryter med retten til et verdig liv.

Vi er et parti som mener det er grenser for politikk. Vi er et parti som tror på frihet under ansvar. Vi er et parti som hegner om valgfrihet og individets rettigheter. Jeg er opptatt av at dette ikke bare skal være fyndord uten substans.

Jeg vil ikke være en medgangssupporter, en som snur ryggen til når det blir vanskelig. Min tro på individets rett til å ta egne valg for sitt liv, gjelder helt inn i døden.

I motsetning til noen andre helsevalg vi tillater, som for eksempel vaksinasjon, er aktiv dødshjelp er et høyst personlig valg. Et valg man tar for seg selv og ingen andre. Grensen for politikk er grundig passert.

Jeg kommer tilbake til Per Olof Enquist. «En dag skal vi alle dø. Men alle andre dager skal vi leve». De fleste av oss våkner ikke om morgenen og velger å leve eller dø. Det er noe vi slipper å tenker på.

Men den dagen kan komme, at vi med god grunn ønsker å dø. Kanskje ikke i dag, men snart. La oss gi dødssyke den samme friheten til å velge å leve. En dag til. En uke. En måned.

Aktiv dødshjelp er aktiv livshjelp, fordi det gir en absolutt trygghet om en verdig død når tiden er moden.

Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp.

Handlingsplan mot selvmord

Posted by

Det er heldigvis en stund siden selvmord var noe man ikke snakket om. Men det er fortsatt noe det er veldig vanskelig å snakke om. Derfor er det så viktig at vi tør.

Våre ansatte ved de videregående skolene, har daglig kontakt med ungdom som kan være i en vanskelig situasjon. Derfor er det viktig å være forberedt, slik at man er i stand til å yte god hjelp.

Det er viktig å bare se tegnene, men å forstå og tolke dem. Og det er viktig å respondere på dem. Denne handlingsplanen hjelper våre ansatte med det.
For når man står alene i en situasjon der man er bekymret, en vanskelig
situasjon, er de viktig å kunne være trygg.

Trygg på at man kan stole på sine egen instinkter.

Trygg på at man stiller de rette spørsmålene.

Trygg på at man får hjelp til å håndtere situasjonen, og hvordan.

Våre ansatte skal vite at de ikke står alene, og med denne handlingsplanen kan de være det.

Handlingsplan mot selvmord

Sykehuset Innlandets Idéfaserapport

Posted by

Innlegg i fylkestingets behandling av høringsuttalelse til Sykehuset Innlandets idéfaserapport, 5. april 2017.

Fylkesordfører

På perspektivkonferansen i januar sa Olav Røise at Bent Høie er det beste som har skjedd norsk helsevesen på veldig lenge. Årsaken til at han sa det, er Bents visjon: «Pasientens helsevesen». Arbeidet er godt igang, og vi ser at det er riktig.

Ved å sette pasientens behov i fokus, får vi bedre behandling og kortere sykdomsforløp. Det er bedre for hver enkelt pasient, og det lønner seg faktisk økonomisk også.

I Valdres var det snakk om å bygge et tidsmessig og moderne fylkessykehus på 50-tallet. Heldigvis skjedde ikke det, for det faglige grunnlaget i dag hadde vært tynt, men antakelig ville jeg stått her og forsvart det. Kronargumentet den gangen hadde lite med pasientfokus å gjøre. Det het at nå som bensinen hadde blitt så dyr, ville man spare enorme beløp fra trygdekassene til syketransport.

Det vi derimot har fått, er et flott lokalmedisinsk senter som ivaretar gode desentraliserte «melk-og-brød» tjenester, og som kan ta imot oss etter at vi blir skrevet ut fra sykehuset.

Frykten for å miste lokalsykehus er knyttet til det akutte behandlingstilbudet. Men de fleste av oss kommer ikke til sykehus med blålys. Det ikke en sykehusstruktur fra 50-tallet som skal vil redde livene våre i framtiden når det virkelig haster. Det er det en hypermoderne prehospital tjeneste som kommer til å gjøre. Ambulansene våre er minisykehus på hjul, og deres betydning kan ikke understrekes nok. Dette er spydspissen i framtidens akuttmedisin.

For alle oss som ikke kommer med blålys, er det kompetanse og tilgang på den beste teknologien som er frelsen.

Mitt budskap er:
Legg bort lokaliseringskampene. Ha pasienten i fokus. Samle kompetanse, bygg sterke fagmiljøer, men distribuer tjenester dit de trengs. Slik skaper vi pasientens helsevesen.

Kommunestyret 16. februar 2017

Posted by

Til kommunestyret på torsdag hadde vi levert inn to interpellasjoner, og hadde i tillegg et spontanspørsmål til ordføreren og spørsmål til delegerte saker.

 

Matservering i heldøgns omsorgstilbud

I samarbeid med Kristelig folkeparti og Venstre fremmet vi interpellasjon om matservering i kommunale heldøgns omsorgstilbud. Bakgrunnen for spørsmålet er den nasjonale oppmerksomheten dette spørsmålet har fått. Vi var på forhånd kjent med at  Nord-Aurdal har gjort noen endringer i matserveringen tidligere, men dette er såpass lenge siden at det sittende kommunestyret ikke har kunnskap om det. Vi var også kjent med at det var varierende praksis mellom de forskjellige omsorgstilbudene. Vi mente derfor det var på sin plass med en orientering fra ordføreren.

I tillegg til denne interpellasjonen, fikk kommunestyret også en orientering om kostnaden på matserveringen, etter forslag fra Tor Erling Sæthre (Frp) forbindelse med behandlingen av betalingssatsene i budsjettbehandlingen.

Sett i sammenheng, gav disse to orienteringene en god innsikt i kommunens mattilbud som vi vil ta med oss videre i utviklingen av ny politikk.

Interpellasjonen om matservering i sin helhet kan du lese her, og her finner du ordførerens svar.


Rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns omsorgstjenester

I samarbeid med Kristelig folkeparti fremmet vi interpellasjon om en endring i Helse- og omsorgsloven, som trer i kraft fra 1. juli 2017. Loven pålegger kommunen å utarbeide en forskrift med kriterier. Denne forskriften skal på høring og behandles i kommunale råd før den skal behandles politisk.

Vår bekymring om at tiden begynner å bli knapp viste seg å være berettiget. Forslaget skal behandles i hovedutvalget i april, og vedtas i kommunestyret i juni. Det betyr i praksis at kommunestyret ikke har noe annet valg enn å vedta det forslaget som blir lagt fram i kommunestyret dersom kommunen skal unngå å bryte loven. Det vil ikke være tid til en ny høringsrunde.

Høyre er ikke representert i hovedutvalget, men vi kommer til å gi våre innspill til forskriften til leder i hovedutvalget, Jan Stundal (Ap), samt våre venner i Kristelig folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet.

Interpellasjonen i sin helhet, med ordførerens svar, kan du lese her.

 

Spontanspørsmål om kunstneren Odd Lorang Tandbergs verk i Fagernes

Spørsmål i dagsordenstimen skal som hovedregel være knyttet til aktuelle hendelser, som det ikke er mulig å lage forberedte spørsmål til. En slik hendelse dukket opp onsdag, i form av en kommentar i avisa Valdres.

Ivar Brynlidsen skriver om kunstneren Odd Lorang Tandberg som gikk bort mandag, 92 år gammel. Han skriver videre om rådhuset som er tegnet av arkitekt Bjart Mohr, og etterlyser en bedre plassering for skulpturen og en dokumentasjon for anlegget.

Jeg syntes det var et godt innspill, og stilte like godt Brynildsens spørsmål til ordføreren. Skulpturen foran det gamle Televerksbygget er veldig bortgjemt, der den står i skyggen av Rådhuset omkranset av parkerte biler, skilt og beplantning. Den hadde fortjent en bedre plassering. Jeg spurte derfor om ordføreren ville ta initiativ til dette, noe hun ikke var særlig positiv til.

Jan Stundal kunne i sakens anledning opplyse at det også er Tandberg som stod bak kunsten i gangen ned til kulturhuset.

 

Dagens gladsaker

Det er ofte et kulturelt innslag i kommunestyremøtene. I møtet på torsdag, fikk vi besøk av 4. klassekorpset ved Nord-Aurdal Barneskole. Det varmer et gammelt korpshjerte å se en slik glede og entusiasme for det å spille et instrument, og som instruktørene presiserer handler det om langt mer enn det å spille et instrument. Det er et prosjekt som gir mye sosial læring, og mestring.

Fra Valdres Brassband meldes det om at det nå er to juniorgrupper med barn som har fortsatt å spille etter tiltaket korps i skole, og at det snart kan være grunnlag for et skolekorps igjen.

En annen gladsak var orienteringen om integreringsarbeidet ved Valdres Folkehøyskole. Høsten 2016 tok skolen imot 5 mindreårige asylsøkere, og resultatene de opplever har vakt oppsikt nasjonalt. Rektor Jens Rindal orienterte om arbeidet.

 

Sakene i kommunestyret

Høyre fremmet forslag om utsettelse av reguleringsplanen for Sanderstølen Hyttegrend. Det gjorde vi etter en vurdering om at vi ønsker å ivareta alle næringsinteresser i kommunen vår, også de eksisterende.

Høyre sier rungende ja til prosjektet, vi ønsker denne utviklingen av Tisleidalen. Vi forventer imidlertid at en helprofesjonell utbygger som Frost utvikling klarer å komme til enighet med de andre aktørene i området. Det gjelder spesielt vegretten, men også andre privatrettslige forhold som grunneiersamarbeidsavtaler. Vi mener det er i alles interesse å få på plass avtaler om dette så snart som mulig, slik at prosjektet kan fortsette.

Utsettelsesforslaget ble vedtatt med et overveldende flertall.

Det var ingen stor debatt om prosessen for budsjett for 2018 og økonomiplan 2018-2021. Høyre vil ta initiativ til at det også i år blir lagt fram et alternativt budsjett. Allerede nå kan vi ta imot innspill på saker som innbyggerne i Nord-Aurdal ønsker å prioritere.

Saken om politisk organisering handlet om at strategiske overordnede planer for kommunen skal behandles i formannskapet, og ikke i hovedutvalget. Bakgrunnen er at vårt eget reglement fastslår dette, men det var nødvendig med en avklaring på grunn av praksisen de senere årene. I reglementet står det:

Hovedutvalget kan ta opp saker som gjelder kommunens styring og utvikling, og skal legge vekt på langsiktig styring og utvikling av lokalsamfunnet gjennom aktivt politisk engasjement.

Som ledd i kontakten med brukere og tjenesteapparat skal hovedutvalget gjennomføre besøk i virksomhetsområdene

For meg betyr det at hovedutvalget skal være den oppsøkende delen av det politiske miljøet. Det er noe jeg mener vi trenger, og jeg vil engasjere meg i arbeidet med å revitalisere hovedutvalget.

De to sakene om valg av nye medlemmer og nytt reglement til det nye rådet for eldre og mennesker med nedsatt funksjonsevne kom som følge av budsjettvedtak i desember. Saken skapte derfor ingen stor debatt, men det var diskusjon om rådets navn og en detalj i reglementet som ikke var i tråd med gjeldende lovverk.

De siste årsmeldingene for eldrerådet og kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble tatt til orientering. Den viktigste tilbakemeldingen fra begge rådene mener jeg kommer helt til slutt, nemlig at de må være med i saksgangen helt fra starten av.

Saken om stemmested for velgere fra de tidligere valgkretsene Skrautvål, Ulnes og Tisleidalen, omhandler en forglemmelse fra et tidligere vedtak. Da vi vedtok å innføre digitalt manntall, var en av følgene at det ikke lenger har noen praktisk betydning hvilket stemmested velgerne benytter, men formelt må de tilhøre en valgkrets. Administrasjonen hadde sett på to alternativer, og forskjellen mellom dem var hvilket stemmelokale Tisleidalen skulle tilhøre.

I delegerte saker hadde vi stilt spørsmål om en sak der det bare stod «Elevmappe». Vi ville vite hva dette betydde. Det viste seg å være et tilfelle der det var benyttet feil mal, og at saken dreide seg om søknad om skolefri. I tillegg hadde vi stillt spørsmål om hvilken type tiltak som fikk SMIL-midler (Spesielle Miljøtiltak I Landbruket). I hovedsak var det restaureringer og rydding som ikke er økonomisk lønnsomme.