Om kunst og kultur

Vi mennesker har behov for å putte ting i båser.

Kultur er noe de fleste av oss har et forhold til. Kultur er alt som er skapt av mennesker. Det er alt vi er, og alt vi omgir oss med. Kultur er ofte noe trygt, kjent og kjært. Til og med den dårlige arkitekturen på Fagernes, som Arthur Buchart snakket om i går, det er kultur.

Men hva er egentlig kunst? For å si det med et velkjent sosialt medium: Det er komplisert. I dag har få en klar oppfatning av hva kunst egentlig er.

Noen har prøvd seg på definisjoner, for eksempel Tollvesenet. Det gikk ikke så bra. I 2016 beslagla de 16 verk av den anerkjente maleren Bjarne Melgaard fordi de mente det ikke var kunst, og at det måtte betales 1,3 millioner kroner i moms. Det hele endte med at finansminister Siv Jensen måtte tre støttende til med en forskriftsendring, før Tollvesenet anerkjente kunsten – eller i alle fall momsfritaket.

Nei, det var kanskje enklere før. Da var man enige. Opprinnelsen til ordet kunst, er det tyske «zu kunnen». Å kunne. Det å mestre et håndverk. Det er ganske enkelt å forholde seg til et maleri eller en skulptur som forestiller noe, eller bare er fullkomment vakker. Pierre-Auguste Renoir sa: «Hvorfor skulle ikke kunsten være vakker? Det er nok bedrøvelige ting i verden».

Hadde det enda vært så enkelt. Av og til er det litt kryptisk. Edgar Degas sa: «Kunst er ikke det du ser, men det du får andre til å se». Rainbow Rowell har en annen tilnærming. I sin bok Eleanor & Park skriver hun: «Eleanor hadde rett. Hun så aldri pen ut. Hun så ut som kunst, og kunst skal ikke se pen ut. Den skal få deg til å føle noe». Gatekunstneren Banksy har sagt at «kunsten skal trygge de forstyrrede, og forstyrre de trygge».

Alle har rett. Poenget er at kunst har mange former, og i dag er kanskje det fremste kjennetegnet på kunst at den beveger og utfordrer oss. Men det er ikke alltid det som utfordrer oss behager oss. I alle fall ikke i samtiden.

Kunst og kultur er i så måte ofte motsetninger, men det er også slik at det som er kunst i dag, er kultur i morgen.

Yann Martel har sagt: «Hvis vi, samfunnet, ikke støtter kunstnerene våre, ofrer vi fantasien på den harde realitetens alter, og vi ender opp med å ikke tro på noe – og drømme verdiløse drømmer.»

Derfor er det så enormt viktig at kunst og kultur får rom til å utvikle seg, med forutsigbare støtteordninger.

Jeg vil berømme prosjektleder og hans stab for å legge fram en solid sak for oss i dag.

Jeg er spesielt glad for at vi viderefører kunstnerresidensordningen, en ordning som er treffsikker og leverer rikt tilbake. Et glitrende eksempel på det, er Frikar, som vi lot oss begeistre av her i går.

Jeg er også glad for at vi får på plass både utviklingsmidler, stipender og flerårige rammetilskudd som kan bidra til å heie fram talenter, ivareta kulturarven vår, og etablere framtidens kulturnæringer.

Kunst og kultur har ikke bare en egenverdi. Det er en investering.

Jeg begynte med å si at vi mennesker har behov for å putte ting i båser. Kunsten er det som får oss til å bryte ut av båsene. Kulturen er bæreren. Sammen fyller kunst og kultur livet med innhold og gjør det interessant – og det gjør OSS interessante for verden utenfor.

På banneret bak talerstolen står det: Nye utfordringer – større muligheter. Det er passende. Kunsten er en utfordrer som åpner for nye muligheter.

Innlegg i sak om støtteordninger for kulturen i fellesnemda for Innlandet fylkeskommune, 10. april 2019.

Spørsmål om fylkesveger

I januar 2016, bevilget fylkestinget 200 millioner kroner til ekstraordinært vedlikehold av fylkesveger, og i fjor sommer ble arbeidene utført til stor glede lokalt.

Nå har vi hatt en tøff vinter, og svakhetene viser seg. På fylkesveg 34 og 240 langs Randsfjorden sprekker dekket opp igjen. På fylkesveg 51 mellom Leira og Sanderstølen er telehivene tilbake på de samme stedene som før.

I Oppland Arbeiderblad er Statens Vegvesen sitert på at frostsikring av alle fylkesvegene vil gi en urealistisk kostnad. Det er sikkert riktig, men det er et munnhell som heter: «Når du gjør noe, gjør det fullstendig og helt, ikke stykkevis og delt». Er det ikke en god investering å frostsikre kjente problemområder, når man først gjør et omfattende arbeid langs en vei?

Spørsmålene til fylkesordføreren blir:

Hvilke rutiner finnes for å registrere og følge opp problemområder for tele langs fylkesvegene?

Vil fylkesordføreren ta initiativ til å evaluere oppgraderingene som ble gjort sommeren 2017 i lys av teleskadene som har oppstått våren 2018, og legge dette til grunn for justering av standarden vi bygger og rehabiliterer fylkesveg etter i Oppland?

 

Fylkesordførerens svar

Folk flest kjører på fylkesveg. For mange av oss, også for næringslivet vårt, er fylkesvegen minst like viktig som riksvegen. Når det gjelder fylkesvegene det stilles spørsmål om, er det

gjennomført tiltak etter Godt nok-standard. Det betyr at det er gjennomført en forbedring av bæreevne med utskifting av masse, det er gjennomført stikkrenneutskifting, grøfting og lagt asfalt. I tillegg er de verste telesprekkene og trafikkfarlige telehiv fjernet.

Ved gjennomføring etter denne metoden, vil noe telehiv fortsatt være påregnelig i perioder, og det ble derfor valgt en type mykasfalt på enkelte veger som har den egenskapen at den om sommeren er delvis selvreparerende der mindre sprekker og riss tetter seg selv. Totalt sett er vegnettet uansett periode, betydelig bedre enn det var før rehabilitering. I all hovedsak er alt av sprekker nå trukket seg tilbake og telehiv er på veg ned.

Det er vesentlig å kommentere at vi ved gjennomføring etter denne perioden har fått rehabilitert mange meter mer veg for pengene enn man ellers ville gjort. Eksempelvis har Godt nok-standarden som er brukt på fv. 34, fv. 139, fv. 240 og fv. 245 rundt Randsfjorden, i tillegg til fv. 51 frå LeiraVasetdansen, hatt en kostnad på 1600 kr/m.

Totalt er det 123 km veg som er blitt rehabilitert for 200 millioner kroner. En eventuell frostsikring av disse vegene vil anslagsvis koste 20 000 kr/m. Som sammenligning ville man da fått rehabilitert 10 km veg mot dagens 123 km.

For å registrere og følge opp problemområder for tele langs fylkesvegene våre, bruker Statens vegvesen vegbilder og befaringer ute for å registrere skader på eksisterende dekke. Supplert med nedbøyingsmålinger og innspill fra byggeledelse kan man danne seg et bilde av hva skadene skyldes. (tele, dårlig bæreevne, dårlig drenering osv). Basert på dette, lager Statens vegvesen en oversikt over foreslåtte tiltak. På senvinteren når telen er det man anser som på det verste, gjennomføres befaring ute i henhold til lista, for å se på hvordan telehiv og teleskader oppfører seg for eventuell justering av tiltak ved behov. Det gjennomføres også befaringer etter gjennomføring av tiltak for å se hvordan tiltakene har fungert og for å skaffe seg erfaring og kunnskap.

Statens vegvesen har de siste ukene befart vegene langs Randsfjorden flere ganger med sikte på å se hvordan vegene har oppført seg i vårløsningen. Resultatet slik Statens vegvesen faglig sett vurderer det, er at man i stor grad har lykkes med prosjektet.

Det har dessverre oppstått noe oppsprekking, spesielt på fv 34 fra Hov-Fluberg. På denne strekningen er det ca 200 meter med sprekker der Statens vegvesen under evalueringen ser at tiltak som stålarmering eller masseutskifting burde vært gjennomført i større grad. Denne vurderingen vil være enda grundigere ved neste rehabilitering av veger.

Per nå er det ikke grunnlag for å generelt justere på standarden vi bygger og rehabiliterer fylkesveg i Oppland. Ved ethvert utbyggingsprosjekt eller rehabiliteringsprosjekt vil hver enkelt veg være gjenstand for grundig vurdering av nødvendige tiltak, og evaluering etter denne vinteren tilsier at enkelttiltak som for eksempel stålarmering på enkelte vegpunkt muligens kan benyttes i større grad.

 

Svarreplikk

Fylkesordføreren referer til «godt nok» som prinsipp for vedlikehold av fylkesveinettet. Vel, fylkesordfører, når veiene går i oppløsning allerede året etter at de er bygget, da er det nettopp ikke godt nok.

For, dersom standarden på de rehabiliteringene vi gjør på prioritere veier ikke er god nok, vil vi aldri rekke veiene som har lavere prioritet før vi må begynne på nytt. Også de lavere prioriterte veiene har et formidabelt vedlikeholdsetterslep. Også disse veiene er viktige samferdselsårer for de som bor der de går.

Eksempler på teleskadde veier er ikke vanskelige å finne. De kommer daglig. Fylkesveg 114 Trevassvegen gjorde inntrykk på OAs utsendte fotograf. Selv kan jeg nevne omtrent samtlige fylkesveger i Valdres. Fylkesveg 250 mellom Dokka og Vingrom er et annet selvopplevd eksempel, der det forøvrig ble gjort utbedringer uten all verdens effekt for ett par år siden. Fylkeveg 33 over Vardalsåsen likeså.

Listen er dessverre ikke uttømmende. Vi som ferdes langs veiene vet hvor problemområdene er. Det er betryggende at fylkesordføreren kan bekrefte at Statens vegvesen har tilfredsstillende rutiner til å registrere slike områder. Jeg forventer at det følges opp.

Jeg hadde håpet at det ville resultere i et nytt prinsipp for vedlikehold av fylkesveiene, der «godt nok» erstattes av «fullstendig og helt».

 

 

Spørsmål i Fylkestinget 24. april 2018

FoUi-strategien

Innlegg i behandlingen av FoUi-strategien i Fylkestinget 14. desember 2016.

Fylkesordfører,
jeg er for strategier, og jeg er for forskning, utvikling og innovasjon, men vi må begynne i riktig ende. En strategi er en plan som bør ta utgangspunkt i spørsmålene:
– Hva vil vi oppnå?
– Hvorfor er det viktig for oss?

Bakgrunnen for denne strategien er så banal som at opprettelsen av Regionalt forskningsfond Innlandet i 2010 skapte et behov for en strategi. Strategien er viktig for oss fordi den skal brukes av fondet, noe som også synes å være formålet.

Prinsippene glimrer med sitt fravær, men det henvises til planstrategien.

Hovedmålet flyter såvidt, og delmålene inneholder noen vagt definerte tiltak som tidvis minner om visjoner.

Strategien forteller oss knapt hva vi ønsker å oppnå med Forskning, utvikling og innovasjon. Det eneste den egentlig sier, er at vi vil ha mer av det. Det virker som målet er å få forskningsmidler, hva vi får ut av forskningen synes underordnet.

Dette er etter min mening et særdeles svakt dokument. Det som er positivt, er at det henviser til Innlandsutvalget. Da er vi i alle fall inne på et riktig spor.

Innlandsutvalget gav oss noen tydelige anbefalinger, jeg siterer
«For å styrke grunnlaget for utvikling og innovasjon bør det gjennomføres et forskningsløft for Innlandet. Forskningsløftet bør rettes mot sektorer som har et stort utviklingspotensial dersom det forskningsmessige funda­ment for utviklingen styrkes.»

Innlandsutvalget var også tydelige på at klynger er en forutsetning for å utvikle et kompetansebasert næringsliv.

Det bekreftes dersom man ser på hvor det virkelig forskes i våre to fylker. Det er i Gjøvikregionen, og motoren er næringsklyngene på Raufoss.

Det er fristende å tenke tilbake på årsmeldingen fra Regionalt Forskningsfond. Tildelingene vitner mer om distriktspolitikk enn klyngetenking.

Det er også betimelig å stille spørsmål om hvorfor posisjonen ønsker å drive FoUi-innsatsen sin i tospann med Hedmark, et fylke de nettopp har avvist i regionreformen. I denne strategien fremstår Hedmark som et lik i lasten.

Såvidt vi kan bedømme, har strategien ikke vært gjenstand for politisk behandling før nå. Det burde den ha vært. Vi har store ambisjoner for forsking og utvikling i fylket vårt. Det kunne vært fristende å sende den til komite for næring miljø og klima for en grundig revisjon, men vi prøvde det omtrent samme da vi behandlet årsmeldingen for regionalt forskningsfond og ble nedstemt. Derfor ser jeg ingen grunn til å utsette meg selv for et nytt nederlag, men jeg ber instendig om at neste gang denne planen skal behandles må den få en grundigere behandling.

Regionreformen – veien videre for Oppland

Innlegg i fylkestinget 14. desember 2016

Fylkesordfører,
i blant lurer jeg på om jeg er i en barnehage, der fylkeskommunen er ei av mange sandkasser. I hver av sandkassene sitter det en gruppe barn og pludrer med sitt. Det er jo et litt søtt bilde, og så lenge barna får sitte i fred, er det ikke så mye styr med dem heller.

Personalet turer frem og tilbake mellom sandkassene. Noen har ansvaret for sandslottene i den det står Oppland på, noen for vollgravene i den det står Hedmark på, og noen har litt ansvar for fjerning av hundemøkk i begge to. For noen få av sandkassene har til og med forskjellige ansatte delt ansvaret for snyting av neser.

Det er ganske åpenbart at dette ikke er en rasjonell måte å drive barnehager på. Derfor ble det foreslått å slå sammen flere sandkasser til noen som var litt større, slik at barnehagetantene og onklene kunne forholde seg til én sandkasse hver. Det virker jo fornuftig.

Men tror du ikke at barna setter seg på bakbeina? Joda, det unisone kravet synes å være at «hvis vi ikke får et større utvalg av leker å leke med, er det ingen vits å leke på et større område». Og ikke bare det, men lekene må være på plass først.

Vi må ikke glemme hva som er formålet med regionreformen: Å få bedre samsvar mellom regionalt folkevalgt nivå og regional stat.

Når man velger å gjøre noe med det regionale folkevalgte nivået, er det fordi det er her man finner den minst rasjonelle inndelingen. Så enkelt er det faktisk.

Hva med oppgavene? Det er ingen usikkerhet. De nye regionene vil erstatte fylkeskommunene, og overta de oppgavene fylkeskommunene har i dag. Dernest vet vi at ingen ting er statisk, og oppgaver og ansvarsområder vil endre seg over tid. Det er litt opp til oss selv. Jeg mener at enhver oppgave det offentlige skal løse, skal løses på det laveste funksjonelle myndighetsnivå. Det er en forventning og en ambisjon jeg kan støtte.

Denne reformen bør vi være med på. Vi bør ha som utgangspunkt å slå sammen Oppland og Hedmark.

Her har vi to fylker som er nærmest like, og som driver med det samme, på samme måte. Bare med den lille forskjellen at ved å drive to som to fylkeskommuner i stedet for én, driver vi dyrere enn nødvendig.

Som folkevalgte er det vårt ansvar å forvalte skattebetalernes penger på beste mulige måte. I denne saken betyr det å si ja til innlandet.

Jo, takk som byr

 

Er det flere enn meg som husker huldretussene? Disse små underjordiske vesenene fra Ronja Røverdatterfilmen? De som gikk rundt og gjentok seg selv hele tiden; «hvorfor det, da» og «hvorfor gjør hun det på den måten»?

Jeg tenker på dem hver gang jeg hører arbeiderpartifolk sier «for lite, for sent». Nå sist Tore Hagebakken. For hvem var det som sov i timen da Norge hadde sine gullår? Hvem var det som lot være å investere i nye bein å stå på da oljepengene rant inn i statskassa?

I åtte år i opposisjon advarte vi mot de endringene som vi visste ville komme. Vi fortalte om de omstillingene og reformene vi visste var nødvendige. Da vi inntok regjeringskontorene igjen, satte vi i gang et offensivt reformarbeid som fortsatt pågår med full styrke.

Det er ikke så rent lite frekt å kalle det «for lite, for sent». Ikke la noen fortelle dere noe annet: Regjeringens økonomiske politikk virker nå kraftig for å bremse og stabilisere arbeidsledigheten. De siste to månedene har ledigheten sunket litt.

Regjeringens politikk består av både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Det er dette vi bruker oljepengene på. 5 milliarder brukes på ekstraordinære kortsiktige tiltak i år for å bremse ledigheten. Tiltak som ikke bidrar til varige utgiftsøkninger. I tillegg kommer de langsiktige tiltakene – investeringer i infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og nye fremtidsrettede arbeidsplasser gjennom blant annet skatteletter.

Det er en feilaktig påstand Arbeiderpartiet kommer med når de sier de hadde en pakke som var tre milliarder større enn regjeringens i fjor høst. For det de utelater å fortelle er at de ville finansiere den med skatteøkninger til norske bedrifter som i sum var større enn tiltakspakken. Alle skjønner at det er et dårlig forslag hvis jeg sier «nå skal du betale meg 500 kroner ekstra i skatt, så skal du få 300 tilbake i tilskudd som du kan investere slik jeg vil».

Men det blir verre. Opplandsrepresentanten Hagebakken glemmer også å fortelle at de som skulle skattlegges hardere var arbeidsplassene på innlandet, slik at kriserammede bedrifter sør- og vestlandet kunne få kortsiktige og målrettede tiltakspakker. Det er dette Arbeiderpartiet i fullt alvor mener skal skape flere arbeidsplasser.

En annen ting Arbeiderpartiet mener er smart, er å pøse penger inn i flere offentlige arbeidsplasser. Før helga kom det en rapport Arbeiderpartiet hadde bestilt, som viste at det var opptil 70 ganger enklere å skape nye kortsiktige offentlige arbeidsplasser enn å skape nye langsiktige private. Det de glemte var å presisere at arbeidsplassene helst skulle være lønnsomme, slik at de kan bidra til å sikre velferden i årene som kommer. Det de beviste, var at det er enklere å bruke penger enn å tjene dem.

Jo, takk som byr, Hagebakken. Jeg står over.

 

Dette innlegget var svar til Tore Hagebakken (stortingsrepresentant Oppland AP) og Marianne Marthinsen (finanspolitisk talsperson i AP), og ble sendt til flere aviser i Oppland denne uka.