Helbom fra Kolbjørnshus

Av Kari-Anne Jønnes, fylkestingsrepresentant og opposisjonsleder, Oppland Høyre

Arbeiderpartiets Anne Marte Kolbjørnshus, fylkestingsrepresentant og leder av komité for opplæring og kultur i Oppland, bommer fullstendig i sitt innlegg når hun hevder at «noen elever får velge for alle.» Det er skremmende at hun setter forutsigbarhet for politikere og system foran elevers valgfrihet. Like skremmende er det at hun mener gamle fylkesgrenser som kunstig skiller dagens naturlige bo- og arbeidsregioner er en viktig del av skolepolitikken.

Karen Blixen var en klok dame. Hun sa «Skolen er ikke livet og livet innretter seg ikke etter skolen. Det er skolen som skal innrette seg etter livet.» Det er på tide å våkne. Elevene som i dag bor i Oppland skal konkurrere i det internasjonale arbeidsmarkedet og de fortjener den beste utdanningen de kan få. Vi vil gi dem det. Skal vi nå det målet må skolene samarbeide med næringslivet i langt større grad enn i dag. Skoler må spesialisere seg, ikke alle kan tilby alle mulige utdanningsprogram. Ikke i hver region, ikke i hvert fylke. I Høyre mener vi valgfrihet er viktig, også i utdanningssystemet. Det å fritt kunne velge hva man vil lære og hvor man skal bo er en motivasjon for mange elever.

Kolbjørnshus avslutter sitt innlegg med, sitat: «Denne saken handler om å få igjennom mest mulig høyrepolitikk mens man sitter med regjeringsmakt. Den handler ikke om et godt opplæringstilbud til alle våre elever.» Det er underholdende lesning for en som akkurat har vært vitne til hvordan Kolbjørnshus’ Arbeiderparti, Sp, SV og KrF nettopp har sørget for at det store flertallet av elevene i videregående skole i Oppland får et smalere tilbud med lavere lærertetthet mens de prioriterer et system som sikrer de små skolene forutsigbarhet. De mener en klasse med 8 elever fortjener samme ressurser som en klasse med 30. De kaller elevene i Oppland for «markedet» og sier at de ikke lenger er villige til å la «markedet råde» i videregående skole.

For Høyre er kvaliteten i tilbudet til elevene det viktigste. Alle elever skal ha et kvalitativt like godt tilbud uavhengig av bosted. For oss innebærer det å sikre at de tilbudene som gis ved hver enkelt skole er gode. Det innebærer å samle kompetansemiljøer der det er naturlig. Det handler om at vi i Oppland kan være best på f.eks reiseliv, automasjon og naturbruk, mens andre fylker som har andre forutsetninger har de beste tilbudene innen f.eks maritime fag eller realfag. Vi vil at ungdom fra andre fylker skal kunne velge å gå på skole i Oppland. Vi vil at ungdom bosatt i Oppland skal kunne velge å gå på skole på Vestlandet eller på Sørlandet hvis de vil. Elevene er ikke «våre» slik Kolbjørnshus skriver. De er selvstendige individer. De er framtida. Det er deres kompetanse vi skal leve av i åra som kommer og den kompetansen mener vi de skal få hvor de vil.

Gjengitt med tillatelse.

Som man roper i skogen, får man nei

Av Roger Granum, leder i Oppland Venstre.

Mange av våre kommuner har gjennomført folkeavstemminger og innbyggerundersøkelser om forvaltningsreformen. Innbyggerne har blitt spurt om å si ja eller nei til å fortsette som egen kommune. Innbyggerne er derimot ikke blitt spurt om de er villige til å betale for det.

Dagens kommunestruktur er både dyr og uhensiktsmessig i forhold til de oppgavene som skal løses. Et alternativ til å endre kommunegrensene kan derfor være å endre på hvilke oppgaver som skal løses i de minste kommunene.

Ingen av disse perspektivene har vært tema i folkeavstemmingene. Sånn sett er alle disse innbyggerundersøkelsene lite verdt.

Gjengitt med tillatelse

En rådmanns bekjennelser

Av Håkon Rydland, rådmann i Vestre Slidre

En herværende statssekretær konkluderte nylig med at en rådmann bare er «ordførers høyre hånd», og derfor likså godt kan permitteres. Da kan det kanskje være på sin plass å minne om at rådmennene sitter som ledere for de seks desidert største foretakene i Valdres, med til sammen rundt 2.000 ansatte. I tillegg sitter en eller flere rådmenn sentralt i de aller fleste av de rundt 30 interkommunale virksomhetene i Valdres.

Hva er så våre viktigste oppgaver? Vi skal sikre gode og trygge arbeidsforhold for våre ansatte, vi skal sikre en god og forsvarlig saksbehandling av administrative og politiske saker, og vi skal sikre et godt og tillitsfullt samarbeid mellom administrasjon og politisk ledelse både i vår egen kommune, og i et samlet Valdres.

Men det aller viktigste er at vi skal sikre gode tjenester til våre innbyggere. I dag, og i overskuelig framtid. Dette overgår langt våre øvrige oppgaver, og blir derfor tatt på høyeste alvor. Her ligger også grunnen til at vi er så opptatt av god økonomi, gode fagmiljøer, langsiktighet og forutsigbarhet.

Sammen med ordførere og fagansvarlige har rådmennene jobbet i mer enn to år med de oppgaver som regjering og fylkesmann har pålagt oss i forbindelse med kommunereformen. Vår innfallsvinkel skal ikke være politisk, men faglig. Det betyr at våre vurderinger er basert på de fakta-analyser som til enhver tid foreligger, og de fremtidsvurderinger som vi og andre fagorgan til enhver tid utarbeider. De siste endrer seg kontinuerlig, og varierer avhengig av fra hvilke hold de kommer. Dog fritar ikke dette oss fra å innarbeide disse i våre totalvurderinger, for dermed å kunne utføre vår viktigste oppgave: sikre gode tjenester til våre innbyggere, også i fremtiden.

Det har den siste tiden vært stilt spørsmål til politiske ledere om hva de mener om en mulig kommunesammenslåing, og en håndfull innbyggere har også uttalt seg. Da tillater jeg meg, både ut fra mitt ansvar som rådmann i min kommune, og som medansvarlig for styringen av en rekke fellesoppgaver i Valdres, å tilkjennegi min faglige vurdering.

Utfordringer vi står overfor

Økonomi: Økonomien i små-kommuner har forverret seg over lang tid, og helt uavhengig av hvilken regjering vi har hatt. Når folketallet går ned, går skatteinntektene ned. Rammetilskuddet fra staten – som beregnes pr. innbygger – går også ned. Samtidig har kommunene blitt pålagt tjenester som ikke er dekket av tilsvarende overføringer. Det som imidlertid forverrer dette bildet når vi ser fremover, er forholdet mellom antall personer som tilfører kommunen inntekter, og antall personer som har behov for krevende tjenester. I klartekst betyr dette at det blir færre yngre som må dekke behovene til flere eldre, som trenger ressurskrevende tjenester innen helse, pleie og omsorg.

Fagmiljøer: Kravene øker til de tjenester som skal tilbys. Særlig innenfor helse og omsorg, hvor kommunene må forholde seg til en samhandlingsreform, og til en økende brukergruppe inne rus og psykiatri. Men også innenfor skole, og håndteringen av asylsøkere og bosatte flyktninger. Dette medfører store utfordringer med å skaffe fagkompetanse til en småkommune. De som besitter denne kompetansen søker større fagmiljøer hvor de kan få utvikle seg videre, og dette ser vi bl.a. gjennom en rekke ubesatte stillinger som krever spesialkompetanse innen helse og omsorg.

Langsiktighet og forutsigbarhet: Det er svært krevende å drive en små-kommune, når ressursene er såpass begrenset at den årlige budsjettbehandlingen ofte medfører endringer i tjenestetilbudet. Ikke bare for en rådmann, men enda mer for den organisasjonen som til stadighet blir pålagt nedbemanning og innsparing. I tillegg blir selve tjenesten uforutsigbar for de brukerne som trenger den.

Hva er løsningen på disse utfordringene?

Ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til våre innbyggere, mener jeg Vestre Slidre vil stå vesentlig bedre rustet ved å være med å bygge en ny Valdres kommune. Dette løser ikke alle utfordringer, men det løser vesentlig flere enn det skaper.

Hva angår Valdres som region, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at den beste løsningen er å bygge en ny kommune for hele regionen. Dette ut fra en faglig vurdering, og ut fra behovet for å sikre gode tjenester til innbyggerne i Valdres. Det betyr ikke nødvendigvis at alle innbyggerne og alle grendene kommer bedre ut enn i en småkommune, men det betyr at dette er den løsningen som gagner det store flertallet. Og det er nettopp slike vurderinger som må gjøres av den som skal lede en virksomhet for fellesskapet.

Fakta-svar til noen påstander:

Jeg ser det hevdes at det skal sies opp 100 ansatte i en ny Valdres kommune. Det er nettopp dette som ikke skal gjøres. Det skal ikke sies opp en eneste ansatt, og dette står klart og tydelig i den politiske Intensjonsavtalen. Innsparingen av 100 stillinger skal skje gjennom naturlig avgang, og denne vil i hovedsak skje i administrative stillinger hvor aldersgjennomsnittet er høyest. Bare reduksjonen i antall ordførere, rådmenn og kommunalsjefer vil fort utgjøre 10 mill. kroner pr. år. Etter hvert som den nye kommunen får tilført flere og større oppgaver, vil nye stillinger bli besatt med fagkompetanse tilpasset de aktuelle tjenestene.

Jeg hører også det sies at hvis vi reduserer antall kommunalt ansatte, vil kommunens inntekter gå ned. Da har man ikke tatt til seg at skatteinntekter og rammetilskudd kommer fra alle som bor i kommunen, og ikke bare fra de som er kommunalt ansatt. Det koster mye mer for en kommunal arbeidsgiver å betale lønn til en ansatt man ikke trenger i en fremtidig administrasjon, enn hva man får igjen i skatt og rammetilskudd. Da må man i stedet fokusere på å skape nye arbeidsplasser i regionen, noe Valdres er nødt til å prioritere mye sterkere i årene fremover.

Det hevdes videre at 37 kommunestyrerepresentanter i en storkommune, ikke vil gi det samme lokaldemokratiet som 103 gjør i fem kommuner i dag. Dette er et politisk spørsmål. Dog vil jeg som rådmann påpeke at det ligger en vesentlig besparelse ved ikke å måtte betale møtegodtgjørelse og tapt arbeidsinntekt til 66 representanter hvert år. Selv mener jeg at et par millioner kroner til dette formålet i stedet bør brukes til å sikre gode tjenester til våre innbyggere. I Vestre Slidre har det nylig blitt gjort en reduksjon i antallet representanter både i kommunestyre (fra 21 til 17), og i formannskap (fra 7 til 5). Jeg har ikke registrert noen andre konsekvenser av dette, enn reduserte kostnader.

En annen kommentar er at vi heller bør «vente». Hva er det da vi skal vente på? At det blir bedre om noen år, eller at andre skal ta beslutningen slik at vi slipper det? Jeg mener faktisk at Valdres burde ha startet arbeidet med å bygge en ny Valdres kommune for lenge siden, helt uavhengig av en kommunereform. Det er vi som i dag sitter med myndighet, som har ansvaret for å sikre et tilfredsstillende tjenestetilbud i fremtiden. Både for de unge som ønsker spennende arbeidsplasser og attraktive bomiljøer, og for de eldre som trenger pleie og omsorg. Dette ansvaret utøver vi best ved å rigge oss for en annen fremtid enn den nåtid vi lever i.

Mitt råd til kommunestyret i Vestre Slidre er derfor å vedta en sammenslåing, noe jeg også har konkludert med i den vurdering de ba meg om i desember og mars.

 

Gjengitt med tillatelse

Nye kommuner uansett

Vi bør ikke bestemme kommunestørrelse ut fra hvor fornøyde vi er i dag, men hva som skal til for at vi og de som kommer etter oss skal være fornøyde også i framtida.

Jordmora som følger deg opp mens du er gravid. Læreren som hjelper barnet ditt å knekke lesekoden. Fastlegen som sørger for at du får riktig medisin når du er syk. Hjelpepleieren på sykehjemmet som støtter deg ut av senga om morgenen. Alle utfører de kommunale tjenester. Kommunenes viktigste oppgave er å sørge for den velferden og den tryggheten som vi som innbyggere gjerne tar for gitt.

Vi har det bra vi som bor i Oppland. Vi trives og er godt fornøyde. Det ønsker vi opplagt å ta vare på. Samtidig har kommunene, gjennom kommunereformarbeidet, gjort en grundig jobb med å belyse dagens og framtidas utfordringer. De er mange. Sett under ett har Oppland de siste fem årene hatt den svakeste befolkningsveksten i landet. I mange kommuner går folketallet feil veg. Samtidig blir befolkningen i kommunene våre stadig eldre. I dag er Oppland, sammen med Hedmark, det fylket med den høyeste andelen eldre. I 2035 forventes det at hver femte opplending er over 70 år.

En slik utvikling vil utvilsomt bety at færre hender skal ta hånd om flere med omsorgsbehov. Det er utfordrende i seg selv, og kampen om arbeidskraften blir hard. I tillegg vil eldrebølgen føre til strammere budsjetter for kommunene fordi velferdsordningene våre i all hovedsak finansieres av den yrkesaktive delen av befolkningen. Det vil bli mindre å rutte med, samtidig som vi som innbyggere vil kreve like gode og aller helst bedre tjenester.

Vi må altså få mer velferd ut av hver krone. Det stiller krav til å tenke nytt. Vi er nødt til å løse oppgavene på en annen måte enn vi gjør i dag. Spørsmålet er om kommunene er i stand til å drive den nødvendige utviklingen på egen hånd, eller om noe av løsningen ligger i å skape nye og større kommuner.

I dag har mange av våre kommuner små og sårbare fagmiljøer på flere områder, eksempelvis innen beredskap, psykisk helse og barnevern. Det er ikke uvanlig at det vi kaller små fagmiljøer betyr én person. Kapasiteten er begrenset, det er utfordrende å finne tid til kompetanseheving, utviklingsarbeid og nyskaping, og det er utfordrende å møte behovet for spisskompetanse. Når vi vet at kommunenes ansvar øker, oppgavene som skal løses blir mer komplekse og innbyggernes krav blir sterkere, blir denne utfordringen enda tydeligere.

Vil flere flytte til Toten eller Valdres om kommunene slår seg sammen? Kanskje. Vil antall arbeidsplasser øke? Kanskje. Vil det bli enklere å hevde seg i kampen om kompetent arbeidskraft? Kanskje. En kommunesammenslåing vil ikke løse alle utfordringer alene, og en kommunes attraktivitet som arbeidsgiver og bosted avhenger av mange andre faktorer enn størrelse og innbyggertall.

Det som er sikkert er at det ikke er nabokommunene som er den fremste konkurrenten om framtidige innbyggere og ansatte. Det er de folkerike områdene rundt de store byene. Det som også er sikkert er at større og sterkere fagmiljøer vil ha større handlingsrom og bedre forutsetninger for å videreutvikle tjenester til det beste for innbyggere og næringsliv.

Uansett utfall av kommunereformen vil kommunene måtte fortsette utviklingsarbeidet. For utfordringene forsvinner ikke. Alternativet til sammenslåing er ikke at alt fortsetter som før. Det må bygges nye kommuner, innenfor gamle eller nye grenser. Fylkesmannens ønske er å ruste kommunene til å ta et enda større ansvar og få enda flere oppgaver i framtida.

Før sommeren skal lokalpolitikerne i Oppland velge den kommunestrukturen de mener vil gi innbyggerne de beste tjenestene og sikre kommunene den beste utviklingen i årene som kommer. Skal de forene krefter med en eller flere nabokommuner eller skal de fortsatt stå alene? Mange av dem søker råd hos innbyggerne sine.

30. mai er det folkeavstemninger i Valdres, i Nordre og Søndre Land, på Gjøvik, Toten og Jevnaker. Du som innbygger bør gå til stemmeurnene og si din mening om hvordan din kommune best møter framtidas utfordringer.

 

Gjengitt med tillatelse.

Idrettstilbudet ved videregående skoler i Oppland

Oppland Høyre mener modellen for idrettstilbud ved Lillehammer vgs Sør bør være til inspirasjon og etterfølgelse ved andre skoler i Oppland.

Høyre mener det er feil politikk å forby elevene deltagelse i sine private frivillige egenbetalte fritidsaktiviteter mellom 8 og 15. At skolen har lagt til rette for at frivillig aktivitet kan utøves i fritimer på dagtid, i stedet for etter klokken 15, oppfatter Høyre positivt.

Tilsvarende tilbud finnes ved en rekke offentlige videregående skoler rundt om i landet, hvor det foregår utstrakt samarbeid med private eksterne aktører, for eksempel Hovden, Oppdal, Narvik, Dønski, Rjukan, Voss, m.fl. Skal Lillehammer og Oppland på prinsippenes alter stille seg utenfor slike muligheter?

Det er helt grunnleggende i Høyres skolepolitikk at det skal være samarbeid mellom skole, næringsliv og frivillighet. Når skoler finner gode samarbeidsløsninger som ikke er i strid med prinsippet om gratis skole er dette helt i Høyres ånd. Idrettstilbudet ved Lillehammer er svært populært, har god søkning, høy gjennomføring, lite fravær og stort sett et høyt karaktersnitt, altså tvert imot det vi i mange andre sammenheng har som en stor utfordring.

Rådmannens argument om nedlegging på grunn av konkurranse med andre skoler er ikke tilstrekkelig etter Høyres syn. Vi vet at svært få av elevene dette gjelder vil søke idrettslinje ved andre skoler, og vil ved nedlegging kun få et tradisjonelt studiespesialiserende løp uten idrett som et motiverende element.

Forslaget problematiserer også idrettstilbudet ved Lillehammer i forhold til gratisskoleprinsippet. Det har vært gjennomført tilsyn fra fylkesmannen hvor alle påpekte avvik er blitt korrigert. Fylkesmannen skriver på sin hjemmeside den 21/10 følgende: »Fylkesmannen har vært tydelig på at det er rom for et slikt tilbud innenfor dagens regelverk, men at det stiller visse krav til organiseringen». Når fylkesrådmannen, tydeligvis i forståelse med Arbeiderpartiet, griper akutt inn i denne saken midt i den politiske behandlingen må det ha tilkommet plutselige alvorlige forhold som tilsier dette. Høyre forventer snarest en orientering for de folkevalgte organer.

Skal rådmannens forslag fortsette må fylkeskommunen bruke flere millioner årlig bare på Lillehammer for at elevene skal drive med fritidsaktiviteter. Et likhetsprinsipp for skolene i Oppland vil medføre kostnader på flere 10-talls millioner. Vi tviler på at fylkestinget vil bevilge disse midlene. Høyre mener disse pengene skal brukes på den obligatoriske lovpålagte skolen. Den finansiering som nå er foreslått vil i praksis bety at tilbudene blir nedlagt.

Hva vil så et slikt forbud mot organisert fritidstilbud for elvene bety? Eksklusive og individuelle tilbud vil uansett være tilgjengelig for de mest bemidlede elevene. Mange vil ikke få tilgang på et populært og sterkt ønsket idrettstilbud. Er dette en utvikling i Arbeiderpartiets ånd? Skolepolitikken i fylket må ikke bli så manisk i sin higen etter rettferdighet og gratisprinsipp at vi stenger døren for et hvert samarbeid og samhandling med eksterne aktører.

Thorleif Bang
Medlem av komite for opplæring og kultur
Oppland Høyre