Om kunst og kultur

Vi mennesker har behov for å putte ting i båser.

Kultur er noe de fleste av oss har et forhold til. Kultur er alt som er skapt av mennesker. Det er alt vi er, og alt vi omgir oss med. Kultur er ofte noe trygt, kjent og kjært. Til og med den dårlige arkitekturen på Fagernes, som Arthur Buchart snakket om i går, det er kultur.

Men hva er egentlig kunst? For å si det med et velkjent sosialt medium: Det er komplisert. I dag har få en klar oppfatning av hva kunst egentlig er.

Noen har prøvd seg på definisjoner, for eksempel Tollvesenet. Det gikk ikke så bra. I 2016 beslagla de 16 verk av den anerkjente maleren Bjarne Melgaard fordi de mente det ikke var kunst, og at det måtte betales 1,3 millioner kroner i moms. Det hele endte med at finansminister Siv Jensen måtte tre støttende til med en forskriftsendring, før Tollvesenet anerkjente kunsten – eller i alle fall momsfritaket.

Nei, det var kanskje enklere før. Da var man enige. Opprinnelsen til ordet kunst, er det tyske «zu kunnen». Å kunne. Det å mestre et håndverk. Det er ganske enkelt å forholde seg til et maleri eller en skulptur som forestiller noe, eller bare er fullkomment vakker. Pierre-Auguste Renoir sa: «Hvorfor skulle ikke kunsten være vakker? Det er nok bedrøvelige ting i verden».

Hadde det enda vært så enkelt. Av og til er det litt kryptisk. Edgar Degas sa: «Kunst er ikke det du ser, men det du får andre til å se». Rainbow Rowell har en annen tilnærming. I sin bok Eleanor & Park skriver hun: «Eleanor hadde rett. Hun så aldri pen ut. Hun så ut som kunst, og kunst skal ikke se pen ut. Den skal få deg til å føle noe». Gatekunstneren Banksy har sagt at «kunsten skal trygge de forstyrrede, og forstyrre de trygge».

Alle har rett. Poenget er at kunst har mange former, og i dag er kanskje det fremste kjennetegnet på kunst at den beveger og utfordrer oss. Men det er ikke alltid det som utfordrer oss behager oss. I alle fall ikke i samtiden.

Kunst og kultur er i så måte ofte motsetninger, men det er også slik at det som er kunst i dag, er kultur i morgen.

Yann Martel har sagt: «Hvis vi, samfunnet, ikke støtter kunstnerene våre, ofrer vi fantasien på den harde realitetens alter, og vi ender opp med å ikke tro på noe – og drømme verdiløse drømmer.»

Derfor er det så enormt viktig at kunst og kultur får rom til å utvikle seg, med forutsigbare støtteordninger.

Jeg vil berømme prosjektleder og hans stab for å legge fram en solid sak for oss i dag.

Jeg er spesielt glad for at vi viderefører kunstnerresidensordningen, en ordning som er treffsikker og leverer rikt tilbake. Et glitrende eksempel på det, er Frikar, som vi lot oss begeistre av her i går.

Jeg er også glad for at vi får på plass både utviklingsmidler, stipender og flerårige rammetilskudd som kan bidra til å heie fram talenter, ivareta kulturarven vår, og etablere framtidens kulturnæringer.

Kunst og kultur har ikke bare en egenverdi. Det er en investering.

Jeg begynte med å si at vi mennesker har behov for å putte ting i båser. Kunsten er det som får oss til å bryte ut av båsene. Kulturen er bæreren. Sammen fyller kunst og kultur livet med innhold og gjør det interessant – og det gjør OSS interessante for verden utenfor.

På banneret bak talerstolen står det: Nye utfordringer – større muligheter. Det er passende. Kunsten er en utfordrer som åpner for nye muligheter.

Innlegg i sak om støtteordninger for kulturen i fellesnemda for Innlandet fylkeskommune, 10. april 2019.

Brann og beredskap

Fylkesmannen har etter initiativ fra fem Valdreskommuner invitert til meklingsmøte om hvordan brann og beredskap i Valdres kan samordnes bedre. Bakgrunnen synes å være økende kostnader i brannvesenet i samtlige kommuner. 

Det var kanskje ikke så lurt av fylkesmannen å la seg bruke på denne måten. Det er viktig å kjenne årsaken til at kostnadene i brannvesenet øker, og det er todelt.  

For det første er det store investeringsbehov i brannvesenet i de fem nevnte Valdreskommunene. I den sjette, nemlig Nord-Aurdal, er investeringsbehovet vesentlig mindre. Det skyldes at man i stor grad har tatt løftet. Vi har bygd en brannstasjon for framtiden. Vi har trent og skolert mannskapene våre. Vi har skiftet ut mye utstyr. Brannvesenet i Nord-Aurdal er rimelig godt rustet. 

For det andre, er det helt korrekt at man får økte kostnader. For Nord-Aurdals del handler det mye om inntektstap knyttet til tjenester man ikke lenger selger til nabokommunene. Dette er likevel en forutsigbar kostnad. Det er langt å foretrekke over å skulle bære en stor andel av opprustingen av brannvesenet i nabokommunene, samtidig som kommunen ikke fikk rimelig betalt for de investeringene man allerede hadde gjort. Inntektstapet kan vi i stedet se på det som en styrking av eget brannvesen, ved at vi har fått frigjort ressurser vi tidligere brukte i nabokommunene til bruk i egen kommune.  

Da felles brannvesen i Valdres skulle etableres, ignorerte de fem andre kommunene Nord-Aurdals forventinger og krav. Det var kanskje overraskende for noen at det endte i et brudd, men det burde ikke vært det. I etterpåklokskapens navn, synes jeg bare det er trist at vi ikke så den kommende katastrofen allerede da vi vedtok selskapsavtalen. 

Ettertiden har allerede gitt oss rett. Nå vokser utgiftene i Valdres brann og redning IKS, og dette er bare starten. Nord-Aurdal Høyre mener derfor det var en helt korrekt beslutning av kommunestyret å stå utenfor. 

Heldigvis har ordføreren, med tverrpolitisk støtte, vært tydelig på at hun ikke vil møte til mekling. Fylkesmannen gjør klokt i å la saken bero. Fylkesmannens svar burde i stedet være å spille ballen tilbake. Valdres kan godt få et felles brannvesen, men da må Valdres først bli én kommune.