Retten til en verdig død

Den svenske forfatteren Per Olof Enquist skrev: «En dag skal vi alle dø, men alle andre dager skal vi leve». Det høres kanskje rart ut, men aktiv dødshjelp handler ikke om den ene dagen man skal dø. Det handler mest om de andre dagene, de som kommer før døden.

Det er sikkert flere enn meg som ble rørt av Inger Staff-Poulsens kronikk i Dagbladet den 2. februar i år. Inger hadde levd med kreft i fem år, da døden innhentet henne. Det siste hun ønsket seg i livet, var å ta regi over sin egen død, med sine nærmeste rundt seg.

Det hun ønsket var så nært, så vakkert, så gjennomtenkt. Jeg gråt.

Men Inger ble frarøvet dette. For aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge. I stedet valgte Inger å ta sitt liv alene, på pasienthotellet til Radiumshospitalet. Også dette ble hun frarøvet. For hun ble oppdaget, og overlevde. Etter en uke på sykehus, ble hun utskrevet og sendt hjem. Neste dag, i sin første ensomme stund, gikk hun ut i låven og endte livet sitt der.

Jeg gråt igjen.

Ingers historie viser alt for tydelig hva som er feil med å si nei til aktiv dødshjelp. Det er ikke bare å frarøve folk en verdig død. Det er også å frarøve folk en verdig siste fase i livet. En fase som kunne vært full av kjærlighet, blir i stedet fylt av tungsinn.

Det har blitt hevdet – at det tristeste med Ingers fortelling er hennes manglende tiltro til at helsevesenet kunne gi henne god lindring. Det er feil.

Det tristeste med Ingers fortelling, er at hun ikke kunne snakke med legen sin og legge en god plan for sin siste tid på jorden. Ikke fordi det Inger ønsket er etisk forkastelig, men fordi det er ulovlig.

Like trist er lærdommen: Hvis du ønsker regien over din egen død, må du ikke si det til noen. Og du må utføre det mens du enda kan. Før du blir avhengig av hjelp. Før du har brukt opp dine gode dager.

Inger ønsket å dø med sine kjære rundt seg, men måtte gjennomføre sin død i ensomhet. Ikke én, men to ganger. Det er uverdig.

Et av de viktigste argumentene mot aktiv dødshjelp, er at det er vanskelig å regulere. Det mener jeg er passivt. Ja, det er vanskelig, men slett ikke umulig. De fleste som mener dette, går langt i å likestille aktiv dødshjelp med assistert selvmord.

Jeg mener det er et viktig skille. Aktiv dødshjelp er et alternativ til palliativ (symptom- og smertelindrende) behandling ved livets slutt. Når det ikke finnes noen kur, ikke noe håp, bare en utsettelse av det uunngåelige.

Manglende livsvilje er noe annet. Det kan vi behandle. Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp, men tydelig nei til assistert selvmord. Da faller også argumentene om at enkelte grupper skal føle seg presset til aktiv dødshjelp bort. Aktiv dødshjelp er ikke for dem.

Et annet viktig argument er at det står i motsetning til det leger er lært opp til – å lege og forlenge liv lengst mulig. Da spør jeg: Hvem var det som bestemte at det er det etisk riktige?

Vanetenking er farlig, selv når intensjonene er edle. De siste tiårene har legevitenskapen tatt kvantesprang. I dag er det mulig å forlenge liv nesten inn i evigheten. Er det fortsatt riktig å forlenge liv lengst mulig, bare fordi vi kan?

Hvem skal ha definisjonsmakten? Det er ikke et medisinsk, men et politisk ansvar. Det er på høy tid å ta en etisk debatt.

Det er i Høyres nye prinsipprogram vi skal ta stilling til aktiv dødshjelp. Det er et viktig dokument, som vil være førende for Høyres politikk de neste ti årene. Det ligger implisitt i forslaget til at det å gå imot aktiv dødshjelp står i kontrast til det vi ellers mener: «Høyre mener alle har rett til en verdig død, men sier nei til aktiv dødshjelp.»

Det er det ene lille ordet «men» som sladrer. Dette er ikke i tråd med verdier vi vanligvis holder høyt.

Avgrensingen er et betydelig inngrep i valgfriheten. For hvem er det som skal definere hva en verdig død er? Det er selvsagt noen objektive kriterier, men det er også mange høyst subjektive. Hvis vi vedtar dette, bryter vi men retten til en verdig død hver eneste gang vi avviser de subjektive kriteriene. Enda viktigere, vi bryter med retten til et verdig liv.

Vi er et parti som mener det er grenser for politikk. Vi er et parti som tror på frihet under ansvar. Vi er et parti som hegner om valgfrihet og individets rettigheter. Jeg er opptatt av at dette ikke bare skal være fyndord uten substans.

Jeg vil ikke være en medgangssupporter, en som snur ryggen til når det blir vanskelig. Min tro på individets rett til å ta egne valg for sitt liv, gjelder helt inn i døden.

I motsetning til noen andre helsevalg vi tillater, som for eksempel vaksinasjon, er aktiv dødshjelp er et høyst personlig valg. Et valg man tar for seg selv og ingen andre. Grensen for politikk er grundig passert.

Jeg kommer tilbake til Per Olof Enquist. «En dag skal vi alle dø. Men alle andre dager skal vi leve». De fleste av oss våkner ikke om morgenen og velger å leve eller dø. Det er noe vi slipper å tenker på.

Men den dagen kan komme, at vi med god grunn ønsker å dø. Kanskje ikke i dag, men snart. La oss gi dødssyke den samme friheten til å velge å leve. En dag til. En uke. En måned.

Aktiv dødshjelp er aktiv livshjelp, fordi det gir en absolutt trygghet om en verdig død når tiden er moden.

Derfor sier jeg ja til aktiv dødshjelp.