Month: desember 2015

Senterpartiets flaue knefall

Posted by

Leserinnlegg, Avisa Valdres 12. desember 2015

Onsdag 9. desember ble jeg vitne til et ganske selsomt opptrinn i Fylkestinget. Senterpartiets to Valdresrepresentanter gjorde knefall, og sviktet Valdres da Anne Lise Fredlund (SV) slo til med Arbeiderpartiets partipisk.

Dette skjedde etter at Høyre, med støtte fra Venstre, MdG og Fremskrittspartiet, først hadde sikret Senterpartiet flertall for deres eneste skolepolitiske sak i Fylkestinget. Senterpartiet ønsket å opprette et treårig studiekompetansetilbud på Dombås. Høyres forslag ville blant annet sikret kulturtilbudet på Valdres VGS, og opprettet en ny reiselivslinje som næringslivet i Valdres etterspør.

Men når partipisken smalt, snudde Senterpartiet. Både Kåre Helland og Torstein Lerhol stemte for å legge ned tilbud på Valdres vidaregåande skule.

Forliket med AP, SV og KrF gir Senterpartiet en ekstra skole, men raserer tilbud i resten av fylket. Forliket inneholder flere kostbare tilbud med få søkere. Samtidig legger man ned flere velfungerende og populære tilbud og reduserer bredden med den ene hånden, og oppretter yrkesfag med studieforberedende som vi slett ikke trenger med den andre.

Det er trist at Senterpartiets eneste skolepolitiske mål er å opprette en skole for de få på Dombås, og at de er villige til å ofre resten av fylket for det.

Språklige minoriteter

Posted by

Innlegg i Fylkestinget 10. desember 2015.

Fylkesordfører

Oppfølgingen til revisjonsrapporten viser at fylkeskommunen har tatt tak i alle utfordringene rapporten påpeker. Det er bra!

På et folkemøte i Valdres for noen uker siden minnet Fylkesmannen oss om at flyktninger er «fiks fedige mennesker». Det er en frisk tilnærming til integreringspolitikken. Vi snakker om mennesker som allerede er født. Mange av dem som kommer er ofte i yrkesaktiv alder, eller helt i starten på sitt voksenliv. Hvor godt vi lykkes i integreringen er avgjørende for å gjøre flyktningene til en ressurs, og ikke en belastning.

Flyktningene skal integreres i det norske samfunnet, og det beste for oss alle er at de får komme i gang med det så fort som mulig. Bare slik kan vi bidra til at våre nye innbyggere blir ressurser i samfunnet. Det krever også noe av oss – vi må inkluderer dem. Det er et felles ansvar og en felles anstrengelse for hver og en av oss.

Også fylkeskommunen har en rolle. Mange av flyktningene som nå skal integreres i Opplandssamfunnet har krav på videregående opplæring. Men det er mer. Høyrestyrte Molde kommune, som vant bosettningsprisen i 2012, lister opp samarbeid med videregående skoler som et av de fremste suksesskriteriene for vellykket integrering. I Møre og Romsdal har man f.eks. hatt en spesialtilpasset fagutdanning som helsefagarbeider og barne- og ungdomsarbeider for de over 25 år. Der har man høstet gode svært erfaringer: Fire kull med full måloppnåelse!

Høyre er opptatt av at opplæringen for språklige minoriteter følges nøye i lys av den pågående flyktningkrisen.

Vi har derfor fremmet et tilleggsforslag, som lyder:

Fylkestinget ber fylkesrådmannen ha særskilt fokus på språkopplæringen til språklige minoriteter i videregående opplæring, voksenopplæring og arbeidsmarkedstiltak, for å styrke integreringen og muligheten for innpass i arbeidslivet.

Plan for videregående opplæring i Oppland

Posted by

Innlegg i debatten om Plan for videregående opplæring i Oppland, 9. desember 2015. Dette er det jeg hadde planlagt å si. På grunn av taletidsbegrensing ble de siste avsnittene (i kursiv) kuttet ut fra talerstolen.

 

Fylkesordfører

Plan for videregående opplæring skal handle om de store linjene. Den skal handle om hva som totalt sett er best for Opplandssamfunnet. Derfor er jeg uenig i noen av de politiske føringene som er lagt til grunn for dokumentet. Da hjelper det dessverre ikke at administrasjonen har gjort en god jobb i forhold til bestillingen.

Prinsipp nummer en: “Alle skoler skal være kombinerte skoler; yrkesfaglige og studieforberedende løp».

Dette prinsippet grunner i en oppfatning om at kombinerte skoler skaper et bedre lærermiljø. Det er noe man mener. Det kan selvsagt medføre riktighet, men det interessante er ikke i hvilken grad vi skaper skoler som er interessante å jobbe i, men i hvilken grad vi skaper skoler som gir godt læringsutbytte.

Når vi flytter på linjer og bygger ned solide fagmiljø på noen skoler med god bredde for å bygge opp igjen smalere tilbud på andre skoler, mener jeg vi gjør det stikk motsatte. Det er ikke god skolepolitikk.

Prinsipp nummer to: “Utdanningsprogram skal rendyrkes ut fra egenart og fagmiljø».

Dette høres fornuftig ut, helt til man forstår hva som menes med det. Det innebærer blant annet en begrensing, der man sier at skolene ikke lenger får lage søkbare tilbud med programfag innen f.eks idrett eller kultur, i frykt for at dette skal medføre et konkurransefortrinn.

Ærlig talt: Er det ikke bra at skolene får opprette tilbud som fremstår som attraktive, og som bidrar til økt motiovasjon og gjennomføring? Er det ikke bra at vi skaper tilbud som skaper et bredere engasjement, der skole og kulturliv, idretten, næringslivet og andre får spille på hverandre og gjøre hverandre gode?

Så til gratisprinsippet som mange har hevdet. Det store spørsmålet her er hva som er fritid, og hva som er skoleaktiviteter. For meg er dette veldig enkelt – fritimer er fritid. Det er nemlig sånn at i fritimene er elevene frie til å forlate skolen. Og når de forlater skolen, er de ikke lenger omfattet av skolens ordensreglement. Tilbud som rettes mot ungdommer i deres egne fritid, kan ikke være i strid med gratisskoleprinsippet, for det har ingen ting med skolen å gjøre.

Skal vi i være så opptatt av at alt skal være likt? For uansett hvordan vi vrir på det, så vil de som ønsker mest også bli best. De som vil trene mer, øve mer, studere mer, kommer til å gjøre det uansett. Og – de kommer til å bli flinkere. Er det virkelig vår oppgave å begrense det? Likhet kan aldri oppnås ved å begrense de som vil og kan mest. Likhet har for meg liten egenverdi uten frihet.

Jeg er bekymret for den voldsomme oppblomstringen av yrkesfag med studiekompetanse planen legger opp til. Er dette en villet utvikling? Jeg mener ikke det. Det vi gjør er i utgangspunktet bare å gi elevene litt lengre frist til å bestemme seg for hva de vil. Prisen er at de får et litt dårligere grunnlag, uansett hvilken retning de velger etterpå.

Vi må tørre å stille krav til ungdommen. Ett åpenbart krav er at de tar et utdanningsvalg, et annet er at de faktisk gjennomfører det de har valgt. Å utsette dette valget i to år, med de konsekvensene det har, er ikke en god løsning.

Bør ikke vi som fylkesting være mer opptatt av hva som gir oss mest? Hva som fungerer best, hva som skaper best bredde, og hva som bidrar til å skape med dybde?

Det får vi bare med Høyres forslag.

Tilstanden for videregående opplæring

Posted by

Innlegg i debatten om Tilstandsrapporten for videregående opplæring i Oppland 2015 i fylkestinget 9. desember 2015.

 

Fylkesordfører

Jeg er en av de som er nye i politikken. Da jeg fikk denne rapporten sammen med alle de andre saksdokumentene, så sammenfalt det med budsjettprosessen i kommunen. Det var mildt sagt litt overveldenede. Og når jeg tenker på det, er det kanskje slik det er å begynne på et videregående skoleløp også.

For det er mye å fordøye. Men skolen er viktig, så man stuper inn i det. Jeg begynner å se på tall. Karakterer og resultater. Måloppnåelse. Overganger. Sammenligninger med KOSTRA tall. Og akkurat der, midt oppi denne smarte regneøvelsen, forstod jeg det.

Jeg hadde misforstått hele greia. Det handler ikke om tall. Det handler om mennesker.

Så jeg begynte på nytt. I Oppland er det 70% som fullfører og består innen 5 år. Det høres ganske bra ut, men så slo det meg hvor mange som faller fra før de i det hele tatt har begynt. Hvert eneste år siden 2012 er det 13–1500 ungdommer som ikke setter seg på skolebenken i det hele tatt. Disse er ikke med i grunnlaget en gang.

17% avbryter utdanningen sin. Det er omtrent 1500 ungdommer til. På toppen av dette er det 13% som enten ikke består eller fortsatt er i videregående opplæring etter 5 år. Det er 1200 ungdommer.

Her har vi altså over 4000 ungdommer, eller litt under et halvt årskull, som har ungdomsrett som enten ikke fullfører, eller ikke begynner i det hele tatt! De begynner livene sine på full fart mot utenforsamfunnet. Det er ikke greit. Slik kan vi ikke ha det!

Det er disse ungdommene jeg bekymrer meg mest for. SÅ tenker jeg – hva kan vi gjøre for dem?

Først må vi motivere dem for skole, og veilede dem til å velge riktig utdanningsprogram. Fortrinnsvis et program de har forutsetninger til å fullføre. Det krever en solid elevtjeneste, med rett kompetanse og kapasitet.

Dernest må vi sørge for at vi tilbyr de rette utdanningsprogrammene. Jeg mener helt klart at vi må tilby rene løp innen yrkesfag.

Så er det slik: På et tidspunkt må man faktisk velge. Vi må ta inn over oss at det tidspunktet er når man skal begynne på videregående utdanning. Ikke to år etterpå. I stedet for å utsette avgjørelsen, må vi heller sette ungdommene i stand til å ta den.

Elevtjenesten er avgjørende. Ungdommer er nemlig verdensmestere i å gi hverandre ukvalifiserte råd, som de dessuten følger. Minste motstands vei består i å følge de rådene som ligner mest på det man helst vil høre. Det er av største betydning at rådene vi gir tar utgangspunkt i hva ungdommen selv ønsker å bli. Man bør ikke gå studieforberedende for å holde alle muligheter åpne. Like lite som man bør gå et yrkesfag og påbygg som en enklere vei inn i studenttilværelsen.

Yrkesfagene må være relevante og praktiske, og de må lede fram til en solid og grunnleggende fagkompetanse. Vi skal tilby påbygg for de som er ekstra motiverte, men fortrinnsvis etter fullført fagutdannelse. Det er viktig at dette ikke gjøres til en hovedvei. Da er vi på feil spor.

De som har ambisjoner om å studere, bør som hovedregel gå studieforberedende. Det ligger i navnet. Da må elevene være forberedt på å studere flere år etter at de er ferdige med videregående. Det må vi formidle!

Så må vi gjerne gi en gulerot. Hvis det kan motivere elever til å gjennomføre et videregående løp at de får drive med noen timer kunst, kultur, medier, programmering eller idrett – ja, da må de få lov til det. Så må vi kanskje ha et tilbud til den glemte gruppen også, de som alltid greier seg. De som lett kan lære seg et ekstra språk, eller ta en ekstra fordypning i et akademisk fag.

Det er akkurat disse utfordringene vi i Høyre har sett, som vi gir svar på når vi senere i dag skal presentere vårt forslag til plan for videregående opplæring. Der mener jeg vi har knekt koden.

Alt henger sammen med alt. Jeg er spesielt glad for å se at fylkesrådmannen foreslår å styrke elev- og oppfølgingstjenestene. Da vil jeg, som representanten Diserud, peke på at det gjør vi også i vår alternative RHP*.

* RHP = Regional handlingsplan, fylkeskommunens budsjett.